«Hvis jeg ville ha studert mer, ville jeg fått en bedre karakter»: en setning som denne er nok til å starte rettingen automatisk. Dette er den vanligste feilen i bruken av konjunktiv.
På det italienske standardspråket betinget etter «hvis» regnes nesten alltid som en feil, spesielt når man snakker om hypotetisk periode. Virkeligheten er imidlertid litt mer kompleks: det er tilfeller der «hvis + betinget»-konstruksjonen ikke bare eksisterer, men også er helt legitim. For å forstå hvorfor, må vi skille mellom to svært forskjellige grammatiske strukturer: den hypotetisk periode og denindirekte spørsmål.
De hypotetisk periode uttrykker en hypotese og dens konsekvens. Den er sammensatt av en underordnet betinget (protasissom inneholder hypotesen) og av en regent (apodosesom inneholder konsekvensen). På standard italiensk introduseres protasis av «se» og tar denveiledende eller den konjunktivaldri den betingede. Dette er grunnen til at en setning som «hvis jeg ville ha studert» anses som feil. Det betingede må vises iapodose: «Jeg ville ha fått en bedre karakter»).
Saken er annerledes der «hvis» introduserer enindirekte spørsmåldet vil si en bisetning som uttrykker et spørsmål, en tvil eller en usikkerhet. I tilfeller som «Jeg lurer på om han ville komme» eller «Jeg lurte på om han ville gå», er det betingede tillatt. Her er det ingen hypotetisk sammenheng mellom to hendelser, men spørsmålet uttrykker en tvil, en mulighet, en usikkerhet rapportert indirekte.
Språkforskeren Luca Serianni Identifiser noen tilfeller der «hvis + betinget» fungerer perfekt. Den første er når han antyder en implisitt betingelse: «Jeg lurer på om han ville sagt de samme tingene», med et usagt som «hvis faren hans var der». Et annet tilfelle er det av betinget av høflighet: «Jeg lurer på om du ikke vil sette deg ned.» Her tjener verbet fremfor alt til å tone ned tonen i forespørselen.
Så er det tilfellet med den såkalte fremtid i fortiden: «Jeg lurte på om han virkelig kom til å dra.» Betingelsen indikerer en fremtidig handling med hensyn til et øyeblikk som allerede har gått.
Selv i disse sammenhengene kan imidlertid det betingede etter «hvis» være mindre naturlig for morsmålsbrukere. Standard italiensk foretrekker imidlertid konjunktiven: «Jeg lurte på om det var bedre» fremstår mer lineært enn «om det ville være bedre». Det betyr ikke at sistnevnte form alltid skal anses som feil, men det forblir en mer perifer konstruksjon.
Poenget er derfor ikke å forstå hva slags setning bygger vi.
