Hvordan lages militære droner? Hvis du tenker på en krigsdrone som en forbedret versjon av de vi har hjemme, tar du veldig feil. Militære droner, somMQ-9 Reaper de er gigantiske fly, fjernstyrt av operatører som til og med kan være på den andre siden av verden. Disse flyene tjener til å utføre overvåking, samle etterretning og, i noen tilfeller, avfyre missiler med presis nøyaktighet. De revolusjonerte måten å føre krig på, og tillot ikke-naboland å angripe hverandre når som helst på dagen, uten noen gang å stoppe.
Hva MQ-9 Reaper er laget av og hvordan den fungerer
En av hovedpersonene i denne nye æraen av krigføring er MQ-9 Reaper, en drone med «Hunter-Killer»-funksjoner. Dette flyet lokaliserer og sporer ikke bare et mål, men kan også eliminere det på en presis og målrettet måte. Teknologien er så avansert at det anslås at enkelte modeller kan lese en bils bilskilt på over tre kilometers avstand. Men hvordan gjør han det?
Inne i flykroppen til MQ-9 Reaper er en sofistikert syntetisk blenderradar (SAR) kalt Lynxsom fungerer som et kamera, men i stedet for lys bruker det radarbølger. Dronen sender pulser mot bakken, og analyserer hvordan disse bølgene spretter av bygninger, kjøretøy eller andre gjenstander. Fra disse refleksjonene rekonstruerer han svært detaljerte bilder, synlige selv gjennom skyer, regn eller røyk. Dens viktigste «visning» er imidlertid et høyoppløselig kamera montert under flykroppen, på et gyroskopisk tårn.
Systemet er sammensatt av:
- en elektro-optisk/infrarød sensorsom tar bilder i både det synlige spekteret, som det menneskelige øyet, og infrarødt, og identifiserer varmen som sendes ut av objekter;
- en laserbetegnelsesom «lyser opp» målet med en usynlig stråle. Laserstyrte våpen, som AGM-114 Hellfire-missiler eller Paveway-bomber, følger det lyspunktet nøyaktig for å treffe, selv om målet beveger seg. Alt dette fra 15.000 meters høyde, med en makshastighet mellom 400–480 km/t.
Hvordan fly en drone langveisfra
Til tross for sine bemerkelsesverdige dimensjoner – 20 meter i vingespenn, 11 meter i lengde og nesten 4 meter i høyden – MQ-9 Reaper har ingen om bord. Det fungerer takket være et team som inkluderer oppskytningspersonell, kommunikasjonsterminaler og en fjernkontrollstasjon.
Under takeoff lanseringspersonellsom fungerer direkte på rullebanen: fyller drivstoff på flyet, sjekker sensorene og styrer de første manøvrene via en «visuell» forbindelse, garantert av kommunikasjonsterminalerantenner som sikrer umiddelbar overføring uten forsinkelser. Denne typen tilkobling er avgjørende ved manøvrer i lav høyde. Når driftskvoten er nådd, går kontrollen over til SATCOM satellittforbindelse. Retten som er montert på flyet sender signalet til en geostasjonær satellitt, som sender det på nytt til bakketerminalen og deretter til fjernkontrollstasjonen. Det er her piloten og sensoroperatøren tar full kommando: førstnevnte styrer kurs, høyde og hastighet; den andre kontrollerer radar og kameraer. Alt skjer gjennom styrespaker og interaktive skjermer. Miljøet minner virkelig om en arkade, men med en vesentlig forskjell: Når du trykker på en knapp, starter ikke en spesialeffekt, men en ekte bombe. Satellittforbindelsen introduserer en liten forsinkelse i kommandoer, men presisjonen er fortsatt svært høy. Og det som er overraskende er driftsavstanden: piloten kan være hvor som helst i verden, så lenge den er dekket av det militære satellittnettverket.
Hvordan stopper du en sånn drone
MQ-9 Reaper har en drivstoffkapasitet på mellom 1,8 og 2,7 tonn, slik at den kan forbli under flyging i mer enn 27 sammenhengende timerideell for langdistanseovervåking og angrepsoppdrag. Å stoppe en slik drone er slett ikke enkelt. Dronene de flyr ofte i lav høyde og blander seg inn i terrenget, noe som gjør dem usynlige for radar. I tillegg gjør de ikke-metalliske materialene de er laget av dem enda mindre synlige. Paradoksalt nok koster droner mindre enn missilene eller forsvarssystemene som trengs for å skyte dem ned. Dermed har de væpnede styrkene eksperimentert med ulike løsninger, avskjæringsfly har blitt brukt, som NATOs, men med høye kostnader og begrensede resultater, eller bruk av droner mot droner, i en slags «luftduell» som gjør at fienden kan nøytraliseres raskt og økonomisk. Et annet alternativ er elektronisk krigføring, nærmere bestemt jamming, som blokkerer radiofrekvensene som brukes av droner for kontroll.
Kunstig intelligens: fremtiden til droner
Krigens sanne fremtid kan imidlertid være preget av kunstig intelligens. Nye dronemodeller blir stadig mer autonome og i stand til å ta beslutninger uten direkte kontroll fra en pilot. I dag er menneskelig kontroll fortsatt uunnværlig i avgjørende beslutninger, men AI tillater allerede former for samarbeid mellom flere droner, de såkalte «killer-svermene», som er i stand til å bevege seg på en koordinert og strategisk måte. Dette reiser nye etiske spørsmål: hva skjer hvis en drone mister kontrollen eller treffer feil mål? USA sikrer at AI-baserte systemer er sporbare, transparente og styrbare, for å sikre at mennesker alltid er i stand til å gripe inn.
Til tross for innovasjoner, opererer ikke militære droner utenfor reglene. Bruken av dem er styrt av internasjonale forskrifter som regulerer lufttrafikken, sikrer ansvarlig bruk og begrenser risikoen for sivilbefolkningen. Etiske bekymringer og frykt for eskalering er legitime, men gjeldende regelverk søker å opprettholde en balanse mellom teknologisk fremgang og global sikkerhet, og sikrer at menneskeheten aldri mister kontrollen over maskinen.
