Du ser på Gamle folkeslag Ikke gå glipp av mer innhold fra Geopop
De etruskere anses som første store italienske sivilisasjon: de bodde i området mellom dagens Toscana, Lazio og Umbria hovedsakelig mellom det 10. og 4. århundre f.Kr. Mye av historien deres har gått tapt – spesielt etter deres erobring av romerne. Vi vet med sikkerhet at de var utmerkede håndverkere, utmerkede kjøpmenn og at deres ende i stor grad var knyttet til deres utrolige økonomiske makt i Middelhavet.
Etruskernes opprinnelse
Der Etruskisk sivilisasjon Den har veldig gammel opprinnelse. Selv om det har vært forskjellige teorier om deres opprinnelse siden antikken, har arkeologisk forskning vist at de er et urfolk på den italienske halvøya. Allerede fra det 10. århundre f.Kr første vitnesbyrd i hovedbyene som snart vil utvide seg til det nåværende Lazio, Toscana, Umbria, Campania, Emilia Romagna. Valget om å bo på disse stedene var ikke tilfeldig. Langs kysten var det sletter med fruktbart landskap pluss at de var flotte områder for barn sjøtrafikk og den fiske.
Lenger inne i landet var det imidlertid områder rike på naturressurser, som f.eks metallholdige åser. La oss huske på at på et tidsmessig nivå er vi ved overgangen mellom bronsealder og jernalder, en periode hvor det var en boom i metallverktøy, gjenstander og våpen, og derfor trengte folk metallgruver for å bli stadig kraftigere og mer teknologisk avanserte. Bare for å si, øya Elba den var veldig rik på jerngruver, så mye at den i etruskisk tid ble kalt «øya med tusen branner«, nettopp fordi her, i tillegg til gruvene, var det fullt av smier. Utnyttelsen av disse ressursene førte raskt til utviklingen av de gamle landsbyene som begynte å ekspandere, til det ble dannet ekte byer.
De etruskiske byene
Opprinnelig skapte etruskerne ganske enkle landsbyer: det var hovedsakelig avrundede hus laget med gjørme og sivvegger og stråtak. Ettersom tiden gikk, ble byggeferdighetene deres forbedret, og de gikk videre til mye mer komfortable hjem, ofte utstyrt med flere rom Og kommuniserer med hverandre. Noen ganger hadde de til og med et stort rom og en privat gårdsplass.
I tillegg til hus, var det mulig å finne mange i etruskiske byer butikker og de utstyrte seg snart med vegger, som på tidspunktet for sammenstøtene med Roma også var utstyrt med buer. Og tenke på det? Det var de som oppfant den hvelvede buen! Eller rettere sagt, selve buen hadde allerede eksistert en stund i Middelhavet, men de var de første som skapte den rundt 600-tallet komplette buer med asker av stein. Det vil si at vi forbinder buen med romerne, men de vil bruke ideen fra etruskerne selv.
Imidlertid, som mange byer i fortiden, var det sentrale elementet ikke buen og ikke engang husene, men snarere tempel. Det etruskiske tempelet, i det minste tilsynelatende, var ganske likt det greske som vi alle har i tankene… selv om det i virkeligheten er noen forskjeller. For eksempel var søylene bare i den fremre portikken, som imidlertid var større enn dens greske motstykke. Kort sagt, dette var store verk og tenk på at noen byer med etruskisk opprinnelse fortsatt eksisterer i dag, som Tarquinia, Cerveteri, Orvieto eller Populonia.
Du forstår godt at befolkningen som bodde i så viktige befolkningssentre trengte noen som var der styrt. Opprinnelig i spissen for hver by var det en konge-prestmen fortsatte snart med å ha en oligarki – så makten var i hendene på noen få mennesker, ikke en eneste konge. Blant annet er en interessant ting ved den etruskiske sivilisasjonen kvinners rolle. I den forstand at sammenlignet med andre folkeslag i samme periode hadde kvinner mye mer frihet, og vi har vitnesbyrd om svært høytstående kvinner som ble ansett som likeverdige med menn. Kvinner spilte også en nøkkelrolle i det religiøse livet i samfunnet, gitt at – som vi nå skal se – religion for etruskerne var det viktigste av alt.
Den polyteistiske og spådomsreligion
Før snakket vi om templer og sa at de ligner på de greske. Her gjelder det samme også for deres guddommer, i den forstand at de etruskiske gudene estetisk var de de samme som de greskeselv om de ofte tilskrev ham det ulike verdier. Og akkurat som grekerne, ofret også etruskerne noen ganger dyreofre, spesielt for å forutsi fremtiden. Faktisk var det såkalte prester haruspices som hadde som oppgave å analysere innvollene til de ofrede dyrene, spesielt leveren, for å forstå hvordan fremtiden ville bli. Her er det for eksempel det du ser den såkalte Piacenza-lever. Dette er et veldig viktig funn fordi det er en slags «guide» som brukes av spåmenn til å tolke guddommelige signaler korrekt.
Men det slutter ikke der: prestene tok seg også av ønskerdet vil si lesing av varsler i noen naturfenomener, som lyn, jordskjelv eller fugleflukt. Faktisk, selv i dag, etter nesten 3000 år, brukes uttrykket «lykkelig» nettopp for å indikere noe som vil bringe godt i fremtiden. Et siste interessant element i deres religion er begravelse: Etruskerne praktiserte kremering i lang tid i sin historie og de avdøde ble alltid plassert inne i nekropolisene, det vil si ekte byer for de døde. Jeg forteller deg dette fordi nesten mye av det vi vet om etruskerne, og spesielt om deres forfatterskap, skylder vi nettopp gravene.
Etruskisk skrift
Som vi snart skal se, ble etruskerne erobret av romerne. Etter denne erobringen dro de tapt nesten alle skriftlige verk av dette folket, så vel som deres historie. Det som er igjen av etruskisk skrift er hovedsakelig inskripsjoner på sarkofager. Så i dag, fremfor alt takket være de etruskiske gravene, kjenner vi alfabetet deres og har klart å rekonstruere deler av språket deres, selv om vi tydeligvis ikke vet alt om språket deres med så lite informasjon. Det er som å ville lære tysk eller japansk bare med setningene vi finner på gravene på en kirkegård… det er nesten umulig.
Gravene er faktisk også viktige av en annen grunn, det vil si at inni dem fant vi en stor mengde malerier og fremfor alt av juveler Og keramikk etruskere, og dette vitner om deres store ferdigheter som håndverkere.
Håndverk og handel
Etruskerne spesialiserte seg på gull behandlingog spesielt utviklet de to teknikker som fortsatt brukes i dag, nemlig granulering og den vannmerke. I granulering Det ble laget veldig små gullkuler som deretter ble smeltet ved siden av hverandre for å danne bittesmå dekorasjoner. Der vannmerke det følger et lignende konsept, bortsett fra at i stedet for å lage kuler, ble det laget veldig tynne tråder som så ble flettet sammen.
Men etruskerne var kjent ikke bare for sitt gull, men også for sitt eget vin – hvis tradisjon da også ble ervervet av romerne – og for buckchero. Uten å gå i for mange detaljer, er det en spesiell type umalt, men helt svart keramikk: under brenningsfasen ble den kokt sakte i en forseglet ovn og etter polering av overflatene ble det oppnådd mørke og veldig skinnende vaser, lik metall, ekstremt verdifulle og ettertraktede av eliten. Gitt deres dyktighet som håndverkere, forsto de snart at den beste måten å gjøre forretninger på var å selge alle disse underverkene til andre folk… og tilfeldigvis ble etruskerne på kort tid en enorm kommersiell kraft i Middelhavet… og dette bidro i virkeligheten til slutten.
Fordi etruskerne forsvant
Faktisk ble de sammen med fønikerne og grekerne en av de tre hovedmaktene i Middelhavet. Bare tenk på hva grekerne kalte dem «Tyrrensk», og nettopp derfor kalles havet der de var mest til stede fortsatt i dag Tyrrenhavet. Denne suksessen, som ofte skjer, ble sett ugunstig av alle de andre folkene som handlet i Middelhavet, som begynte å bli stadig mer misunnelige på den etruskiske kommersielle makten. Og denne misunnelsen forvandlet seg snart til virkelige angrep på etruskiske byer, slik grekerne for eksempel gjorde.
Disse gjentatte sammenstøtene begynte å svekke etruskerneog snart måtte de møte ikke bare denne trusselen til sjøs, men også keltere, som begynte å rykke frem fra nord. Til slutt kom imidlertid det siste slaget fra naboene deres, kom igjen romerne. Starter fra 396 f.Kr faktisk fikk Roma – som på den tiden ennå ikke var et imperium – noen etruskiske byer til å kapitulere som f.eks. Veio, Orvieto, Vulci Og Cerveteri, sette en stopper for det første store italienske folket.
Som vi sa før, ble skriftene deres for det meste ødelagt, og derfor vet vi i dag ikke mye om den etruskiske sivilisasjonen. Samtidig assimilerte romerne selv mange av sine skikker og tradisjoner i sin kultur, og bevarte dermed en del av sin kultur som ellers ville ha gått uopprettelig tapt.
