I over tjue år Khambhat-buktenpå vestkysten av India, er i sentrum av en av de mest kontroversielle debattene innen samtidsarkeologi. I 2001 Nasjonalt institutt for havteknologiengasjert i geofysiske undersøkelser av havbunnen, identifiserte noen anomalier med sonar, tolket som mulige kunstige strukturer. Den påfølgende utvinningen av tre, litiske fragmenter og andre materialer førte til at noen forskere og representanter for den indiske regjeringen antok at det eksisterer en stor nedsenket bosetning dateres tilbake til rundt 9000 år sideni god tid før Indusdalen-sivilisasjonen.
Kunngjøringen vakte umiddelbart enorm medieinteresse, men også sterk kritikk fra det vitenskapelige miljøet. Hovedproblemet gjelder gjenopprettingsmetode av funnene. Gjenstandene ble ikke funnet under en stratigrafisk arkeologisk utgravning, men snarere mudret fra havbunnen ved hjelp av mekaniske bøtter. Følgelig er det ikke mulig å påvise med sikkerhet at materialene kommer fra strukturene identifisert av sonaren eller at de alle tilhører den samme arkeologiske konteksten, som bør finnes mellom 20 og 40 meter dyp.
Selv den berømte dateringen for rundt 9000 år siden har ofte blitt misforstått. De radiokarbon det ble utført på et fragment av tre som ble gjenvunnet i området, men dette viser bare alderen til det eneste funnet, ikke på den hypotetiske byen. Veden kunne ha blitt transportert med strøm eller komme fra eldre sedimenter, av mer sannsynlig naturlig dannelse, uten noen direkte kobling med evt. antropiske strukturer. Selv sonarbilder, ofte presentert som bevis på bygninger, gater og torg, anses ikke som avgjørende. Khambhat-bukten er et av de mest dynamiske kystmiljøene i India, preget av svært sterke tidevann, strømmer, høy turbiditet og kontinuerlige prosesser av erosjon og sedimentasjon, faktorer som gjør direkte inngrep med en arkeologisk utgraving på havbunnen spesielt kompleks, samttolkning av havbunnsavvik.
Uten sin stratigrafiske kontekst er et stykke data av liten relevans. Enhver gjenstand som er gjenvunnet fra havbunnen på denne måten kan ha gått tapt under andre forhold, eller kan tilhøre en vrak vraket i området i svært forskjellige tidsepoker. Å foreslå radiokarbondatering av et grunnstoff for å datere en hel arkeologisk kontekst er vitenskapelig feil. Det som gjør alt enda mer tvilsomt er det faktum at ekkoloddbildene som er oppdaget er vanskelige tilgjengelige.
Av disse grunnene, over tjue år etter oppdagelsen det er ingen vitenskapelig konsensus om eksistensen av en nedsenket by i Khambhat-bukten. Videre har ingen av organene som utførte forskningen noen gang publisert streng arkeologisk dokumentasjon. De fleste arkeologer mener at nye undersøkelser og fremfor alt kontrollerte undervannsutgravninger er avgjørende, i stand til å dokumentere funnene i sin opprinnelige kontekst. Inntil da representerer nettstedet en interessant casestudie i hvordan geofysiske data, vitenskapelige analyser og arkeologiske tolkninger må integreres strengt før man omskriver historien til tidlige sivilisasjoner.
