Nordnes gir – en juleavslutning.

I oktober startet vi spalten «Nordnes gir» her på nordnesrepublikken.no. Hva har vi opplevd, hva har vi lært? Og hva skal vi gjøre i 2021?

Det er mandag kveld i desember. Sandra er på besøk hjemme hos meg i Haugeveien. Vi nipper te, knasker sjokolade og kaster noen lengre planer opp i lufta, planer som strekker seg godt inn i 2021.

Men først og fremst trenger vi å lande årets aller siste artikkel i serien «Nordnes gir». Den må være annerledes enn forgjengerne, er vi enige om. Men hva skal den handle om?

Sandra: Jeg synes at den kan være mer som en refleksjon. En kavalkade og ettertanke over våre opplevelser med dette prosjektet. Og med et frempek på hva skal vi gjøre videre?

Runo: God plan. Jobben har ført oss i kontakt med masse inspirerte og inspirerende mennesker. Det har vært lærerikt, morsomt og noen ganger direkte rørende. Eva, redaktøren vår, sendte oss jo nylig en oversikt som viser at reportasjene våre er veldig godt lest også. Det er jo ekstra hyggelig.

Sandra: Det har vært flott å møte så mange mennesker i nabolaget, mennesker som gir. Og å få så mange fine tilbakemeldinger på reportasjene våre. Når vi ikke kan møtes så mye fysisk lenger, liker jeg tanken på å la folk bli kjent med hverandre selv under korona-nedstengningen. Vi kan lese om hverandre og sette pris på hverandre gjennom skjermene.

«Nordnes gir»: Starten

Runo: I midten av mars kom jeg tilbake til Bergen som koronaflyktning, fra Beograd. Endelig skulle jeg få bo i mitt lille palass ytterst i Haugeveien, og med utsikt over innseilingen. Og så begynte vi å gå mye turer sammen, Sandra – og akkurat det var egentlig kimen til dette samarbeidet, var det ikke?

Sandra: Ja, vi møtte jo masse folk på veien på turene våre. Vi er begge nysgjerrige og glade i å møte mennesker. Vi fikk folk i snakk, liksom. I en samtale gir man jo av seg selv. Og jeg setter veldig pris det.

Runo: En dag i sommer da vi skulle treffes, foreslo du Takhagen. Jeg måtte google for å finne ut hva og hvor den var, denne lille parsellhagen på taket av Nordneshallen. Det var veldig inspirerende å oppleve at noen hadde gått i gang med dette, at man plantet grønnsaker og pratet og hadde det sosialt sammen. Da du nevnte lokalavisa på Nordnes, tenkte jeg: Det kan være stedet vårt, stedet hvor vi to kan bidra til nærmiljøet.

 

Nordnes: Starten

Sandra: Etter mange år på Danmarksplass ønsket jeg å bo i sentrum. Plutselig, for litt over tre år siden, dukket en mulighet opp. De ble en turbulent start med uplanlagt storoppussing som tok lang tid og krevde mye krefter. Men alt det veies opp av et godt nabolag og gode mennesker.

Runo: Også for meg startet det i 2017: Etter å ha bodd noen år i en diger leilighet på Nygårdshøyden, lengter jeg etter å se sjøen. Jeg er oppvokst i en liten bygd i Lyngen i Nord-Troms med fosser som durer ned fra Lyngsalpene på den ene siden av huset, Lyngenfjorden som strekker seg ut på den andre. Så jeg lette etter et sted med sjøutsikt. Jeg var på flere visninger på Nordnes og i Sandviken, og tenkte: Tja? Helt til leiligheten ytterst i Haugeveien dukket opp, da var det bare: Ja!

Sandra: Da du ga ut romanen «Noen har endelig funnet meg» i 2013, bodde noen av de sentrale personene i Haugeveien, stemmer ikke det?

Runo: Jo, det stemmer. Og fun fact: Alleen i Haugeveien er faktisk avbildet på omslaget til den romanen. Så Nordnes og Haugeveien har levd i meg lenge før jeg endelig bosatte meg her. Og Nordnes er levende til stede også i romanen som jeg skriver på akkurat nå.

«Nordnes gir»: Hva har spalten gitt oss?

Runo: Det har vært ekstra givende å jobbe sammen som et team med disse reportasjene. Vi har vært sammen om intervjuene – og du har bidratt med din stemme, Sandra, din nysgjerrighet og fine måte å møte mennesker på. Og du har tatt alle de flotte fotografiene. Ofte har jeg blitt overrasket over vakre detaljer som du har fanget og som jeg ikke la merke til i det hele tatt. Hva har du fått igjen for disse møtene i «Nordnes gir»?

Sandra: Masse. Klosterhagen hotell: Jeg ble glad av å møte mennesker som tar skritt for skritt, dag for dag, gjør verden bedre gjennom sin innsats i hverdagen. En av favorittregissørene mine er Emir Kusturica og et sitat jeg husker fra filmen Dolly Bell er: «Every day in every way I’m getting better and better.» De små skrittene som utgjør et hele, enten det er for seg selv, eller for andre. Jeg har stor tro på at det å være glad i seg selv er nøkkelen til mye godt – også for andre. Så jeg har stor glede av å se folk ta vare på seg selv og finne veien til det.

Runo: Jeg er veldig glad i historier, og jeg leter ofte etter historier når jeg intervjuer. Og her fikk vi noen små fortellinger om mennesker som har slitt, men som klarer seg mye bedre nå, takket være jobben på Klosterhagen hotell. Det var et rørende og inspirerende møte. Den andre saken vi skrev, var om designeren Ingis. Hun var det du som foreslo?

Sandra: Ja, jeg likte godt måten hun jobbet på. Og det nyeste prosjektet hennes vekket min interesse. Naturfag var min første forelskelse, og selv om jeg etter molekylærbiologistudiet studerte film og tv-produksjon, har det alltid en plass i hjertet mitt. Når noen klarer å kombinere naturfag og kunst, da får jeg en følelse at universet er i balanse.

Runo: Den tredje saken var om Horn of Africa, en utrolig sjarmerende restaurant som jeg ble kjent med for mange år siden. For et varmt og fint møte vi hadde med eieren Lensa. Og for noen fornøyelige historier hun fortalte: Det sjokkartede møtet med Norge som tenåring, men i dag elsker hun risgrøt og pinnekjøtt. Og hun er opptatt av helheten: kunsten å skape gode opplevelser.

Sandra: Ja, jeg husker Lensa sine ord: Jeg liker å hjelpe andre. Det er musikk i mine ører. Det gir håp for en god fremtid for menneskeheten. Lensa hjalp forresten meg, en ikke-kaffedrikker, til å like kaffe. Lensa sin etiopiske kaffe er så god! Te er fortsatt favoritten, men nå drømmer jeg også om neste gang jeg får smake kaffen hennes.

Runo: Lene Pahr var litt usikker på om hun ville bli intervjuet, hun er ikke typen til å stikke seg fram. Hun er lærer på Nordnes skole og fotballtrener for Nordnes IL. Det var utrolig stemningsfullt å få komme inn på Nordnes skole fredagen før halloween og møte elever som tegnet og klippet og fargela og forberedte seg til halloween, mens de pludret lystig. Skolen åpnet endelig igjen i høst, og nå har ungene tatt tilbake gatene på Nordnes, sa Lene. Og det er helt sant, det merkes godt: Ungene er tilbake i gatene med liv og latter.

Sandra: Jeg ble umiddelbart glad i henne som person. Et varm og godt menneske som gir sitt bidrag for å skape et godt miljø rundt seg, særlig for barn. Jeg har tenkt å bli boende lenge på Nordnes, og det var godt å ta en liten kikk bak skoledørene. En dag håper jeg selv å få barn, og jeg ble trygg på at Nordnes skole er en trygg og inkluderende skole. At skolen med sine engasjerte lærere vil kunne gi det beste man kan tilby et barn – det å bli sett, hørt og tatt vare på. Etter møtet følte jeg meg så hjemme at jeg en ettermiddag tok en basketøkt med venner der. Der møtte vi barn, tenåringer og en vaktmester. Et nydelig sted å henge for alle aldre, tydeligvis!

Runo: Det er flott å få se mer av hvordan ulike mennesker setter i gang ulike initiativer for å gjøre livet lettere og lysere i bydelen vår. Som Galleri Vox, som foruten å være et galleri på gateplan i Strandgaten, også er en arbeidsplass for mennesker med psykiske helseplager.

Sandra: Besøket til de tre damene på Vox, Elisabeth, Maria og Aina, viste meg hvor mye det å uttrykke seg kan gjøre for noen. På den ene siden gir kunsten til kunstneren, til gjengjeld må kunstneren gi av seg selv for at kunsten skal bli noe som andre kan relatere til, som andre kan få noe ut av. Og slik er det i alle forhold med menneskene rundt oss, vi må gi av oss selv for å få. Vi må tørre å åpne oss og tørre å dele. Først da blir det gevinst og vekst. Det er noe fantastisk i det å dele med hverandre.

Runo: Ja, det er helt sant. Og om Morten Dahl Sebjørnsen får det som han vil, blir Havrommet et nytt kraftsentrum i Bergen – hele året. Han har virkelig ambisiøse planer for å revitalisere hele dette området, som var temmelig lugubert før i tiden.

Sandra: Uten mennesker som bare gjør det, skjer det ingenting. Morten er et godt eksempel på dette. Han gir i form av sitt engasjement og som pådriver. Det er fint å se at mennesker som har ideer også klarer å omsette dem i praksis. Det krever tid og krefter. Men det er verdt det. Ikke bare for dem, men for felleskapet. Slikt ønsker jeg å støtte. Så jeg har brukt en del penger på gaver, og ikke minst lapper og gløgg på julemarkedet etter at det åpnet.

Runo: Det ble ikke noe julemarked på Festplassen i år, men likevel ble det julemarked – og det kan vi takke ikke minst Ellen Lien og hennes kolleger i Bærekraftige liv på Nordnes for. Alt de gjør, gjør de på dugnad. Og de gjør ganske mye. Sammen med Bondens marked og Havrommet AS har de nå også sørget for et flott julemarked som holder åpent fredag til søndag helt fram til jul. Også jeg vært innom flere ganger allerede, det er veldig stemningsfullt og med masse god mat.

Sandra: Ellen sto i lignende situasjon som oss, Runo, som innflytter på Nordnes for kort tid siden. Hun er som Morten, hun setter bare i gang, og som hun sier selv: «Alt trenger ikke å være så proft når du starter, men bare gå i gang likevel. Hva kan egentlig gå så galt?» Det er veldig inspirerende å møte mennesker som bare gjør det. Det får også meg til å tørre å ta steget der jeg kanskje ofte vurderer for mye og for lenge «skal, skal ikke?» Det er kanskje det vi har gjort med «Nordnes gir». Vi har bare gjort det. Og når man bare gjør det, gir det så mye tilbake! «Nordnes gir»-prosjektet har gitt oss mye positivt – og mange andre også, håper jeg.

Favorittsted på Nordnes?

Runo: Vi har hatt noen faste spørsmål til alle gjestene våre. Ett av dem handler om favorittsteder på Nordnes. Hva er ditt favorittsted, Sandra?

Sandra: Nordnesparken. For et herlig sted, som blir bedre og bedre. Nå særlig med badeanlegget Nordnesbadet. Jeg har begynt på crawlekurs med jobben i TV 2, og skal definitivt benytte muligheten til å øve på de ustøe takene og pusteteknikken i vannet. Kanskje Nordnesbadet kan gjøre en vinterbader av meg også? Jeg bader ikke i Syden engang, for jeg syns ofte det er for kaldt der også!

Runo: Jeg badet i sjøen ytterst i Nordnesparken noen ganger i sommer. Det var supert, masse ungdommer og studenter, selvfølgelig, men også småbarnsfamilier og godt voksne folk. Noen grillet, andre danset. Og alle badet innimellom. Herlig stemning.

Sandra: Må jo nevne herlige Løvetannen kaffebar, for et møtested! Så mange herlige mennesker man blir kjent med der. For eksempel ble jeg her om dagen kjent med en av naboene mine. Vi satt på hvert vårt bord på Løvetann, så kom en felles venn tilfeldigvis innom og introduserte oss for hverandre. Vi endte opp med å prate tiden i hjel over et glass på Løvetann. Og le masse. Naboen min er morsom og inkluderende. Noe tid senere, under den andre korona-nedstengningen ble jeg invitert på et langbord på parkeringsplassen utenfor bygårdene våre. Jeg kunne ikke akkurat da, men jeg ble veldig glad for invitasjonen og gleder meg til neste gang så jeg får bli ordentlig kjent med naboene der jeg bor. Uten et sted å møte naboene hadde det ikke vært noe invitasjon.

Runo: Ja, Løvetann på Klosteret er helt nydelig. Verftet i sommerhalvåret. Jeg bor jo helt ytterst på Nordnes. Hver dag vandrer jeg innover til byen – og tilbake igjen på et eller annet tidspunkt. Jeg går gjerne litt ulike ruter, men ofte over Klosteret, som har en litt magisk aura for meg. Og så liker jeg de brosteinsbelagte gatene, som Øvre Markeveien.

Sandra: Må nevne Lampemannen bar også. En herlig oase med særpreg. Jeg liker også de store vinduene på Baker Brun. Og de fantastiske bollene der!

Gi hva som helst til hvem som helst!

Runo: «Hvis du kunne gi hva som helst til hvem som helst på Nordnes, hva gir du til hvem?» Dette er selve signaturspørsmålet i spalten vår, og vi har fått mange interessante svar, mange temmelig friske og visjonære også. Hva ville du gitt, Sandra?

Sandra: Jeg ville gitt kjærlighet og god balanse i livet i gave. Selv om vi nok alle har opplevd at den kan være lunefull, har jeg urokkelig tro på kjærligheten. Kjærligheten til hverandre, til en forelder, til naturen, til en kjæreste, og ikke minst til seg selv. For en kraft! Og balansen trenger vi, så vi ikke vippes av pinnen av denne kraften.

Runo: Når Akvariet og Havforskningsinstituttet en gang flytter, står en av byens aller ypperste tomter ledige helt ute på Nordnes. Jeg ville gitt dette fantastiske området til noe som fremmer kreativitet. Et aktivitetshus med kafé og restaurant og ulike lokaler for workshops, foredrag og kurs innen musikk og kreativ skriving og foto og film og dans og yoga og masse andre aktiviteter. Et levende kulturhus i vid forstand, til glede for alle på Nordnes, og for alle andre interesserte også.

Jul: Hva gleder vi oss mest til?

Sandra: Julelys i mørketiden, markedene i byen, maten og bakingen. Jul er veldig kos! Aller mest gleder jeg meg til å tilbringe lange tidsstrekk med familien. Det er det viktigste.

Runo: Ja, henge med familien og kjæresten min. God mat og drikke. Den helt spesielle roen som julen kommer med. Ellers gleder jeg meg til å lese noen gode bøker. Og til å skrive – og gjøre ferdig den nye romanen min. Dette er en roman for voksne, min sjuende i rekken. Den kommer til neste år, så det blir stas.

Sandra: Vi har begge mange prosjekter. Jeg skal også få jobbet en del på mitt store prosjekt: En dokumentarfilm om fanger fra Serbia som ble sendt til Norge for å jobbes i hjel under andre verdenskrig. Ikke så lystig, kanskje, men en viktig historie å fortelle.

2021: Hva skal vi gjøre da?

Runo: Det har vært mange fine møter denne høsten, og vi er motivert til å fortsette å utvikle spalten vår, er vi ikke? Jeg kunne tenke meg å treffe flere mennesker som gjør noe ut over seg selv, og som bærer på sine særegne historier. Det kan være mye skjønnhet og magi i det tilsynelatende ordinære, det er min erfaring.

Sandra: Ja, vi fortsetter! Kanskje skal vi begynne å vandre nysgjerrig omkring igjen? Treffe folk, komme i snakk, se hva som skjer?

Dette er en reportasje i serien NORDNES GIR: En reportasjeserie hvor journalist Runo Isaksen og fotograf Sandra Jecmenica møter ulike mennesker som gir noe ekstra til bydelen vår.

Tidligere reportasjer:

Bærekraft uten moralsk pekefinger

Ønsker liv og røre både morgen og kveld

Galleriet som fremmer kunstneriske stemmer

– Vi er et eget samfunn her på Nordnes

Kunsten å skape gode opplevelser

– Det er skapertrangen som driver meg

– Mange er slitne når de kommer hit