Kroniske ryggsmerter knyttet til støyfølsomhet: hjernestudien

- Ole Andersen

De kroniske ryggsmerter gjør overfølsom nervene og får dem til å overreagere på lyder: dette er hva som ble avslørt av en ny studie publisert i Annals of Neurology, signert av et internasjonalt team av forskere fra universitetene i Hamburg, Dartmouth og Colorado. Med enkle ord: hvis du har hatt vondt i ryggen en stund, kan hjernen din ha skrudd opp «volumet» på alt som kommer utenfra, noe som gjør til og med stimuli som for andre bare er bakgrunnsstøy ubehagelig.

Overfølsomhet for støy og kronisk smerte: forskningsdata

Spørsmålet til forskerne i denne studien var: men hvis hjernen blir overfølsom for smerter av ryggsmerter, er den ikke kanskje også overfølsom for andre ting? Hvordan høres det ut?
For å svare på dette spørsmålet rekrutterte forskerne 142 personer med kroniske ryggsmerter og 51 friske personer som kontrollgruppe. Alle deltakerne gjennomgikk to typer stimulering mens de var inne i en funksjonell magnetisk resonansavbildning (fMRI) skanner, et verktøy som tillater sanntidsobservasjon hvilke områder av hjernen er aktivert: et fysisk trykk på tommelen, ved to forskjellige intensiteter (lav og høy), og en skarpt irriterende lyd — den klassiske lyden av et knivskrapeglass — også på to volumnivåer.

Etter hver stimulering måtte deltakerne angi hvor ubehagelig de fant følelsen, på en skala fra 0 til 100.

Resultatene avslørte en overraskende realitet: pasienter med ryggsmerter rapporterte mye høyere nivåer av ubehageligheter for lyder sammenlignet med kontrollgruppen. Vi snakker om en statistisk meget signifikant effekt, enda mer markert enn følsomheten for fysisk press på kroppen. I praksis ser kroniske ryggsmerter ut til å være ledsaget avgeneralisert sensorisk forsterkning.

Nevrovitenskap om smerte: hvorfor hjernen «skruer opp volumet» av lyder

Men hva skjer egentlig i «kontrollenheten» til kroppen vår? Takket være funksjonell magnetisk resonansavbildning (fMRI), har forskere observert at hjernen til de som lider av kroniske smerter gjennomgår en reell neural omprogrammering:

  • Hyperaktivitet i insula og auditiv cortex: Disse områdene, dedikert til å behandle sansene og følelsene, overreagerer på lyder. Spesielt insulaen ser ut til å «skrike» til resten av hjernen at støy er en overhengende fare.
  • Hypoaktivitet i kontrollsystemet (mPFC): Tvert imot er områder som den mediale prefrontale cortex, som skal hjelpe oss med å regulere følelser og gi riktig vekt på stimuli, mindre aktive hos pasienter.

Forskere har funnet ut at disse hjernemønstrene ved ryggsmerter er slående like de man ser ved fibromyalgi. Dette antyder at mange kroniske tilstander deler den samme «systemfeilen»: den sentral sensibilisering.

Ryggsmerter og fibromyalgi: delte hjernemekanismer

Inntil nylig ble det antatt at kroniske ryggsmerter nesten utelukkende var knyttet til fysiske problemer i ryggraden. Denne studien endrer alt, og viser at kronisk smerte ofte er en tilstand nociplastikkhvor hovedproblemet er måten nervesystemet behandler signaler på.

Forskning har vist at følsomhet for lyder er direkte knyttet til intensiteten av ryggsmerter opplevd den siste uken. Jo sterkere smerten er, jo mer «elektrisk» og intolerant ser hjernen ut til å bli overfor enhver annen ytre stimulus, noe som bekrefter at kronisk smerte ikke er en isolert hendelse i en muskel, men en endring i tilstanden til hele individet.

Smertebehandlingsterapi (PRT): hvordan rekalibrere nervesystemet

Det virkelige vendepunktet i forskningen gjelder behandling. Forskere har testet Smertebehandlingsterapi (PRT)en innovativ psykologisk terapi som tar sikte på «sentral desensibilisering». Målet med PRT er ikke bare å redusere smerte, men å lære hjernen å tolke sensoriske signaler som «trygge» i stedet for farlige.

Resultatene var oppmuntrende: PRT reduserte den opplevde ubehageligheten til lyder betydelig. På cerebralt nivå førte terapien til en økt aktivitet i den mediale prefrontale cortex.
Dette betyr at hjernen faktisk kan «helbrede» og fortsette å regulere stimuli på riktig måte, noe som viser at overfølsomhet ikke er en uforanderlig egenskap, men en reversibel prosess.