Hva gir den amerikanske resolusjonen nettopp godkjent av FN om Gaza og hva endrer den

- Ole Andersen

Det har FNs sikkerhetsråd stemte for en resolusjon utarbeidet av USA som styrker president Donald Trumps fredsplan for Gaza. Vedtaket legger opp til utplassering av en internasjonal styrke og a overgangsregjeringsorgan for stripen. Det var 13 stemmer for teksten, som USA kalte «historisk og konstruktiv», hvor Russland og Kina avsto, men uten veto.

FN-resolusjonen anses som grunnleggende for legitimere et overgangsstyrt organ og berolige land som vurderer å sende tropper til Gaza. Trump feiret avstemningen og sa at den vil føre til «ytterligere fred over hele verden» og at «det vil gå inn i historien som en av de viktigste godkjenningene i FNs historie».

Hva står i FN-resolusjonen om Gaza

FN-resolusjonen fungerer som legitimerende og koordinerende rammeverk for de neste skrittene å ta for å avslutte konflikten, godkjenne og regulere de konkrete handlingene som er forutsatt av Trumps plan. Fredsplanen gir hjemmel til å opprette en Internasjonal stabiliseringsstyrke som ville jobbe med Israel, Egypt og en palestinsk politi trent for å bidra til å sikre grenseområder og demilitarisere Gazastripen.

Styrken har mandat til å arbeide for «permanent dekommisjonering av våpnene til ikke-statlige væpnede grupper» (derav nedrustning av Hamas), beskytte sivile og garantere humanitære korridorer. Uten resolusjonen ville enhver intervensjon fra utenlandske tropper vært det politisk og juridisk kontroversiell: Arabiske og andre muslimske land som hadde uttrykt interesse for å skaffe tropper til en internasjonal styrke hadde rapporterte at autorisasjonen av Sikkerhetsrådet det var viktig å kunne delta.

Resolusjonen gir styrken fullmakt til å «bruke alle nødvendige tiltak for å oppfylle sitt mandat» i samsvar med folkeretten, en FN-formulering som tilsvarer bruk av militær makt. Ettersom internasjonal styrke etablerer kontroll og bringer stabilitet, bestemmer teksten at Israelske styrker vil trekke seg ut av Gaza «basert på standarder, milepæler og tidsskalaer knyttet til demilitarisering.» Disse må godkjennes av stabiliseringsstyrken, israelske styrker, USA og våpenhvilegarantistene.

Planen gir også hjemmel til dannelse av en Fredsstyretet overgangsstyrende organ for Gaza, teoretisk ledet av Trump, som har ansvaret for å føre tilsyn med styringen av en teknokratisk og apolitisk palestinsk komité og å føre tilsyn med gjenoppbygging av Gaza og levering av humanitær hjelp.

FN-resolusjon: Mot en palestinsk stat?

I ganske vage ordelag nevner resolusjonen også en mulig fremtidig palestinsk stat. Teksten sier at «forholdene endelig kan bidra til en troverdig vei mot palestinsk selvbestemmelse og stat», når førstPalestinske myndighetersom utøver begrenset kontroll over Vestbredden, vil ha implementert et reformprogram og revitalisering av Gaza vil bli avansert.

Den fremtidige palestinske staten anses derfor kun som en mulig utvikling dersom forholdene var gunstige. «USA vil etablere en dialog mellom Israel og palestinerne for å bli enige om en politisk horisont med fredelig og velstående sameksistens», heter det i teksten.

Noen viktige arabiske stater hadde lagt press på forfatterne av resolusjonen for å inkludere palestinsk selvbestemmelse i teksten: Israel er imidlertid sterkt imot opprettelsen av en palestinsk stat, en betydelig hindring på veien til fremtidig stat. Hamas har avviste vedtaketog sier at den ikke respekterer «forespørsler og rettigheter«av palestinerne. DenPalestinske myndigheter i stedet erklærte den at den var klar til å delta i implementeringen.

Tidligere har Russland, Kina og ulike regionale stater presset på endringer til teksten: hovedkontroversen fokuserte på Fredsstyretet organ med brede styringsmakter og blottet for palestinsk deltakelse eller godkjenning. Inkluderingen av den teoretiske anerkjennelsen av palestinsk selvbestemmelse var i alle fall tilstrekkelig til å unngå veto fra Beijing eller Moskva.

Mens mange land fortsatt er bekymret for detaljene (eller mangelen på dem) i resolusjonen, støtte til en bred koalisjon av Midtøsten-stater sannsynligvis favoriserte dens godkjenning. Verken israelerne eller palestinerne ble formelt inkludert i forhandlingene, men Israel skal ha samarbeidet tett til definisjonen av teksten.