De fleste sjåfører antar at veikameraer kun er interessert i én ting: å lese nummerskilt. Men personverneksperter advarer om at neste generasjon trafikkkameraer kan samle inn langt mer informasjon enn mange bilister er klar over.
Teknologien som vekker oppmerksomhet kombinerer automatisk nummerplategjenkjenning (ANPR) med sensorer som er i stand til å oppdage nærliggende Bluetooth-, WiFi- og RFID-signaler. I teorien betyr det at et kamera kan identifisere ikke bare registreringsplaten til et forbipasserende kjøretøy, men også elektroniske enheter som kjører i det, inkludert mobiltelefoner, smartklokker, trådløse øretelefoner, tilkoblede bilsystemer og til og med kjæledyrmikrochips. Muligheten har utløst en bredere debatt over hele Europa om hvor trafikkstyringen slutter og personvernet begynner.
Tilhengere mener at teknologien kan forbedre transportplanlegging og hjelpe myndighetene til å forstå trafikkflyten mer nøyaktig. Kritikere hevder at å kombinere kjøretøydata med elektroniske enhetsidentifikatorer kan gjøre det mye enklere å bygge detaljerte bevegelsesprofiler for vanlige borgere. Selv om disse systemene ikke er utbredt for dette formålet, vokser diskusjonen ettersom veikantteknologien blir stadig mer sofistikert.
Hvordan den nye trafikkkamerateknologien kunne fungere
Tradisjonelle ANPR-kameraer har blitt brukt i årevis av politistyrker, motorveioperatører og lokale myndigheter.
Jobben deres er grei. Et kamera tar et bilde av et forbipasserende kjøretøy, leser av registreringsskiltet og sammenligner det med relevante databaser. Teknologien hjelper til med å oppdage stjålne kjøretøy, håndheve fartsgrenser, administrere bomveier og overvåke trafikkforholdene.
De siste systemene som diskuteres legger til et nytt lag.
Ved siden av kameraet sitter utstyr som passivt kan oppdage trådløse signaler som allerede sendes ut av elektroniske enheter i nærheten.
De fleste av oss har flere enheter som kontinuerlig kommuniserer ved hjelp av Bluetooth eller WiFi. Telefoner søker etter forbindelser, smartklokker kommuniserer med mobiltelefoner, trådløse hodetelefoner pares automatisk og tilkoblede kjøretøy utveksler informasjon med systemer ombord.
Hver av disse enhetene sender tekniske identifikatorer.
I seg selv er disse identifikatorene ganske enkelt en del av hvordan moderne teknologi fungerer.
Bekymringen begynner når disse identifikatorene fanges på nøyaktig samme tidspunkt som et kjøretøys registreringsskilt.
Hvis samme telefon, smartklokke og par trådløse øretelefoner gjentatte ganger oppdages inne i samme kjøretøy, begynner de å danne et mønster.
Over tid kan dette mønsteret skape det personvernspesialister beskriver som et digitalt fingeravtrykk.
I stedet for å identifisere bare et kjøretøy, kan systemet potensielt gjenkjenne at den samme samlingen av enheter regelmessig reiser sammen, følger bestemte ruter eller vises på de samme stedene.
Det detaljnivået går langt utover det konvensjonelle trafikkkameraer opprinnelig ble designet for å samle inn.
Hvorfor personverneksperter er bekymret
Mye av debatten dreier seg om hvorvidt informasjonen som er involvert skal behandles som personopplysninger.
Innenfor EU anerkjenner General Data Protection Regulation (GDPR) allerede at visse elektroniske identifikatorer kan kvalifisere som personopplysninger hvis de gjør det mulig å skille ut eller følge en enkeltperson.
Det er der de juridiske spørsmålene begynner. Et registreringsskilt alene gir allerede informasjon som må håndteres forsiktig.
Når den er koblet til Bluetooth-identifikatorer, WiFi-signaler eller RFID-brikker, øker mengden tilgjengelig informasjon betraktelig.
Personvernspesialister hevder at gjentatte observasjoner kan avsløre mye mer enn hvor et kjøretøy har kjørt.
De kan potensielt vise hvilke enheter som regelmessig reiser sammen, om noen har byttet kjøretøy, eller om de samme elektroniske enhetene dukker opp på bestemte adresser hver dag.
Teknologien ville heller ikke begrenset seg til mobiltelefoner.
Avhengig av sensorene som er installert, kan den potensielt oppdage smartklokker, trådløse hodetelefoner, treningssporere, dekktrykkovervåkingssystemer, RFID-tilgangskort, Bluetooth-sporingsenheter og til og med identifikasjonsbrikker som brukes til kjæledyr.
Eksperter på nettsikkerhet har også tatt opp et annet problem.
Trafikkkamerasystemer lagrer allerede store mengder stedsrelatert informasjon. Hvis fremtidige systemer samlet inn flere elektroniske identifikatorer, kan de bli enda mer verdifulle mål for hackere som ønsker å få tak i bevegelsesdata eller personlige reisemønstre.
Av den grunn sier personvernforkjempere at all fremtidig bruk vil kreve spesielt strenge sikkerhetsstandarder, klare grenser for datalagring og fullstendig åpenhet om hvordan informasjonen behandles.
Debatten handler egentlig om hvor teknologien skal stoppe
Tilhengere av disse teknologiene hevder at de kan tilby ekte fordeler.
Å forstå hvordan kjøretøy beveger seg rundt i tettsteder og byer gjør det mulig for myndighetene å forbedre veiplanleggingen, redusere trafikkbelastningen og ta bedre transportbeslutninger.
Mer detaljerte mobilitetsdata kan også hjelpe politiets etterforskning i spesifikke saker der det er viktig å identifisere bevegelsesmønstre.
Kritikere bestrider ikke nødvendigvis disse mulige fordelene. I stedet stiller de spørsmål ved om det er forholdsmessig å samle inn tilleggsinformasjon om elektroniske enheter som bæres av vanlige sjåfører.
En annen bekymring er at folk flest ikke ville ha noen anelse om at informasjonen ble samlet inn.
I motsetning til å laste ned en app eller godta informasjonskapsler på nettstedet, er det kanskje ingen åpenbar interaksjon fra brukerens synspunkt.
Bare å sette seg inn i en bil med Bluetooth slått på, ha på seg en smartklokke eller bære trådløse øretelefoner kan være nok for utstyr i nærheten til å oppdage disse signalene hvis teknologien ble brukt.
Denne muligheten er grunnen til at personvernorganisasjoner mener offentlig diskusjon bør skje før slike systemer blir utbredt.
Innbyggere, hevder de, bør vite nøyaktig hvilke data som samles inn, hvem som har tilgang til dem, hvor lenge de lagres og hvilke sikkerhetstiltak som finnes for å forhindre misbruk.
For øyeblikket er mye av denne debatten fortsatt fokusert på hva teknologien er i stand til i stedet for hvor mye den brukes i dag.
Likevel reflekterer det en bredere utfordring som regjeringer over hele Europa står overfor.
Trafikkkameraer ble introdusert for å forbedre trafikksikkerheten og håndheve loven. Etter hvert som digital teknologi utvikler seg, fortsetter deres potensielle evner å utvide seg.
Hvorvidt de nye egenskapene til slutt blir omfavnet, begrenset eller avvist, vil ikke bare avhenge av hva teknologien kan gjøre, men også av hvor komfortabel publikum er med balansen mellom smartere veier og sterkere personvern.
