«»Se Napoli og dø«Det er et uttrykk som, uansett dramatisk det kan spille, faktisk har en ikke -tragisk smak: den inneholder ideen om at Napoli Det er så ekstraordinært at den kan ønske å se annen prakt på jorden. Når det er sett, gjenstår ingenting å bli lagt til livet. I en moderne form ble setningen popularisert av JOhann Wolfgang Von Goethe Under oppholdet i Napoli i 1787, men det berømte ordtaket har eldre opprinnelse og et ekko som krysser århundrer og kulturer til de når moderne turisme, dermed inn i‘Kollektiv fantasi.
Det berømte uttrykket, bare tilsynelatende enkelt, inneholder en kraftig betydning: «Se «Skjønnheten i et sted Og å være så overveldet at de ikke lenger ønsker noe, som for å lukke livssirkelen. Det er ikke overraskende at det var Goetheunder sitt første møte med Napoli, for å fikse essensen. I brevene fra hans «tur til Italia» («Italienische Reise«) Av 3. mars 1787 er det berømte vitnesbyrdet som bidro til å spre mottoet i Europa. Likevel, bak denne tilsynelatende klarheten, er det en populær og usikker opprinnelse, knyttet til Ancient Fame of Napoli som en overdådig og sensorisk by av Bourbon Kingdom.
Over tid har formelen kommet seg inn i turismeog i kino: Uttrykket ga tittelen til en italiensk film fra 1952, «Se Napoli og dø « av Riccardo Freda, og fremstår som en grunn i mange verk og essays som reflekterer over sjarm og om byens motsetninger.
«Se Napoli og så dø» (I napolitansk dialekt «Vira Napule og Po Mor”) Så det fungerer som slagord Og hvordan paradoks: Han sier så mye med noen få ord. Hvis det på den ene siden lover en unik skjønnhet, husker det på den andre at byer er et sammensatt verk av menneskelig kunst som har en levetid. Det er en formel som fortsetter å bli fortryllet i reisende Mellom beundring, stereotype og også et lite falskt løfte: å se Napoli er en plikt for den reisende, mens døende er nå bare hyperbolen som gir smak ved opprinnelsen til dette uttrykket.
