Dyreorganisasjoner over hele England advarer om en kraftig økning i antall kjæledyr som blir forlatt ettersom levekostnadene fortsetter å presse husholdningene. RSPCA registrerte mer enn 22 000 tilfeller av forlatt kjæledyr det siste året, et rekordtall, og redningssentre rapporterer at mange nå opererer med eller over kapasitet.
I hjertet av denne økningen er de skyhøye kostnadene for kjæledyrfôr og veterinærpleie. Ifølge velferdsorganisasjoner har mange vanlige kjæledyrmat steget i pris med 25–40 % siden 2021, mens veterinærregningene i gjennomsnitt er nesten 50 % høyere enn i 2020. Selv rutinemessige behandlinger, som forebygging av lopper, vaksinasjoner og tannkontroller, har hatt betydelige økninger. For mange husholdninger har disse gjentatte månedlige og årlige kostnadene blitt vanskelige å håndtere, spesielt ettersom gjennomsnittslønnen forblir den samme når prisene stiger.
Pandemic Pet Boom møter virkelighet
Uforberedte eiere står overfor langsiktige kostnader
Under COVID-19-pandemien ble rundt 3 millioner nye kjæledyr anskaffet over hele Storbritannia. Kjæledyr tilbød emosjonell støtte og selskap under lockdown, men mange av disse nye eierne var uerfarne og undervurderte de pågående omsorgskostnadene.
Etter hvert som inflasjonen steg, økte daglige utgifter til kjæledyreier raskere enn lønningene. En 30 kg pose med tørr hundemat som en gang kostet 30 pund, kan nå koste 45–70 pund. En grunnleggende veterinærkonsultasjon kan nå overstige £70 før noen behandling eller medisin legges til. For familier som balanserer stigende husleie, drivstoffkostnader og energiregninger, kan en plutselig veterinærregning på flere hundre pund bli uhåndterlig.
Denne økonomiske belastningen har ført til at flere dyr har blitt overgitt til krisesentre eller i verste fall forlatt uten støtte.
En spansk sammenligning
Lignende press, ulike kulturelle mønstre
Spania står overfor lignende utfordringer, selv om årsakene kan variere. I følge Fundación Affinity tar spanske krisesentre inn rundt 285 000–300 000 hunder og katter hvert år. Kostnadene for pleie av kjæledyr har også økt kraftig: gjennomsnittlig årlig utgift per kjæledyr i Spania ligger nå på rundt 1200 €, og dekker grunnleggende mat, forsikring, stell og veterinærbehandling.
Spania ser imidlertid også kulturelt drevne forlatelsesmønstre. Sesongen etter jakt fører til at tusenvis av galgoer og andre brukshunder blir forlatt hvert år, en trend som ikke har en direkte parallell i England.
Til tross for dette deler begge land et sentralt problem: kjæledyreierskap har blitt dyrere enn mange forventet, og krisesentre i begge nasjoner opererer under økende press.
Veldedige organisasjoner og tjenester under press
Brannvesenet redder nå flere dyr
I England viser brannvesenets statistikk en merkbar økning i utrykninger til redning av dyr, inkludert husdyr som er etterlatt under utrygge forhold eller sitter fast i farlige omgivelser. Dette fremhever at dyr ikke bare blir overgitt formelt, noen blir forlatt i situasjoner der de krever nødintervensjon.
Krisesentre rapporterer ventelister for omplassering, tretthet av personalet og stor avhengighet av frivillige fosterhjem. Mange veldedige organisasjoner sier at de nå jobber på bristepunktet.
Høydepunkter
- Inflasjon har fått dyrefôrprisene og veterinærregningene til å stige kraftig, noe som legger økonomisk press på husholdningene.
- RSPCA registrerte over 22 000 forlatelsessaker i England i fjor.
- Mange dyr anskaffet under den pandemiske kjæledyrboomen når nå voksen alder og pådrar seg høyere omsorgskostnader.
- I Spania blir rundt 300 000 kjæledyr forlatt årlig, på grunn av økonomisk belastning og sesongmessige jaktrelatert oppgivelse.
- Veldedige organisasjoner i begge land rapporterer om overkapasitet og økt etterspørsel etter rehabiliteringstjenester.
Behov for utdanning, støtte og ansvarlig eierskap
Både England og Spania fremhever viktigheten av offentlig utdanning om de sanne kostnadene ved kjæledyreierskap, inkludert mat, veterinærpleie og langsiktige behandlingsbehov. Rimelig kastrering, initiativer til mikrochiping og klarere veiledning ved adopsjon kan bidra til å redusere fremtidig forlatelse.
Fra mitt perspektiv som dyrevelferds- og atferdsspesialist er utdanning en av de mest effektive intervensjonene vi har. Mange eiere forsømmer ikke dyrene sine med vilje, de er rett og slett ikke klar over livslang økonomiske forpliktelse som er involvert som spesialdietter, kostbar kjæledyrmat og veterinærpleie, ingen planlegger at et dyr skal bli sykt, men dessverre skjer det. Å gi klare kostnadsforventninger, adferdsråd ernæringsråd og støttenettverk sikrer at eiere kan ta informerte og bærekraftige beslutninger.
Utdanning alene kan imidlertid ikke oppveie virkningen av raskt stigende priser. Det er her jeg mener statlig støtte bør vurderes. Ikke for å erstatte personlig ansvar, men for å forsterke det. Subsiderte kastreringsordninger, regulering om åpenhet om veterinærpriser og økonomisk nødstøtte til essensielle behandlinger kan forhindre mange tilfeller av overgivelse som kan unngås.
Til syvende og sist krever å takle forlatelseskrisen delt ansvar mellom eiere, veldedige organisasjoner, veterinærer og beslutningstakere. Med medfølelse, utdanning og strukturert støtte vil færre dyr stå sårbare når husholdninger møter økonomisk press.
