Kanskje ikke alle vet dette, men i Albania til dags dato finnes de rundt omkring 173.000 bunkere bygget i landet under den kalde krigen og i dag stort sett gjenbrukt som museer, varehus, restauranter eller til og med turistovernatting. Virker det som mye? Vel, tenk at den opprinnelige planen var å gjøre noe med det 750 000! Men hvorfor var Albania så interessert i disse forsvarssystemene?
Historien og formålet med albanske bunkere
Det albanske bunkringsprogrammet har sine røtter i høyden av den kalde krigen. På den tiden ble landet ledet av den kommunistiske lederen Enver Hoxha som så trusler fra alle kanter, gitt at det i sør og vest var to NATO-land, altså Italia Og Hellas, mens mot nord var det Jugoslavia av Tito. Denne følelsen av omringing og økende paranoia presset Hoxha til å gi militæringeniøren oppgaven Josif Zagali å skape et nettverk av bunkere som både kan være vertskap for befolkningen og hæren ved behov, og gi en ekstra forsvarslinje.
Dette førte til bygging av betongkonstruksjoner i hvert hjørne av landet, fra kysten til fjellene og fra byene til landsbygda. Det var et ekstremt utbredt prosjekt, og etter all sannsynlighet var dets sekundære formål å hevde lederens makt og autoritet. De oftest siterte estimatene snakker om et samlet prosjekt av 750.000 bunkere men til dags dato er det ingen konkrete bevis for denne verdien. Videre folketellingen av 173.371 bunkere nevnt i begynnelsen refererer til data oppdatert til 2014så i dag kan denne verdien være litt annerledes.
Uansett snakker vi imidlertid om hundretusenvis av defensive strukturer. Men hvordan ble disse bunkerne laget fra et teknisk synspunkt?
De tekniske egenskapene til bunkerne
De mindre bunkerne, kalt Qender Zjarrible laget i armert betongmed en veggtykkelse på ca 60 centimeter. Hver var prefabrikkert, hadde en kuppelform med en 3 meter diameter og hovedmålet var å motstå artilleriet.
Foruten disse var det også guder bunker Av større dimensjoner designet for å imøtekomme kalt hærens kommandosentraler Gjedde Zjarri. Disse kan nå en vekt på 400 tonnmed en veggtykkelse på Omtrent 1 meter og inne i dem var det ikke bare flere rom, men også avanserte ventilasjonssystemer ble installert.
Å lage strukturer av denne typen medførte imidlertid en ekstremt høy kostnad: det anslås at byggingen av disse 173 tusen bunkerne alene forbrukte 20 % av landets bruttonasjonalprodukt av disse årene, for ikke å snakke om det faktum at hver bunker krevde en mengde materialer som i en annen sammenheng ville vært tilstrekkelig til å bygge en beskjeden leilighet.
I motsetning til hva Hoxha ville ha forventet, ble imidlertid disse strukturene aldri brukt til sitt opprinnelige formål, med sporadiske unntak under Kosovo-krigen på 1990-tallet.
I dag blir dette nettverket av bunkere sett på som et håndgripelig bevis på en tungvint fortid. Noen av disse strukturene var revet, mens andre har vært det gjentilpasset – som museet i Tirana Bunk’Art 1 Og Bunk’Art 2 – selv om de fleste er i en tilstand av forlatthet og progressiv degradering.
