De Apuan-alpene de representerer et dypt og storslått arr på Italias hud, der den hvite fargen på marmoren blander seg med skyggefulle kløfter og skarpe topper. Her, mellom røyken fra steinbruddene og fjellets tusenårige stillhet, har naturen arbeidet for geologiske epoker som en tålmodig alkymist, og kombinert kjemiske elementer under ekstreme trykk og temperaturer. I denne monumentale setting, et team av forskere klarte å avdekke en mikroskopisk og revolusjonerende enhet: den Delchiaroite. Vi står ikke overfor en enkel akademisk oppdagelse, men med en ekte «mirakel» av molekylær geometri. Mens hele verden kjenner disse toppene som vuggen til Michelangelos marmor, minner Delchiaroite oss om at i det mørke dypet av Arsiccio-fjellet jordskorpen har skrevet en annen historie, bygd opp av atomer som har passet sammen på måter vi ikke trodde var mulig. I denne steinlabyrinten, hvor planetens historie bokstavelig talt er lagdelt under føttene, demonstrerer oppdagelsen av dette nye mineralet at vårt leksikon om naturen ikke er en lukket bok, men et verk som fortsatt er fullt av blanke sider å fylle.
Funnet i marmorbruddene i Carrara
Oppdagelsen er et resultat av grundig teamarbeid som involverer forskere fra Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Pisa, Universitetet i Firenze og Institutt for geovitenskap og georessurser i CNR. Navnet valgt for denne nye hovedpersonen innen geologi, Delchiaroite (Dch)er en hyllest til Lorenzo Del Chiaroen lidenskapelig elsker av mineralogi og historisk samarbeidspartner ved Universitetet i Pisa, som i flere tiår finkjemmet deponiene til lokale gruver, og bidro til å avsløre deres utrolige rikdom.
Professoren Cristian Biagioniprofessor i mineralogi ved Universitetet i Pisa og en av hovedforfatterne av studien, kommenterer viktigheten av oppdagelsen:
Delchiaroite representerer en utfordring for vår kunnskap om systematisk mineralogi. Å finne et mineral som samtidig inneholder kobber, jod og en organisk gruppe som metanetiolat i en så gammel geologisk kontekst er en begivenhet av eksepsjonell sjeldenhet.
Det naturlige laboratoriet i Monte Arsiccio
Mineralet ble identifisert nøyaktig på stedet for Arsiccio-fjellet (Stazzema). Dette området er en gammel kjenning for mineraloger: Apuan-alpene er et slags «friluftslaboratorium» på grunn av deres komplekse tektoniske historie. For rundt 20-30 millioner år siden, under Apenninernes orogeni, ble bergartene utsatt for enormt trykk som tillot kjemiske elementer å rekombinere på sjeldne måter. Som forskeren forklarer Federico Zorzisom understreker det særegne ved nettstedet:
Monte Arsiccio bekrefter seg selv som et mineralogisk sted av global betydning. De unike kjemisk-fysiske forholdene til denne forekomsten har tillatt bevaring av arter som andre steder ville blitt ødelagt eller aldri ville ha blitt dannet.
Den kjemiske formelen: hva er spesielt med det
Hvis vi prøvde å observere det nøye, ville vi befinne oss foran en absolutt sjeldenhet: Delchiaroite manifesterer seg faktisk i form av bittesmå krystaller med en levende gul farge, hvis lengde ikke engang når en tiendedel av en millimeter. Kjemisk står vi overfor første kobberjodidmetantiolat aldri funnet i naturen. Dens forenklede formel er: Cu3I(CH3S)2
Det særegne som har forbløffet forskere er samtidens tilstedeværelse av jod og en «organisk» komponent (metanetiolat), en ekstremt uvanlig kombinasjon for et naturlig mineral. Funnet, navnet og det tilhørende symbolet er offisielt godkjent av Commission on New Minerals, Nomenclature and Classification (CNMNC-IMA), med sanksjoner det unike med denne mineralogiske arten. Full professor i mineralogi ved universitetet i Firenze Luca Bindien av verdens ledende eksperter i sektoren, beskriver følelsen av den strukturelle oppdagelsen:
Da vi analyserte røntgendiffraksjonsdataene, ble vi overrasket. Strukturen til delchiaroite er basert på atomkomplekser som aldri tidligere er observert i naturen; det er som å ha funnet en ny type arkitektur i et nabolag vi trodde vi kunne utenat.
Hvorfor denne oppdagelsen er så viktig
Stilt overfor et så uendelig lite gult fragment, oppstår et spørsmål spontant: hvorfor feirer vitenskapen en nesten usynlig «småstein» med slik vekt? Svaret ligger i det skjulte potensialet til dens kjemiske arkitektur. Delchiaroite er ikke bare en mineralogisk kuriositet: sin egen hybrid struktursom slår sammen den uorganiske verdenen med organiske grupper, kan styre utviklingen av nye industrielle katalysatorer eller syntetiske materialer med nye elektriske egenskaper. Videre hever denne oppdagelsen prestisjen til Apuan-alpene ytterligere, og innvier dem som en av de mest ekstraordinære helligdommene i «mineral biologisk mangfold» globalt, et sted hvor jorden har eksperimentert med unike kjemiske løsninger i verden.
