DE’oksymoron det er en retorisk figur som kombinerer to ord eller ideer med motsatt betydning. Noen eksempler? Ørøvende stillhet, varmt skjelv, levende døde. Kontrasten, som bare tilsynelatende er uforenlig, produserer et mer intenst uttrykk som kan antyde en ny mening. Begrepet kommer fra gresk oksymōronbestår av oxýs («akutt») Og mōrós («kjedelig, tåpelig»): ordet inneholder allerede i seg selv foreningen av to motsatte begreper. Oksymoronet oppstår nettopp fra denne sammenligningen: to elementer som ser ut til å utelukke hverandre er plassert ved siden av hverandre. Resultatet er en overraskelseseffekt som inviterer oss til å fokusere på den generelle betydningen av uttrykket.
Hva er oksymoroner til og hvorfor brukes de?
I de fleste tilfeller er oksymoronet sammensatt av to påfølgende perioderofte et adjektiv og et substantiv som i «hot ice», eller fra to ord knyttet sammen av et direkte forhold. Foreningen av motsetninger det gjør at uttrykket blir mer skarpt og i stand til å kommunisere vanskelige nyanser av mening skal gjengis med en lineær formulering. Av denne grunn er oksymoronen hyppig i poesi og skjønnlitteratur, men den dukker opp selv i hverdagsspråketspesielt når du ønsker å uttrykke en kompleks sinnstilstand eller en situasjon full av kontrasterende spenninger. Et godt eksempel er «døvende stillhet». Det er bokstavelig talt en selvmotsigelsefordi stillhet ikke produserer lyd; billedlig sett beskriver den imidlertid en stillhet så full av spenning eller følelser at den nesten er undertrykkende.
Andre svært vanlige uttrykk er:
- Varm is
- Søt bitterhet
- Klar galskap
- Lyst ukjent / ukjent
- Virtuell virkelighet
- Evig flyktighet
I alle disse tilfellene skaper ikke kontrasten mellom begrepene forvirring, men styrker betydningen, gjør den mer presis og suggestiv.
Oksymoronet i italiensk litteratur
I italiensk litteratur blir oksymoronet ofte et verktøy for å beskrive følelser og realiteter som ikke kan forklares på en lineær måte. Dantei begynnelsen av paradisets siste bønn, henvender seg til Maria og kaller henne «Jomfru mor» (Guddommelig komedieParadise, XXXIII, vv. 1–2): to motsatte ord som uttrykker mysteriet med figuren hans på en enkel og kraftfull måte.
Også Petrark han overlater beskrivelsen av de indre kjærlighetskonfliktene til kontrast og skriver: «Og jeg holder ingenting, og jeg omfavner hele verden» (Sangbok – Rerum Vulgarium Fragmentasonett CXXXIV, Jeg finner ikke fred, og jeg trenger ikke å føre krig), gir stemme til følelsen av tomhet og fylde som eksisterer samtidig.
I Beitemarker oksymoronet blir et bilde: «hvitt mørke» (Snørik natt) formidler den suspenderte atmosfæren til et snølandskap, der snøens lys og nattens stillhet skaper et nesten uvirkelig rom. D’Annunzio snakk i stedet om «denne uenige harmonien» (Undulnai Alcyone), et uttrykk som forteller om en harmoni bygget nettopp på møtet mellom ulike og spente elementer.
I det tjuende århundre, Quasimodo skriver «de brenner av snø» (Brev til moreni Livet er ikke en drøm1949): kulden blir ild og bildet konkretiserer smerten av avstand og minne. I alle disse tekstene er oksymoronet ikke en enkel stilistisk effekt, men en direkte og umiddelbar måte å gi form til kompleksiteten i menneskelig erfaring.
Forskjell sammenlignet med antitese
Oksymoronet er nær antitesen, men de to figurene er ikke sammenfallende. I antitesen vises de motsatte begrepene separat i setningensom i: «Jeg elsker og hater denne byen.» I oksymoroneni stedet, motsetningene slås sammen til et enkelt kompakt uttrykk, for eksempel «søt bitterhet» eller «kjærlig hat». Det kan derfor vurderes oksymoronet er en konsentrert form for antitese: kontrasten er redusert til noen få ord, men av denne grunn er den mer umiddelbar og effektiv.
