Det er nyheter de siste timene at Hormuzstredet ble stengt etter angrepet 28. februar 2026 (kjent som «Operation Epic Fury») av USA mot Iran markerte et punkt uten retur. Hvis du aldri har hørt om det, er det en viktig transittpunkt for global handel med olje og flytende naturgass 33 km bred (med to navigasjonskorridorer på 3 km hver) innelukket mellom Iran i nord og Oman i sør.
For øyeblikket, ifølge de mest autoritative internasjonale avisene, ville det være bra 150 tankbiler stoppet (blant disse skipene er det også de som frakter råolje og flytende naturgass) og to ville blitt rammet av angrepene mellom de to landene. En av dem sank til og med.
Fra dette sundet passerer de ca 27 % av verdens olje og den 20 % av gassen (ca. 20 millioner fat per dag), som har blitt grunnleggende siden begynnelsen av den russisk-ukrainske krigen.
Nettopp derfor kan det å stenge denne «kranen» få enorme konsekvenser, og føre til en dramatisk økning i prisene på disse ressursenemed konsekvenser for hele verden. Videre betyr stengingen at alle tjenester som forbinder havnene i Persiabukta er gjenstand for uspesifiserte forsinkelser, reiserutendringer eller rutejusteringer.
Men hvem er mest utsatt for denne situasjonen nå?
Hvilke land vil lide mest under stengingen av Hormuzstredet og hva Europa risikerer
Landene som vil lide mest av en langvarig stenging av sundet er definitivt de asiatiske, gitt at 80 % av olje- og gassressursene som er bestemt for dem kommer herfra.
Den største importøren av råolje over sundet er Kinasom derfor kan få store sjokk til tross for at de er en alliert av Iran. Med den store østlige nasjonen er det også Japanden Sør-Korea el’India. For sistnevnte er det fremfor alt et spørsmål om mattrygghet imidlertid gitt at 85 % av LPG til matlaging kommer derfra.
Og vi europeere? Vi er også i faresonen: selv om vi ikke er de første kundene av råolje fra Gulfen, faktisk er vi avhengige av Qatar for gass. Hvis stengingen av Hormuzstredet skulle fortsette, prisen på gass på TTF Amsterdam (det ledende virtuelle engrosmarkedet for handel med naturgass i Europa) risikerer å tredobles.
Riyadh og Abu Dhabis kappløp om dekning
For å dempe sårbarhet knyttet til konstante geopolitiske spenninger nær Hormuzstredet, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater har investert massivt i løpet av det siste tiåret i alternative logistikkløsninger for transport av råolje over land, for å redusere avhengigheten av de maritime rutene som er mest utsatt for trusler om blokkering eller sabotasje.
Riyadh har styrket sinoljemotorvei«, dvs. et nettverk av rørledninger som skjærer over hele den arabiske halvøy. Dette systemet gjør det mulig å transportere råolje fra de østlige feltene direkte til terminalene på Rødehavetog flytter dermed tyngdepunktet for eksporten mot vest og unngår å passere gjennom sundet.
Abu Dhabi, derimot, har bygget den strategiske Habshan-Fujairah oljerørledningen, som gjør at olje kan transporteres bak stredet, slik at den strømmer direkte inn i havnen i Fujairah, med utsikt over Det indiske hav. På denne måten kan tankskip laste råolje i åpent farvann, og unngå å gå inn i flaskehalsen i Gulfen.
Men til tross for disse måtene å omgå problemet, er detEIA (Energy Information Administration) bemerket at transittkapasiteten til disse alternative rutene er svært begrenset sammenlignet med de totale volumene vi snakket om i begynnelsen, med en estimert strømningshastighet på rundt 2,6 millioner fat per dag, rundt 87 % mindre enn det som passerer gjennom Hormuz. Dette betyr at veiene som de to Midtøsten-landene har tenkt ut bare vil kunne kompensere for 13-15 % ca av den vanlige flyten, og etterlater globale markeder utsatt for et massivt underskudd.
