Hun er opptatt av at barn og unge på Nordnes skal ha en trygg og god oppvekst – og selv bidrar hun på flere måter.
Lene Knarvik Pahr trådte sine barnesko på Nordnes skole. I dag er hun lærer der. På fritiden er hun frivillig fotballtrener for Nordnes IL, for guttene i tredje klasse.
I hele tre år var Nordnes skole stengt, på grunn av renovering. De minste barna gikk da på Sydneshaugen, de største måtte helt til Paradis. Først i høst åpnet dørene igjen.
– Det er deilig å være tilbake igjen. Skolen har blitt så lys og fin. Og det er godt at alle elevene og lærerne er samlet på samme skole igjen: vår egen skole. Det merkes også i gatene. Ungene har tatt gatene på Nordnes tilbake igjen. Mye av det sosiale livet skjer jo på vei til og fra skolen, sier Lene.
Rørende historier
Før var Lene kontaktlærer for ulike klasser. Nå jobber hun i gruppe, med andreklassinger som har særskilte behov for tilrettelegging.
– Når elevene blir trygge på meg, forteller de gjerne sine historier og hvordan de har det. Det kan være både vakre og triste historier, og ofte veldig rørende.
Det handler å møte elevene der hver enkelt trenger å bli møtt, mener Lene.
– Det er så meningsfullt å følge elevene i utviklingen, både sosialt og faglig. Være med på deres oppturer og nedturer. Det gøyeste er å se alle de små og store skrittene som hver enkelt gjør. Lære å kle på seg. Lære å lese, lære å løse et vanskelig regnestykke.
At Lene nå jobber i gruppe, betyr at skoledagen handler mest om såkalt ADL-trening: Å lære elevene å fungere og klare seg selv best mulig. Hun skryter av elev- og foreldregruppene. Og hun skryter av det gode samarbeidet mellom grupper og klasser.
– Både gruppe- og klasseelever har utbytte av dette samarbeidet. De lærer av hverandre, både faglig og sosialt. De lærer å vise omsorg for hverandre. Det er vinn-vinn.
Hekser og skjeletter
Et klasserom på Nordnes skole, fredag før halloween: Lene har med seg en av sine gruppeelever inn i en vanlig andreklasse. Alle sitter konsentrert med saks, papir og fargestifter. De tegner og fargelegger flaggermus og gresskar.
Lene sjekker klokka: – Ti minutter igjen!
– Bare ti minutter? Klarer jeg å klippe ferdig denne flaggermusen på 10 minutter, lurer Hjørdis på.
Hjørdis klipper konsentrert videre, mens hun småprater med Luca Sofia og Casper. Etter denne timen skal de rett på SFO – og i dag skal de faktisk få kle seg ut i halloween-kostymene!
Hjørdis skal kle seg ut som Hermine i Harry Potter: – Vi har laget kostymet hjemme. Jeg har tryllestav også, sier hun fornøyd.
– Jeg skal kle meg ut som heks, røper Luca Sofia. – Jeg har kost også. Og i morgen skal klassen vår møtes i Nordnesparken. Da skal vi kle oss ut igjen. Og så tror jeg at vi kanskje skal få litt godteri, sier hun håpefullt.
– Jeg tror vi skal lete etter godteri, skyter Hjørdis inn.
Casper skal være skjelett. Han legger et ark over navnelappen på bordet og gliser til fotograf Sandra og meg: – Prøv å gjette hva jeg heter, da!
Det utløser et kor av ivrige hender i lufta: – Prøv å gjette hva jeg heter, da!
Flinke til å si fine ting
Å være lærer handler ikke bare om det faglige, men om hele pakken, understreker Lene.
– Jeg er lærer og omsorgsperson. Og jeg blir litt knyttet til hver enkelt elev. Samtidig prøver jeg å være profesjonell. Om jeg har spesielle utfordringer, så diskuterer jeg med lærere og med ledelsen også. Jeg har så mange flinke kolleger med så mye kunnskap, sier hun.
– Hva gir det deg, å være lærer?
– Elevene er veldig flinke til å si fine ting til hverandre og til meg også. De er så skjønne når de er stolte og vil vise meg noe. Det er også mye humor, tull og tøys. Livet som lærer er så variert, lærerikt og gøy, det er fantastisk, rett og slett.
Lene understreker at det vanligvis, altså før og etter korona, er mulig å leie deler av Nordnes skole. Det kan være seg lokale initiativ innen idrett, og hvor man trenger en gymsal. Eller det kan være behov for et kjøkken, om man vil arrangere kurs i matlaging.
– Akkurat nå er dette uaktuelt, men ellers er det bare å kontakte skolen, oppfordrer hun.
Et eget samfunn
Lene er ei ekte Nordnes-jente. Hun er oppvokst «på Galgen», som hun sier, et steinkast fra skolen. I dag er huset i Strangehagen en ekte generasjonsbolig. Spredt over fire etasjer bor her: Foreldrene hennes, en bror, en søster med egne barn, og hun selv – med en fireåring og en åtteåring.
– Barna får veldig tett kontakt med hele familien, det er så fint. Det er trygt og godt her på Nordnes. De litt større barna fyker rundt omkring på besøk til hverandre.
Det er betraktelig flere barn på Nordnes enn da Lene var unge, og det liker hun godt.
– Vi er et eget samfunn her på Nordnes. Om noe skulle skje, for eksempel med en elev, så er det alltid noen voksne som tar ansvar, sier hun.
Trives best på fotballbanen
– Hva er ditt favorittsted på Nordnes?
– Jeg er glad i fotball, så jeg liker meg godt på fotballbanen, sammen med ungene. Og på lekeplassene, og det er ganske mange lekeplasser i området. Ungene og jeg har årskort på Akvariet, så vi er ofte innom der. Det er veldig grønt her på Nordnes, mange små lunger. Det liker jeg godt.
I hennes «voksenliv» synes hun at det er viktig å støtte lokale initiativ – og møtes på steder som Løvetann og Lampemannen.
Men tilbake til fotball. Idretten, og da særlig fotball, var viktig i Lenes oppvekst. Hun har spilt for Nordnes, Varegg og Sandviken.
I dag er hun en av fotballtrenerne for tredjeklasseguttene på Nordnes, deriblant hennes egen åtteåring Leo.
Litt streng, mest snill
Onsdag kveld, og dagens trening er akkurat unnagjort: Jonathan, Adrian og Leo har terpet på å føre ball rundt kjegler, og skyte på mål. Nå diskuterer de favorittlag.
Jonathan holder med Brann. Leo derimot holder en knapp på Liverpool. Alle tre holder med Tyskland, når de tenker seg om.
Og alle tre har nesten bare godord å si om Lene som trener.
– Hvis jeg faller, sier hun bare: Reis deg opp igjen! Det liker jeg godt, sier Adrian.
– Hun er snill, sier Jonathan. – Men noen ganger er hun litt streng.
– Hun må være litt streng noen ganger. Når noen driver og tuller seg, for eksempel. Det kan være veldig forstyrrende, sier Leo og tar dermed mammaen sin litt i forsvar.
De andre guttene nikker. De setter pris på disse onsdag ettermiddagene med fotballtrening. Hva er det aller kjekkeste med treningene?
– Å spille treningskamp mot jentene. De har blitt veldig gode. Vi vinner alltid, men nesten alltid bare 1-0, opplyser Leo.
Guttene merker korona på kroppen, de også. Det har blitt noen avlyste cuper.
– Vi liker jo å spille mot folk, så det er bånn at vi ikke får være med på cup, sier Leo.
I cuper får de av og til belønning også. Guttene ramser opp: Medalje, fotball, en bag. Men nok snakk nå: Jentene spiller ordentlig kamp, og de tre guttene må bort og heie fram jentene.
Foreldrene jabber og koser seg
Også Lene gleder seg til koronatiden er over og de endelig kan få spille kamper igjen. Og delta på cuper igjen. Deres egen årlige cup, NIL-cupen, skulle gått i september, men er utsatt.
Lene regner seg som heldig, som får være fotballtrener og følge guttene så tett. Og hun skryter av alle de frivillige som deltar som trenere for ungene.
– Det er så mye gøy med fotball. Det handler om mestring, men også det sosiale. Samtidig har foreldrene et sosialt liv på sidelinjen, de jabber og koser seg – det er veldig fint å se.
Vil trylle fram en koronavaksine
– Hvis du kunne gi hva som helst til hvem som helst på Nordnes, hva gir du til hvem?
– Om jeg skal tenke helt fritt og stort: Først og fremst ville jeg tryllet fram en koronavaksine. Da kunne ungene spilt kamper og deltatt på cuper. Og skolene ville åpnet helt opp igjen, sier hun og smiler drømmende.
Så prøver hun å tenke mer konkret. Hva trengs egentlig på Nordnes?
– Vi har jo så mye allerede! Vi har veldig mange arenaer å møtes på. Vi har Nordneshallen, hvor barn kan begynne på «hopp og sprett» når de er fire. Vi har fotballbaner, kafeer og restauranter. Konserter og dansekurs på Verftet. Nordnesbadet. Akvariet. Sjakkurs på Bydelshuset.
Hun forteller engasjert om ulike lokale initiativ, som parsellhagen Takhagen. Og Facebook-grupper som «Folk som hjelper hverandre – Nordnes» og «Tingdeleringen på Nordnes». Alle tre er underbruk av Bærekraftig liv på Nordnes.
Gi Akvariet til ungdommen!
– Jeg er opptatt av at barn og unge på Nordnes skal ha en fin og trygg oppvekst og bli best mulig rustet for framtiden. Det er viktig at også ungdommene har gode tilbud i nærmiljøet.
Lene etterlyser flere tilbud til tenåringene, utover idrett.
– Man treffer ikke alle med idrett, så det er viktig at ungdommene får flere reelle tilbud i nærmiljøet. Kanskje en ungdomsklubb. En skatepark. Uten slike gode alternativer, er jeg redd for alternativet for enkelte fort kan bli å henge rundt inne i byen.
En dag skal trolig Akvariet flytte. Hva skal de lokalene brukes til?
– Aller helst vil jeg beholde Akvariet her på Nordnes. Men om de flytter: Kanskje «nye Akvariet» kunne blitt gitt som et sted for ungdommen, foreslår Lene Knarvik Pahr.
Dette er en reportasje i serien NORDNES GIR: En reportasjeserie hvor journalist Runo Isaksen og fotograf Sandra Jecmenica møter ulike mennesker som gir noe ekstra til bydelen vår.
Tidligere reportasjer:
Kunsten å skape gode opplevelser
– Det er skapertrangen som driver meg
– Mange er slitne når de kommer hit