Glassaktige bergarter oppdaget i Australia som beviser virkningen av en stor meteoritt for 11 millioner år siden

I Australia steiner med fragmenter av naturlig glass har blitt oppdaget (tektitter) som vil bevise virkningen av en meteoritt på jorden omtrentlig 11 millioner år sidenhvis ennå ikke er funnet krater: dette er konklusjonen av en studie nylig publisert i det internasjonale vitenskapelige tidsskriftet Earth and Planetary Science Letters. Eksperter har avgrenset nedslagsregionen i enuidentifisert område i Australia siden den nøyaktige plasseringen fortsatt er ukjent.

Men hvordan kom de til denne konklusjonen? Svaret ligger i tektitter. Dette er små fragmenter av glass naturlig dannet etter fusjon og til neste rask avkjøling av terrestriske bergarter under høyenerginedslag av meteoritter, kometer eller asteroider. Under et ekstraplanetært sammenstøt kan steiner på kollisjonsstedet smelte pga temperaturer ekstremt høy. Liten bokstav små dråper av dette smeltede materialet er da drevet ut i atmosfærenhvor de raskt avkjøles og stivner, og faller til slutt tilbake til jordoverflaten. Tektitter kan også finnes flere hundre kilometer fra nedslagsstedet.

På jorden er det bare noen få tektittfelt (eller tektittstrødde felt). Disse finnes iEuropa sentrali’Amerika nordligi’Mellom-Amerika og i Elfenbenskysten. Det største tektittfeltet strekker seg imidlertid mellomAsia og denAustralia dekker over 30 % av jordens overflate. Fragmentene funnet i denne regionen er kjent som australasitter og ble dannet etter et meteorittnedslag som skjedde ca 780 000 år siden. Disse tektittene har vært kjent i over et århundre. Bare tenk på det Charles Darwin han beskrev et eksempel allerede i 1844til tross for at jeg ikke visste hva det egentlig var.

Men den nye studien, ledet av et forskerteam fraUniversitetet i Aix-Marseille (Frankrike) og publisert sist 29. august 2025, avslørte at i det australske feltet er det en andre type tektitterforskjellig fra de som allerede er kjent både i kjemisk sammensetning og alder. I studien vedtok forskerne en multianalytisk tilnærming, som innebar bruk av mikroskopi Og tomografi 3D røntgen å bestemme morfologien til glassfragmenter, forskjellige kjemiske analyser å definere deres sammensetning i detalj, f.eks dating isotopisk basert på argon isotoper (⁴⁰Ar/³⁹Ar) for å bestemme dannelsesalderen.

Noen av de analyserte prøvene viser et innhold av silika generelt lavere enn for vanlige australasitter. Til dette legger vi en høyere nikkelinnhold og høyere forholdsverdier Na/K (natrium/kalium) – disse siste dataene var allerede fremhevet en studie fra 1969. Det mest overraskende er imidlertid dannelsesalderen til disse tektittprøvene, og derfor alderen for selve meteornedslaget, estimert til ca. 10,76 ± 0,05 millioner årdvs. betydelig eldre enn de velkjente australasittene. Basert på disse bevisene konkluderte forskerne med at tektittene som ble analysert ble dannet i eldre tider og under andre forhold enn de klassiske australske. Av denne grunn laget de et nytt navn, anaguittinspirert av Aboriginale befolkninger av området de ble funnet i.

Omfanget av anagitis distribusjonsområde vil dekke omtrent 900 kilometer på australsk territorium, noe som gjør den til den tredje største i verden. Selv om dataene antyder et meteorisk nedslag av kolossal størrelse, ingen tilhørende krater er så langt identifisert. Hovedhypotesen er at krateret ligger i øybuer relatert til subduksjon rundt Australia.