I Sudanhar de paramilitære styrkene til Rapid Support Forces (RSF) nettopp tatt i besittelse av byen Al Fashir, som ligger i Vest-Darfur. Ifølge minst tretten videoer utgitt av den paramilitære gruppen selv, ble hundrevis av drap på sivile begått.
Mens verdens søkelys forblir på konfliktene i Ukraina og Midtøsten, i Sudan en brutal krig finner sted som allerede har forårsaket tusenvis av dødsfall og tusenvis av sivile på flukt. Landet har faktisk falt i ett borgerkrig i april 2023etter at en voldsom maktkamp bryter ut mellom den regulære hæren og en mektig paramilitær gruppe, den Raske støttestyrker (Rapid Support Forces, RSF).
Det er anslått at mer enn 150 000 mennesker har dødd over hele landet, og at rundt 14 millioner har flyktet fra hjemmene sine, i det FN kaller den største humanitære krisen i verden. Konflikten resulterte i en utbredt hungersnød og påstander om folkemord i den vestlige regionen av Darfurmed stor bekymring for innbyggerne i byen El Fashernylig erobret av RSF-militsmenn. Med borgerkrigen inn i sin tredje åretSudans to rivaliserende fraksjoner forblir fanget i en kamp om makten. Men hvordan kom vi til dette punktet? Og hvem kjemper mot hvem?
Fra al-Bashir-regime til revolusjon (1989–2021)
I første halvdel av 1900-tallet var Sudan et felles protektorat av Egypt og Storbritanniakjent som «Anglo-Egyptian Condominium». I 1956 undertegnet de to landene en traktat som formelt gir avkall på suverenitet, og ga opphav til Den uavhengige republikken Sudan. Der diktaturet til Omar al-Bashir preget den postkoloniale perioden i landet dypt: Bashir tok makten med en statskupp i 1989etter å ha tjenestegjort i den egyptiske hæren under kolonitiden og senere som offiser for Sudanesiske væpnede styrker (SAF).
Som president var Bashir hovedpersonen på noen av de mest dramatiske sidene i Sudans historie: Andre borgerkrigden løsrivelse av Sør-Sudan og den konflikten i Darfur. Sistnevnte, som brøt ut i 2003ble senere dømt av Den internasjonale straffedomstolen som en folkemord til skade for ikke-arabiske befolkninger (inkludert Fur, Zaghawa og Masalit) i den vestlige regionen av landet. Under sitt regime påla Bashir en streng tolkning av sharia, brukte private militser og et moralpoliti for å håndheve hans dekreter. Hans kraft ble værende til 2019selv om det i det siste tiåret av regjeringen ble stadig mer bestridt av folkelige protester som ba om demokrati, viktige tjenester og et nytt styresett.
Der Sudanesisk revolusjon kulminerte iapril 2019 med et statskupp utført i fellesskap av SAFledet av generalen Abdel Fattah al-Burhanog gi dem Raske støttestyrkerden paramilitære styrken under kommando av Mohamed Hamdan “Hemedti” Dagalosom har sin opprinnelse i det beryktede Janjaweed-militseranklaget for folkemord og etnisk rensing mot den ikke-arabiske befolkningen i Darfur.
Burhan overtok ledelsen av Suverene overgangsråd, med Hemedti som stedfortreder, støttet av andre militære ledere og noen sivile representanter. Blant disse ble han valgt Abdalla Hamdokøkonom og utviklingsekspert, som statsminister. I løpet av sin korte periode forsøkte Hamdok å begrense Sudans alvorlige økonomiske krise og projisere et bilde av stabilitet til det internasjonale samfunnet. Imidlertid, ioktober 2021SAF og RSF organiserte en nytt statskuppsuspendere Grunnloven og få slutt på den skjøre demokratiske overgangen.
Statskuppet og krigen mellom generaler
Etter kuppet i 2021 kom Abdalla Hamdok kort gjeninnsatt som statsminister i november samme år, etter å ha gått med på å overlate deler av de utøvende maktene til generalene Burhan og Hemedti. Imidlertid tvang politisk og militært press ham til å trekke seg januar 2022: Siden da, Sudan den hadde ikke lenger effektiv sivil ledelse. Burhan forble de facto statsoverhode, mens Hemedti fortsatte å lede RSF.
Tidlig i 2022 åpnet det seg en økende splid mellom de to om Sudans fremtid og veien til sivil regjering. Hovedpunktene i konflikten gjaldt RSF integreringsplan i den vanlige hæren og fremfor alt, hvem som skulle kommandere det nye enhetlige militærapparatet. Mange observatører hevdet at begge generalene ønsket å holde på makten, motvillige til å gi fra seg rikdom og innflytelse.
De 15. april 2023etter dager med spenning og mistenkelige bevegelser av RSF-tropper i forskjellige byer, slåssing brøt ut mellom de to fraksjonene. Det er ikke klart hvem som skjøt først, men sammenstøtene spredte seg raskt: RSF okkuperte en stor del av hovedstaden Khartoum (senere gjenerobret av SAF). Samtidig ville RSF under konflikten ha utnyttet kontrollen over noen av gullgruvene i Sudan, ifølge ulike kilder, tjener på smugling av metallet til De forente arabiske emirater. Den sudanesiske hæren anklaget Emiratene å støtte Hemedtis militser og til og med ha gjennomførte droneangrep på sudanesisk territorium, hevder Abu Dhabi bestemt har benektet.
Ulike ikke-statlige organisasjoner, bl.a Human Rights Watchhar samlet dokumenterte bevis fra de sudanesiske paramilitære selv mange massegrusomheter begått under konflikten, som hus-til-hus-razziaer for å utrydde okkupantene, noe som resulterer i hauger med lik og blodflekker synlige selv fra satellitter, og utløste anklager om etnisk rensing og krigsforbrytelser.
DE’humanitær tilgang er fortsatt en bekymring for mange internasjonale aktører, inkludert USA, som har bedt FNs sikkerhetsråd om å godkjenne levering av bistand gjennom Tsjad. De forholdene i landetallerede alvorlig kompromittert før april 2023, har forverret seg ytterligere siden da.
