Alle har i tankene Atomkatastrofen i Tsjernobyl og over tid har media – som TV-serien med samme navn – fremhevet en helt spesiell figur: den av likvidator. Som vi skal se, er likvidatorene de som ble oppnevnt til stoppe skadenkjøling av reaktoren, fjerning av forurenset avfall og deretter opprettelse av den beskyttende sarkofagen. Men hvor mange personer måtte ta på seg rollen som likvidator? Og hva var konsekvensene for helsen deres?
Hvem var likvidatorene?
Det er flere definisjoner for å svare på dette spørsmålet, selv om jeg tror en av de mest effektive ble gitt under internasjonal konferanse av 1996 Ett tiår etter Tsjernobyl: Oppsummering av konsekvensene av ulykken. Likvidatorene er definert som følger:
Personer registrert som involvert i aktiviteter knyttet til å dempe konsekvensene av ulykken. Dette inkluderer personer som deltok i oppryddingsoperasjonene etter ulykken (inkludert rengjøring rundt reaktoren, bygging av sarkofagen, dekontaminering, veibygging og ødeleggelse og nedgraving av forurensede bygninger, skoger og utstyr), samt mange andre personer som jobbet i territoriene som er utpekt som «forurenset».
Med andre ord refererer dette begrepet til brannmenn, arbeidere, soldater, kjernekraftverkpersonell og til og med sivile som i timene og ukene etter katastrofen jobbet i nærheten av Tsjernobyl-kraftverket. Men likvidatorene, i tillegg til å ha ulik kompetanse, grep også inn ganger forskjellig og dette, som vi nå skal se, er grunnleggende for å forstå mengden stråling de ble utsatt for.
Hvor mye stråling de ble utsatt for: konsekvensene
Som forventet kan vi dele opp likvidatorarbeidet i tre makrofasersom hver er preget av en viss strålingseksponering.
Fase 1
Inne i dette Før fase inkluderer alle de som ble kalt til katastrofestedet i timene umiddelbart etter katastrofen, som f.eks brannmenn og den sentral stab. Som det er lett å forestille seg, var dette den gruppen av likvidatorer som var mest utsatt for risikoen, både fordi skjerming ennå ikke var installert og fordi det var kortlivede radionuklider. Disse, for å forenkle, er atomer som har en veldig kort halveringstid men på den annen side sender de ut store mengder ioniserende stråling.
Av alle disse grunnene er det anslått at flertallet av likvidatorene i denne fasen ble utsatt for doser høyere enn 120 mSvselv om ekstreme verdier opp til 16 tusen mSv (data Atomenergibyrået refererer hovedsakelig til personellet som var til stede i anlegget på tidspunktet for katastrofen). Disse tallene, sagt slik, gir kanskje ikke en idé. Tenk på at i dag er dosegrensen årlig for en arbeider er det vanligvis av 20 mSv. Disse mennene fikk en dose på opptil innen få dager 800 ganger høyere til den moderne årsgrensen.
OBS: strålingsverdiene som nettopp er rapportert er hentet fra rapporter fra tidspunktet (ofte ufullstendige) og fra Dosimetre levert til likvidatorene… problemet er at bare 2-3 % av dem hadde han en å ha på seg. Som vi vil se, oppstår et lignende problem for antall likvidatorer som selv i dag er usikkert. Av denne grunn er verdiene som presenteres her fra ta med tang og betraktes mer som estimater enn som 100 % verifiserte data.
Fase 2
Der sekund fase den dekker en lengre tidsperiode og går fra evakueringen av byen Pripyat til slutten av arbeidet med byggingen av først sarkofagfullført i november samme år. I dette tilfellet er den gjennomsnittlige stråledose lavere, ca 100 mSvselv om noen arbeidere i nær kontakt med den smeltede kjernen (også kalt coriumi sjargong) ble utsatt for en mengde stråling sammenlignbar med fase 1.
Fase 3
Dette regnes som den siste av fasene som likvidatorene var involvert i og går fra slutten av arbeidet med den første sarkofagen til oppløsningen av USSR i 1991, da rensearbeidet ble delt mellom Russland, Hviterussland og Ukraina. I løpet av denne perioden skiftet aktivitetene mot langsiktig ledelse og den stabilisering av nettstedet. I dette tilfellet, også takket være sarkofagen, var sikkerhetsforholdene bedre.
Av denne grunn beregnes en gjennomsnittlig dose på 40 mSvsom synker til ca 15 mSv for de som jobbet her fra 1990 videre.
Fra 200 000 til 600 000 enheter: tallene
Et av de mest kritiske punktene i hele saken er å kunne si hvor mange likvidatorer som var involvert. Som rapportert av Leonid Ilyin i essayet Tsjernobyl: myte og virkelighetville det ha vært mellom 300 og 320 tusen likvidatorer. En rapport fraOECD kjerneenergibyrå som rapporterer en verdi «opptil 800 tusen«. Andre kilder nevner ca 200 000 enheter for perioden 1986-1987 eller ca 600 000 totalt. Dette avviket er forårsaket av terminologiske unøyaktigheter, oversettelsesfeil og feiltelling av sivile som er evakuert sammen med opprydningsarbeidere.
I stedet fokuserer man kun på antall dødsfall, det fysiske James Mahaffey i sitt bind Atomic Accidents bekreftet han at guder 127 tilfeller av akutt strålingsforgiftning (ARS), 31 likvidatorer mistet livet innen tre måneder etter katastrofen, mens andre 19 de døde senere av årsaker relatert til strålingseksponering. I følgeUSCEARImidlertid vil de umiddelbare dødsfallene være 29, pluss ytterligere 19 frem til 2004 – selv om ikke alle er strengt knyttet til ARS. For et bredere estimat av direkte dødsfall vurderes de mellom 49 og 65 dødsfallinkludert for eksempel en savnet person og de 4 medlemmene av et helikopter som styrtet under operasjoner.
Imidlertid eksisterer det mye høyere langsiktige estimater: Chernobyl Children International snakke om minst 40 000 dødsfall over et tiår, mens andre analyser tyder på at ca en femtedel av likvidatorene (tilsvarer ca. 166 000 mennesker) døde innen 2005. Det vitenskapelige miljøet understreker imidlertid hvordan det er vanskelig å bekrefte disse dataene, siden for det store flertallet av likvidatorer (dvs. de i fase 3) mottatt stråledoser var sammenlignbare med de til vanlige arbeidere i kjernefysisk sektor, noe som gjorde helseeffektene vanskelig å identifisere i storskala epidemiologiske studier – som rapportert i avisen Tsjernobyl-likvidatorer. Menneskene og dosene.
