I sportens historie er det bragder som går utover seire, utover trofeer og rangeringer. Det er de som forblir inngravert i det kollektive minnet fordi de forteller om viljestyrke og menneskelig mot mer enn tallene til en rase. En av disse er utvilsomt selskapet til Fiorenzo Magni på Giro d’Italia i 1956, da den toskanske syklisten født i Prato kjørte med en kragebenet og a Homer knekt, og fant opp en utrolig måte å fullføre løpet.
Magni, ja tre ganger vinner av «Corsa Rosa» (1948, 1951 og 1955), han dukket opp i starten av Giro d’Italia i 1956 som en av de store favorittene, bak den ikoniske duoen Coppi-Bartali. Han var 35 år gammel, mye erfaring og fortsatt lyst til å kjempe med de yngre. Men etter noen få etapper, spesielt i den tolvte etappen Grosseto-Livorno, et fall på nedstigningen av Volterra stilte spørsmål ved alt: brukket krageben og uutholdelige smerter. For enhver annen rytter ville det vært slutten på løpet, men ikke for Magni.
Han bestemte seg for å fortsette likevel, med et triks som har forblitt i legenden: han fikk mekanikeren til å binde den opp Faliero Masiet indre rør på styret og sette den i munnen. Ved å bite den sammen med tennene, klarte han å redusere trykket på den brukne skulderen og kontrollere sykkelen. En strålende og desperat løsning på samme tid, som i dag virker nesten umulig å forestille seg. Som om ikke det var nok, noen dager senere, i fasen av Modena-RapalloMagni falt igjen. Denne gangen sprakk den også humerus. Et slag som ville overbevist hvem som helst om å slutte permanent. Ikke ham: det sies faktisk at mens han lå på en båre inne i ambulansen, beordret han å slippes ut for å komme tilbake på salen og jage gruppen. En scene som hører mer til myten enn til sporten.
Den «tredje mannen» som utfordret to legender: historien om Fiorenzo Magni
Fiorenzo Magni – først syklist og senere gründer og sportssjef – ble født i Vaiano, i provinsen Prato, i 1920. I en alder av 4 risikerte Magni å ikke lenger kunne sykle på grunn av en kvise på foten som snart førte til at han ble operert i Firenze. År senere ville Fiorenzo oppdage at det var hans opererte fot som presset på pedalene raskere enn den andre. Magni vinner og mye gjennom hele sykkelkarrieren, hvor nummer tre ofte vil dukke opp. Faktisk, fra 1940 til 1956 (året han gikk av med pensjon), vant Magni 3 turer i Italia (1948, 1951, 1955), 3 trefargede titler, 3 turer i Piemonte Og 3 pokaler Baracchi men han vant også andre løp som f.eks Omvisning i Romagna og den Omvisning i Toscanasamler totalt 81 seire. Magni etablerte blant annet med seieren i «Corsa Rosa» i 1955 en rekord som fortsatt står i dag, nemlig at eldste vinner av Giro d’Italia i en alder av 35 år gammel.
Magni var ikke bare en mann av flotte turer. I 1949, 1950 og 1951 vant han fortløpende Flandern rundten rekord som selv i dag ingen italienske syklister har klart å slå. Den bragden ga ham kallenavnet «Løven av Flandern» nettopp på grunn av hans utholdenhet og evne til å finne styrke når de andre løperne var utslitte. Som gutt, tynn og høy, ble han også kjærlig kalt «Cipressino».
Italiensk sykling i disse årene ble monopolisert av to legendariske ikoner: Fausto Coppi Og Gino Bartali. Til tross for dette klarte Magni å skape et eget rom, vekk fra rampelyset og fremfor alt i stand til å avbryte herredømmet av de to gigantene. Nettopp av denne grunn ble det definert som «tredje mann».
Et brukket kragebein, et indre rør og mye utholdenhet: Magnis mesterverk på Giro d’Italia i 1956
Den siste utgaven av Giro d’Italia som Magni deltok i i 1956 har blitt en av de mest utrolige historiene i hele sykkelsporten. Det blir også hans siste sesong som syklist som han selv uttalte i begynnelsen av det året. Under den tolvte etappen av omvisningen i den utgaven, spesielt scenen fra Grosseto-Livorno av 29. mai, kommer ned fra VolterraMagni faller og slår venstre skulder på asfalten, reiser seg og fullfører etappen, men til slutt blir han ført til sykehus hvor legene diagnostiserer ham med kragebensbrudd. Til tross for at legene fortalte ham at armen hans må være i gips, ønsker Magni å fortsette Giroen.
For å beskytte skulderen dekker han styret i skum og legger av gårde stoppeklokke neste. Til tross for smertene fortsetter han etappe etter etappe. Her kommer Bologna-San Luca bakkeklatring og her klarer ikke Magni å utnytte styret, noe som er nødvendig for å presse på pedalene. Mekanikeren hans, Faliero Masitar en slange, binder den til styret og Magni klemmer den sammen med tennene. På denne måten klarer han å fullføre selv den vanskeligste stigningen i temporittet.
Dagen etter, på scenen Modena-RapalloMagni faller igjen. Denne gangen sprekker den også humerus. Smertene er så sterke at han besvimer. Han er i ambulansen på vei til sykehuset når han kommer til bevissthet: han beordrer sjåføren om å stoppe, går ut og setter seg tilbake på sykkelen i jakten på gruppen. Stoppet fra Merano al Monte Bondone det er en av de vanskeligste ikke bare for Magni, men for alle syklister på en rute mellom snøstorm, intens kulde, glatte veier. Mange av favorittene trekker seg, men Magni gir seg ikke. Han når toppen og erobrer andreplass i det generelle klassementeten stilling han vil ha til han ankommer kl Milan.
Selv om Giroen i 1956 så Luxembourgs Charly Gaul-triumf, forble Magnis bragd for alltid i sportens annaler, et udødelig eksempel på besluttsomhet og mot.
