Mons Kvamme gir oss et innblikk i parkens bakgrunn og historie.
Nordnesparken er i vinden som aldri før. Her treffer du folk til alle døgnets tider, året rundt. I de senere årene har den blitt så populær at det til tider er for lite plass. Dette er viktig å huske på når Havforskningen og Akvariet er på flyttefot, og diskusjonene om fremtiden til området er i full gang.
Nordnesparken er ingen selvfølge. Opp gjennom årene har mange aktører ønsket noe annet. Parken kom til på privat initiativ fra 27 Mænd i ulike Livsstillinger, som den 24. mars 1887 kom sammen i stuene til repslager Campbell Andersen på toppen av Nordnesbakken. Her ble Komitéen for Træplantning på Nordnæs stiftet.
Det var det 200 år gamle festningsområdet Nordnæs Retranchement komitéen ville gjøre noe med. Dette omfattet alt areal utenfor en linje tvers over halvøyen fra foten av Nordnesbakken. Her ligger fremdeles Katten, Krutthuset og Depotbarakkene som et samlet kulturminne fra byens eldre forsvarshistorie. Området var militært frem til 1872, men i 1887 hadde det lenge ført en henslumrende tilværelse.
I et brev til Det Nyttige Selskab pekte grunnleggerne på den herlige natur her ute i den friske sjøluft, hvor det ville være mulig å anlegge en park der selv med det beskjedneste Udstyr turde blive en ren Perle for vor By. En slik park kunne få stor sanitær betydning som rekreasjonsområde til glede for arbeidere, sjømenn og alle de småkårsfolk som bodde i smitt og smug i nærheten, hvor ikke Luften alltid er den bedste.
Komitéen hadde Edvard G. Johannessen som formann og pådriver. Han var oppvokst i Madsenssmuget, like innenfor Tollbodalmenningen, og han hadde som barn lekt mellom de gamle festningsvollene. Han og de andre initiativtakerne var opptatt av å sikre disse områdene for fremtidens barn og unge.
Det praktiske arbeidet ble ledet av gartner A. O. Carlsen fra Nygårdsparken, men Edv. Johannessen fulgte så ivrig med at det ble påstått at han kjente hvert eneste tre. Spaserveiene ble i begynnelsen lagt oppå de gamle skansene, og jord tilført fra bl.a. den gamle kirkegården i Nordnesbakken, hvor et moderne murkvartal var under oppføring. Høydedraget innover mot Fredriksberg ble også inkludert i parken. Finansieringen kom fra private givere i tillegg til Det Nyttige Selskab og Sparebanken, men over halvparten av utgiftene ble dekket av Brennevinssamlaget.
I 1898 var parken ferdig, til glede for et stort og takknemlig publikum. Da hadde Edvard Johannessen også gjennomført et annet prosjekt som leder av Nordnæs Legepladskomite. Med støtte fra Det Nyttige Selskab hadde de opparbeidet den store sletten som lå ved parken til en prektig lekeplass i årene 1895-96. Den lå mellom Nordnesbakken og Parken, Depotbarakkene og Katten, med det gamle Krutthuset i ensom majestet midt ute på plassen. «Legepladsen paa Nordnæs er nu saa at sige det eneste Sted, som Ungdommen fra store Dele af vor By har at ty til» står det i et brev fra komitéen i 1899.
Denne lekeplassen ble raskt byens nye storstue, her ble det arrangert turnstevner, olsokfeiring, konserter m.m. Men fremfor alt var den en ypperlig tumleplass for barn i alle aldre. Nordnesparken ble i 1914 omtalt som en «Idrætspark». Her må også Rennebanen nevnes. Den gikk fra haugene nordøst for Katten og ned til Valen. På godt føre fikk man slik fart at det måtte settes opp et gjerde nederst for at krøbbene ikke skulle havne på sjøen. Etter sigende var denne akebakken anlagt av slaver fra Bergenhus.
Herligheten med lekeplassen varte frem til 1916. Bolignøden etter Bergensbrannen gjorde det nødvendig å bygge barakker der det var mulig, og på lekeplassen kom det ti stykker. Dessuten ble forsvarets depotbarakker tømt og omgjort til boliger. At dette var nødvendig godtok alle, men ingen kunne forestille seg at de midlertidige barakkene skulle bli stående i over 40 år. Det eneste som var igjen av lekeplassen var en liten flekk ved «Heksesteinen» på baksiden av Krutthuset.
Edvard Johannessen og «Træplantningskomitéen» tok de første årene ansvar for drift og vedlikehold av parken og lekeplassen. Men i 1902 trakk de seg i protest mot at kommunen vedtok å oppføre den store Sjømandsskolen der det gamle Observatoriet hadde ligget. Omtrent samtidig kom det melding om at Staten ville si opp leieavtalen med ti års oppsigelsestid, ut fra «det urimelige i at Staten skulde la slike Arealer henligge uden nævneværdig Afkastning». Nå var det på tide at kommunen overtok ansvaret.
Fra 1912 måtte kommunen føre lange og vanskelige forhandlinger med staten om den fremtidige bruk av parken og lekeplassen. For kommunen var det de kulturelle og helsebringende verdiene av et friluftsområde midt i sentrum som
var det viktigste. Disse var ikke blitt mindre etter at sjøbadet åpnet i 1910. Staten ønsket å utparsellere området til villabebyggelse med maksimal fortjeneste og plass til sin fiskeriadministrasjon. Men hvis kommunen ville, kunne den få kjøpe hele arealet til en takst fire ganger høyere enn tomteprisene på Kalfaret! I 1915 ble det inngått en midlertidig leieavtale, men striden var på ingen måte over.
Utover i mellomkrigsårene blusset diskusjonen opp igjen. En av dem som varmest forsvarte parken og lekeplassen var den kulturbevisste sakføreren Kristian Bing. I over 20 år kjempet han mot statens krav i skrift og i tale. Men staten sto på sitt, og i 1938 ble det inngått en endelig avtale hvor kommunen fikk overta parkarealene, med den forutsetning at staten skulle ha byggetomt til sin fiskeriadministrasjon. Noen år etter krigen begynte rivingen av barakkene, og gravemaskinene rykket inn og fjernet hele lekeplassen. I 1960 sto Havforskningsinstituttet og Akvariet ferdig med parkeringsplass. Det var viktigere enn lekeplass. Nordnes idrettslag fikk aller nådigst lov til å anlegge en liten fotballbane langs Nordnesbakken — på dugnad.
For hundre år siden kjempet kommunen for å bevare dette området som tumleplass for barn og unge. Det perspektivet bør fortsatt være med når fremtiden her ute skal avgjøres.
Mons Kvamme