Full vital puls på Verftet

Del denne artikkelen

Evy M. Sørensen og Ivar Chelsom Vogt

Uforutsigbarheten har vært det mest utfordrende med koronaåret for Ivar Chelsom Vogt, kulturhussjef på USF Verftet. Aller mest lengter han etter å klemme folk igjen.

Mange i kulturbransjen har stengt dørene i koronatiden, men Verftet har holdt hjulene i gang.

– Vi er heldige, for vi har muligheten til å holde åpent. Vi har fast ansatte, utstyr, og eget hus med god plass. Men klart: Vi har tatt en risiko, vi tenkte: Det skal bære seg økonomisk, på en eller annen måte, sier Ivar.

Hot!Hot!Hot!

Sola skinner over uteserveringen på Verftet, kanskje det vakreste utestedet i Bergen på sommermilde dager.

Evy M. Sørensen, informasjonsansvarlig på USF Verftet, forteller at de ansatte har hatt nok å gjøre, lavere aktivitet til tross: smittevern, ombookinger, total usikkerhet.

: Evy M. Sørensen

: Ivar Chelsom Vogt

Ivar trekker fram også noen positive følger av koronaen.

– Vi har fått utviklet og testet ut mange nye konsepter. Verftet online musikkfestival, med Aurora som trekkplaster, nådde ut til 1 million mennesker over hele verden. Mikael Telle har fått utvikle sin egen dansemusikkfestival: Hot!Hot!Hot! Neste utgave kommer i juni, så følg med, oppfordrer Ivar.

Fullt kjør i mai og juni

I mai og juni er det fullt program, riktignok med begrenset antall publikummere. Nattjazz går over 15 dager i år. Det blir egne regnbuedager, med «pride park» i bakgården. En matfestival kommer, hvor lokale kokker tilbereder vegetarmat fra hele verden. Egen hiphop-festival kommer også. Og mye mer.

Ivar krysser fingre for at september kommer med gjenåpning av samfunnet.

– Jeg er utrolig glad for at vi ikke visste hvor lenge dette skulle vare. Hadde vi visst, hadde vi kanskje gitt opp.

Litt rart, helt unikt

Det er noe helt spesielt med Verftet, slik de to ser det. Evy, som har vært tilknyttet kulturhuset siden 1994, mener at det er et resultat av folkelig engasjement med røtter helt tilbake på 1980-tallet.

– Samfunnsoppdraget vårt er formidling og produksjon av samtidskunstuttrykk, og det er hva vi gjør. Det som gjør oss spesiell, er at vi er en ikke-næringsdrivende stiftelse. Det gjør det mulig for oss å drive også med ikke-kommersielle tiltak i stor skala. Akkurat det er veldig viktig for en by som Bergen, sier Evy.

– Vi er eneste kulturinstitusjon i Bergen som ligger ved sjøen, det er litt rart og helt unikt. At vi også ligger litt på utsiden av sentrum, har historisk sett gitt oss frihet til å utvikle oss våre egne veier, poengterer Ivar.

For publikum er nok bredden og det tverrfaglige det som gjør Verftet unikt, mener han.

– Det er et fantastisk hus med et miljø som er viktig for hele kulturbyen. De siste årene har vi jobbet med å gjøre huset mest mulig levende hele døgnet, hele uka. Dessuten har vi jobbet med å sikre videre utvikling av huset, sier Ivar.

Drømmen hans er å utvide Verftet: å omforme det enorme, tomme lagerbygget på nabotomten til et gigantisk kulturhus. Da kan de ha enda større og flere konserter og festivaler, og åpne for kulturnæring i bredere forstand: musikkstudio og mer.

Livshendelser på Verftet

– Våre livs største øyeblikk kommer gjerne med et soundtrack. Hva er deres aller største øyeblikk her på Verftet?

Evy forteller om folk som gjerne sier: «Her på Verftet møtte jeg han som ble kjæresten min». Eller: «Her spilte jeg på en scene for aller første gang». Livshendelser, rett og slett.

– Det fineste for meg, er ettermiddager her på kaien i solskinnet. Når kvelden er ung og jeg vet at om noen timer er to konserter i gang der inne, og det er utstillingsåpning, og det er en teateroppsetning, og en danseforestilling: full vital puls. Og masse folk som har det fint sammen, sier hun.

I tillegg til å være Verftet-kulturhussjef, er Ivar også kjent som gitarist i Real Ones. Han har hatt flere uforglemmelige øyeblikk på Verftet. Minst tre. Det ene handler om Real Ones: Han har hatt masse fantastiske øyeblikk på scenen med dem.

– I 1994, mens jeg gikk på gymnaset og var jeg frivillig i Nattjazzen, kom mitt all-time favorittband til Verftet: The Band. Jeg og kompisene mine var helt i hundre, vi dro ikke engang hjem etter konserten, men gikk rett på skolen neste morgen, sier han og ler hjertelig.

Wilco er et annet band som Ivar har et inderlig forhold til. Da de gjestet Verftet i september 2019, var Ivar klar. Trodde han. Men da han lenge før konserten kom inn og oppdaget utstyr med Wilco-logo på, måtte han bare snu og gå ut igjen: Det ble for sterkt. Men konserten fikk han med seg, altså.

Aldri blind på Nordnes

– Favorittsted på Nordnes, bortsett fra Verftet?

– Jeg er født og oppvokst på Fjellsiden og bor der ennå, men jeg er en genuin Nordnes-entusiast. Særlig vestsiden av Nordnes. Jeg er sterkt påvirket av skjønnheten her: Brosteinene i Skottegaten, kattene i Strangehagen, magnolia og eføy. Man blir aldri blind her, man oppdager alltid så mye fint, sier Evy.

– Trehusbebyggelsen, supplerer Ivar. – Skottegaten. Og Nordnesparken er nydelig.

En tidsmaskin til folket

– Dere er frie til å gi hva som helst til hvem som helst på Nordnes: Hva gir dere til hvem?

– En tidsmaskin, utbryter Evy M. Sørensen. – Nå i dag ser og skjønner vi jo at Nøstet Panorama er en katastrofe. Med en tidsmaskin kunne vi reist tilbake og hindret den utbyggingen.

– Jeg vil utvide Verftet kraftig og tilby et helt nytt kulturbygg til Nordnes. Det blir deilig, sier Ivar Chelsom Vogt.

Fakta:

USF Verftet er en 12 000 m² stor kunst- og kulturarena i Bergen som inneholder arealer for produksjon og formidling med til sammen 120 virksomheter fordelt på alle fagfelt innen kunst og kultur. (Wikipedia)

Dette er en reportasje i serien NORDNES GIR: En reportasjeserie hvor journalist Runo Isaksen og fotograf Sandra Jecmenica møter ulike mennesker som gir noe ekstra til bydelen vår.

Tidligere reportasjer:

2021:

Det spirer og gror i Takhagen

Joannas meny: Mat, glede og inspirasjon

REKO-ringen – et matfat for byfolk

En kirke for nærmiljøet

Varme i vinterkald park

Nykirkehjemmet: et godt sted å være

Sjøbadet – et rush av endorfiner

2020:

Nordnes gir – en juleavslutning.

Bærekraft uten moralsk pekefinger