filosofien født fra middelhavsresiliens

DE’«kunsten å klare seg» det er ikke bare en individuell holdning, men en ekte sosial filosofien måte å være i verden på som gjenspeiler kontinuerlig tilpasning til ofte prekære økonomiske, politiske og miljømessige forhold. «Den som tilpasser seg, lever»: et ordtak som oppsummerer et av de dypeste trekkene ved Middelhavskulturer. Evnen til overleve vanskeligheter med kreativitet. Den er basert på en form for praktisk, kollektiv intelligens og på en fleksibel oppfatning av tid og regler, der improvisasjon blir en dyd. Røttene går langt tilbake historie med marginalitet og avhengighet som har preget middelhavsverdenen, hvor det å gjøre seg har blitt en måte å motstå og gjenoppfinne den pålagte orden. Som i filmen «Kunsten å klare seg» Av Alberto Sordireflekterer denne filosofen en subtil balanse mellom overlevelse og list, og minner oss om at i Middelhavet er det å vite hvordan man tilpasser seg ofte den mest autentiske formen for intelligens.

I dag uttrykkes denne praksisen som overlevelsesstrategi og kollektiv byrå: en transformativ handling som, til tross for økonomiske eller sosiale begrensninger, bekrefter subjektenes verdighet og autonomi. I usikkerhet er det å gjøre ikke uorden, men det muliges intelligens.

Hva etikk om tilpasning og opprinnelse innebærer

Opprinnelsen tilkunsten å klare seg det må søkes på sikt historie med marginalitet og fragmentering av middelhavsverdenen. Gi henne koloniseringer al domene av store imperierGjennom knapphet på naturressurser og økonomisk avhengighet av ytre makter, har middelhavsfolkene utviklet en måte å reagere på maktstrukturer på gjennom kreativitet og tilpasning. I følge antropologisk tradisjon, fra Ernesto De Martino til Anton Blokdisse formene for «situert intelligens» de er født i sammenhenger hvor overlevelse avhenger av evnen til kontinuerlig å forhandle med virkelighetens usikkerhet.

Kunsten å klare seg, i denne forstand, er ikke en «avvikende» oppførsel sammenlignet med normen, men en kulturell respons til institusjonelle mangler og kompleksiteten i dagliglivet. Som et siciliansk ordtak sier: «Cu sapi fari, si salva», de som vet hvordan det skal gjøres, blir frelst.

Å gjøre det betyr tilpasse segmen ikke i passiv forstand: snarere er det en handling av kreativitet som forvandler seg det uventede til mulighetmangel på ressurser. Filosofen Edgar Morin han beskrev denne evnen som «kompleks tenkning»: en logikk som ikke skiller, men kobler sammen, som adresserer usikkerhet som en integrert del av livet.

I Italia har denne filosofien historisk uttrykt seg i evne til å finne løsninger midlertidig, men effektiv, av «gjøre med lite»for å løse praktiske problemer på en ukonvensjonell måte. Dette verdensbildet er i motsetning til det moderne, industrielle og byråkratiskesom favoriserer planlegging Og effektivitet. I kunsten å klare seg ligger imidlertid verdien i evnen til å reagere, i fleksibilitet og i den relasjonelle dimensjonen ved livet.

Mellom list og overlevelse

Som mange populære praksiser, beveger kunsten å gjøre do-bevegelser seg på en tvetydig grense mellom dyd og last. På den ene siden representerer den en eksempel på motstandskraft og kreativ intelligens; på den andre det kan utarte til listopportunisme, eller i den tendensen til å «komme forbi» som mange sosiologer har lest som et trekk ved italiensk kultur. «Lov laget, bedrag funnet«, indikerer ordtaket ikke bare en individualistisk holdning, men en systemisk mistillit til institusjoner og en preferanse for uformelle løsninger.

Men å redusere kunsten å gjøre det til en defekt ville være en feil: det avslører en form for mikromotstand mot kraften måte å gjenvinne sin autonomi i sammenhenger med økonomisk eller politisk avhengighet. Som han observerte Gramscioverlever man i populære praksiser «spontan filosofi«, en visdom som kommer nedenfra og reflekterer en etikk av hverdagslig oppfinnsomhet.

Kulturell motstand og etatsform

I tider med økonomiske, klimatiske eller sosiale kriser, får kunsten å klare seg verdien av en kollektiv strategi for overlevelse og bekreftelse av handlefrihetdet vil si evnen til å handle og påvirke sin skjebne til tross for strukturelle begrensninger. I mange lokalsamfunn, for eksempel i Sør-Italia, Maghreb eller landlige Hellas«gjøre seg» betyr å bygge solidaritetsnettverk, utveksle tjenester, skape uformelle mikroøkonomier og gjenoppbygge kontrollmarginer over ens daglige liv.

Det er en form for motstandsdyktig subjektivitetsom ikke avviser systemet, men gjenoppfinner det fra bunnen og opp, og omskriver reglene. I humanvitenskapene nærmer denne praksisen seg logikken til DIY Av Lévi-Strauss og til refleksjonene av Sherry Ortner påbyrå som en transformativ kapasitet: selv under vanskelige forhold finner enkeltpersoner og samfunn kreative måter å bekrefte sin verdighet på.

Fra dette perspektivet er kunsten å gjøre det en måte å f.eksaktivt eksistere, for å gjenvinne rom med autonomi og mening.