Etter USAs inngrep i Venezuela ble drivstoff- og elektrisitetskrisen på Cuba ytterligere forverret, med størstedelen av inntektene fra venezuelansk olje (i bytte mot sikkerhetstjenester for Hugo Chavez og Nicolás Maduro). Sist 4. januar sa president Donald Trump at «Cuba er i ferd med å kollapse» og at han ikke mener det er behov for handling, gitt at øya «ser ut til å falle fra hverandre». Men som kjent kan den amerikanske administrasjonens planer endre seg veldig raskt, og sist søndag (11. januar) ble den amerikanske presidenten truet Cuba for å komme til enighet med USA «før det er for sent», gitt at strømmen av olje og penger til Havanna er i ferd med å stoppe.
I mellomtiden, den cubanske presidenten Miguel Díaz-Canel han svarte at Cuba er en fri, uavhengig og suveren nasjon, og at ingen kan fortelle den hva den skal gjøre, og la til at landet hans «forbereder seg på å forsvare hjemlandet til siste bloddråpe».
For bedre å forstå situasjonen intervjuet vi den geopolitiske analytikeren Andrea Gaspardo.
Hvorfor anses Cuba som unikt i forholdet mellom USA og Latinamerika, og hvordan har dets status utviklet seg fra protektorat til ideologisk fiende?
Cuba var en spansk koloni i århundrer, til det etter den spansk-amerikanske krigen ble et protektorat av USA, til tross for at det nominelt var et uavhengig land.
I de første tiårene av 1900-tallet klarte øya å organisere seg som en nasjonal stat, men forble alltid under beskyttelse av USA. Ting endret seg dramatisk i kjølvannet av Den cubanske revolusjonen 1953-1959 som førte til ledelsen av landet Fidel Castrosom etablerte et sterkt nasjonalistisk populistisk regime, som over tid utviklet seg til et fullverdig kommunistisk regime. Castro stilte seg faktisk på linje med USSR, og var arkitekten bak den såkalte cubanske missilkrisen som i 1962 nærmest førte til en global atomkrig.
Etter den krisen, gjennom hele den kalde krigen og i tiårene etter den, hersket det en slags konflikt mellom Cuba og USA våpenhvile ifølge hvilke – mens de ikke ga opp forsøk på å eliminere Castro og undergrave regimet ved hjelp av hybrid krigføring – hadde USA ga opp muligheten for å militært invadere øya: En invasjon ville faktisk ha hatt enorme kostnader og risiko sammenlignet med de forventede fordelene, for ikke å snakke om de internasjonale fordømmelsene som kan komme fra den. Videre var risikoen for å forvandle Castro til et enda sterkere symbol («rally around the flag»-effekt) for høy. Etter 1991 var dessuten ikke Cuba lenger en sovjetisk utpost med samme strategiske tyngde, og invasjonen var enda mindre forsvarlig.
Etter den kalde krigen fortsatte det cubanske regimet å overleve – om enn med vanskeligheter – først under kommando av Fidel Castro og deretter av broren Raul. Selv om han hadde det på det tidspunktet sluttet å være en trussel for USA fortsatte Cuba å være et fyrtårn av inspirasjon for venstreorienterte eller libertære, populistiske bevegelser, spesielt i Latin-Amerika.
Forholdene på Cuba har gradvis forverret seg siden 1960-tallet. Men hva var de avgjørende faktorene som de siste tiårene har brakt Cuba til randen av systemisk og demografisk kollaps?
Under Donald Trumps første presidentskapembargo og økonomisk beleiring som Cuba har vært utsatt for siden den cubanske revolusjonen har blitt enda strengere. Litt etter litt har stemmene til de som ønsker å endre status quo på øya og få slutt på det cubanske regimet blitt stadig høyere.
Makten gikk fra Castro-brødrene til Miguel Mario Díaz-Canelnåværende president og generalsekretær for det cubanske kommunistpartiet, som representerer den nye generasjonen ledere som vokste opp i skyggen av den cubanske revolusjonen. Díaz-Canel måtte også håndtere den internasjonale krisen som ble utløst av Covid-19-pandemisom ytterligere kompliserte den allerede svært delikate økonomiske situasjonen på øya, som faktisk sank ned i en dyp økonomisk krise. Det nære opphøret av turiststrømmene og bilateral handel med en rekke land (spesielt latinamerikanske land, som bidro til å holde liv i den cubanske økonomien) gjorde så resten.
Disse eksterne sjokkene, kombinert med dårlig intern forvaltning, har tatt en toll på øyas allerede svake økonomi og samfunn effekten av en tornadoså mye at hvis den i 2016 fra et demografisk synspunkt hadde rundt 11 og en halv million innbyggere (øyeblikket for maksimal demografisk prakt på øya), i dag, på grunn av lave fruktbarhetstall (nedgang i flere tiår) og masseinnvandring, Cuba har mistet så mange som 2 millioner innbyggere på 10 år. Av alle disse grunnene er øya derfor for tiden i en ekstremt ømfintlig situasjon.
Etter fangsten av Nicolás Maduro i Venezuela, hva er de mulige scenariene som Trump-administrasjonen vurderer for å få til et regimeskifte på Cuba, og hvilke hindringer gjør en operasjon lik den venezuelanske vanskelig?
Med sin retur til Det hvite hus i 2024 har Trump markert et nytt strategisk vendepunkt i utenrikspolitikken for USA, som ønsker gjenopprette sin totale (geopolitiske, økonomiske og militære) dominans over det amerikanske kontinentet i sin helhetden vestlige halvkule og engelsktalende land.
I denne sammenhengen, selv om Cuba – som vi allerede har sagt – ikke lenger er i stand til å utgjøre en trussel mot USA, å være det eneste landet på det amerikanske kontinentet som har en uavhengig utenrikspolitikk og strategisk retning, irriterer det USA. Det er enda mer irriterende hvis vi tenker på andre latinamerikanske land som vurderes å ikke ha gode forhold til Washington, som for eksempel Mexico, som er dypt knyttet til USA. Det samme gjelder Colombia, hvis president Gustavo Petro gjentatte ganger har blitt angrepet av Trump for hans venstreorienterte og kritiske holdninger til amerikansk politikk. Til og med Nicaragua og Venezuela, som regnes som land som er ideologisk fiendtlige til USA, har sett på dem som sine viktigste handelspartnere i årevis.
Cuba forblir derfor en unik og litt «ukuelig» sak, pga det er det eneste landet på kontinentet som effektivt slipper unna både direkte og indirekte kontroll over USA i flere tiår. Nå ønsker Trump-administrasjonen – i tråd med sin plan om å få tak i hele kontinentet eller nesten – å rette opp i saken og bringe Cuba tilbake til USAs innflytelsessfære.
Det er foreløpig ikke klart om USA har til hensikt å vente og kvele øya økonomisk, om de ønsker å militært støtte en undergravende bevegelse som fører til det cubanske regimets fall eller om de vil velge en fullskala militær invasjon, også fordi Cuba, til tross for at det er mye mindre enn det skrantende Venezuela, fortsatt er et land med en regjering i alle sfærer. Nettopp derfor kan den cubanske regjeringen ikke elimineres fra bordet med en enkel spesialstyrkeoperasjon som skjedde i Venezuela.
Trump ville derfor trenge det en annen handlingsplanmen nå er det ikke kjent hva Det hvite hus planlegger. Mest sannsynlig vil til og med maktbalansen som hersket frem til i forgårs på de to sidene av Floridastredet snart endre seg, og for å finne ut mer kan vi bare fortsette å overvåke situasjonen.
