Mennesker er komplekse, sårbare og skjøre

Forfatter Runo Isaksen er ute med sin syvende roman og starter eget forlag.

Mange drar nok kjensel på navnet hans fra Nordnesrepublikken. Runo er nemlig den ene delen av duoen bak reportasjeserien «Nordnes gir» her i avisen. Men han har mange jern i ilden. For utenom journalistjobben hos Diku og som skribent i lokalavisen, har han vært forfatter siden debuten med «Åpen bok»  i 1997, en roman han fikk Aschehoug forlags debutantpris for.

Alle romanene er frittstående, men de har noen tematiske likheter. Menneskelige relasjoner er en rød tråd gjennom forfatterskapet.

– Jeg har alltid vært opptatt av det som vi kaller eksistensielle spørsmål og kanskje særlig hvordan vi som enkeltpersoner lever våre liv, versus hvordan vi har en formening om vi burde ha levd. Det handler mye om det vi føler i oss sjøl er den veien vi burde ha fulgt, men som vi av forskjellige grunner avviker fra. Det kan være ulike grunner til det, fordi det er for risikabelt, av praktiske årsaker eller sånn og sånn. Det har nok alltid vært et tema i bøkene mine, forteller forfatteren.

Tok sjansen

Runo er født i Tromsø, oppvokst i Lyngen, og som 10-åring flyttet familien til Stavanger. Det hele startet da den unge mannen var ferdig med mastergraden i litteraturvitenskap i Bergen.

– Da hadde jeg trang til å skrive, men så visste jeg jo at det var ekstremt risikabelt, de aller fleste manuskript blir refusert, det er vel sånn 98 %. Så det er ikke store muligheter, liksom. Da dalte det ned en genial løsning på hvordan jeg kunne skrive et utkast til en roman: Jeg så meg selv som en eldre mann som ser tilbake på sitt eget liv. Jeg så for meg to scenarier, det ene som 25-åring, akkurat ferdig  med studiene, hva skal jeg gjøre nå? Skal jeg skrive en roman som jeg har drømt om eller skal jeg gå inn i en trygg jobb? Jeg så for meg at hvis jeg ikke prøver å skrive en roman, så vil jeg bli en eldre, bitter mann, som tenker tilbake: Shit, hvorfor tok du ikke sjansen da du hadde lysten og muligheten? Det andre scenariet er at hvis jeg prøver, så kommer jeg til å være en rolig, eldre mann. Det er ikke sikkert det ble noe bok, men jeg prøvde i hvert fall. Jeg tok det det valget.

Dermed var han i gang. Og nå i disse dager kommer roman nummer syv: «Om tre dager er jeg fri».

 

Koronaroman

– Det er kanskje Norges første reelle koronaroman, tror forfatteren.

Den handler om etableringen av et nytt hotell i Vågsbunnen, mot alle odds, midt i koronatiden. Handlingen leder fram til oppstartsfesten som utspiller seg i august 2021.

Nordnesboer Synne har fått oppdraget med å smykke ut hele hotellet, skape det fulle estetiske uttrykket. Rundt henne er det fire hovedpersoner som er fortellerstemmer.

– Det er nytt for meg å skrive en «jeg»-roman. Hele boken fortelles av disse fire personene. Det er sønnen til en av Bergens mektige forretningsmenn, venninnen til Synne,  moren og bestemoren til Synne. Det handler om lengsler og løgner i tre generasjoner, kan du si.

Sønnen Charlie har forfatteren plassert i Haugeveien 35, i forfatterens leilighet, mens Synne bor i Munkelivsgaten.

Gjennom de ulike jeg-stemmene dras spenningen opp etter hvert som sidene blas om. Vi får ta del i tankene deres, samtalene og det de helst ikke tør å tenke på. Hvilke drømmer hver og en av dem har, og drømmer som brast. Relasjonene dem i mellom skaper spenninger og gir romanen et tempo som gjør at du må bare lese litt mer og litt mer. Det er en generasjonsroman, og den åpner opp for vi alle har så uendelig mange fasetter.

Synliggjøre det skjøre, det sårbare

– Romaner kan ha en demokratisk funksjon. Ved å veksle mellom ulike mennesker, dras leseren inn i ulike perspektiver på hverandre og verden. Ved å ta bare ett lite sidesteg, kan verden fortone seg helt annerledes. Likevel betyr ikke dette at én har rett perspektiv, den andre feil, sier Runo.

– Mennesker er komplekse, sårbare og skjøre, og jeg er opptatt av hvor avhengige vi er av hverandre, i denne skjørheten. Hvor lite som skal til for å bryte ned noe, og hvor lite som skal til for å støtte og løfte hverandre opp. Ofte handler valget om å ta det lille steget fram mot den andre, eller å trekke seg unna. Og valgene kan være basert på ulike, helt vanlige, menneskelige grunner, utdyper Runo.

Fire av de fem hovedpersonene er kvinner. Men det var ikke slik førsteutkastet var.

– Det er litt interessant, det der. Det har blitt en kvinnedominert roman, og det har jeg ikke skrevet før. Denne gangen har jeg gjort det annerledes. Denne gangen sendte jeg ikke bare manuskriptet til redaktøren, men valgte å invitere inn syv forskjellige venner som leser mye og spurte om de kunne tenke seg å lese manus og gi innspill. Det var to menn og fem kvinner. Og det var gjennomgående at de synes at kvinnekapitlene var veldig gode, de to mannekapitlene ikke fullt så gode. Så redigerte jeg litt og sendte til min redaktør. Og hun hadde samme innspill på dette, at kvinnene trodde hun 100 % på. Sammen ble vi enige om å redigere ut den ene mannen, og så jobbet jeg videre med Charlie. Men alle kvinnene besto, altså.

Ble født i India

Førsteutkastet til romanen ble skrevet i India i 2017. Vi skimter også blikk til dette i romanen.

– Jeg var i India i fem uker, i en ashram og tok yogautdanning. Vi hadde opplegg hele dagen, og så hadde vi en to timer lang lunsjpause hver dag. Da gikk jeg for meg selv, og begynte på en helt ny roman. Hadde egentlig ingen tanker om innhold på forhånd, men var rolig på at det ville dukke opp. Og så over en salat og en kopp te på en indisk kafé, ble historien til, smiler forfatteren.

Siden ble det flere utkast, og sisteutkastet fikk korona skrevet inn.

Innimellom romanene har Runo Isaksen skrevet to fagbøker. Den ene handlet om Palestina og Israel, et tema som nylig er blitt reaktualisert. Boken handlet blant annet om litteraturen og kunstens mulige roller i konflikt.

– Det var et kjempespennende prosjekt, jeg reiste rundt i området og traff mange flotte mennesker. Boken ble oversatt til engelsk, utgitt i USA og det skjedde mye rundt den. Det var en intervjubok med palestinske og israelske forfattere. Jeg prøvde å belyse om en kan tenke seg at litteraturen kan være et verktøy til å se andre. Kan litteraturen krysse stengte grenser til og fra Gaza og Vestbredden?

Tar er nytt steg

Runo Isaksen har nå tatt steget litt ut i det ukjente. Han har startet eget forlag. I juni kommer hans nye roman ut på Teft forlag. Samtidig kommer også hans to forrige romaner i reviderte paperback-versjoner på det ferske forlaget.

Runo har alltid vært en tenker, en observatør.

– Det er et smått ikonisk fotografi i min familie. Jeg er yngst av fem søsken, og det er bildet av meg og broren min som var halvannet år eldre enn meg. Han sitter på huk og graver i sanden, jeg står ved siden av med hendene på ryggen og ser på han. Etter hvert som jeg ble eldre, ble jeg mer bevisst på at å være observatør ikke alltid er det beste. Jeg må gjøre noe selv, og til syvende og sist er det jeg selv som må ta tak i livet mitt.

Han hadde et stort valg foran seg og tok steget med å starte eget forlag.

– Per nå er det veldig mye usikkerhet, hva skal det bli, hvor stort skal det bli? Og økonomien er usikker. Men jeg velger  å leve med og i den usikkerheten, selv om mye flyter. Ser også på det som en prosess. I livene våre er det ingenting som er fast støypt, men avgjøres av hva vi gjør, hvem vil møter, hvor villige vi er, og hvor mye vi våger å satse, avslutter forfatteren i Haugeveien.

Runo Isaksens nye roman, «Om tre dager er jeg fri», blir tilgjengelig i din bokhandel fra 18. juni 2021. Du kan også bestille den på nett: Teft forlag.