Kunsten å skape gode opplevelser

Møtet med Norge var et sjokk, men i dag elsker hun risgrøt – og bergenserne elsker Horn of Africa.

– Jeg liker å lage mat, det har jeg alltid gjort. Og jeg liker å ha besøk. For mange år siden snakket venninnene mine om at jeg burde starte restaurant. Folk kommer til å elske det, mente de, sier Lensa Guluma.

Og sånn ble det. I seks år har hun drevet Horn of Africa i Strandgaten 212. En intim restaurant med ni bord, etiopisk kunst på veggene, sterke farger – og liflige dufter.

Vil skape gode opplevelser

Lensa er nøye med å bruke rene og ferske produkter, og lager alt fra grunnen. Hun er opptatt av sunn mat. Og hun er opptatt av helheten: kunsten å skape gode opplevelser.

– Når gjestene kommer, deler jeg ut varme kluter slik at de får vasket hendene. Vi bruker ikke bestikk, men spiser med hendene, som i Etiopia. Da får du direkte kontakt med maten, og det gir en helt egen opplevelse, sier hun.

Kundene gir energi

I flere år jobbet Lensa i hjemmesykepleien. I dag vier hun all sin tid til den sjarmerende restauranten i Strandgaten. Men hva får hun selv igjen for det?

– Kundene gir meg energi. Jeg presenterer dem for en ny kultur, de opplever noe nytt, og setter stor pris på det. Jeg ser ofte at en kunde neste gang kommer tilbake med nye gjester, som ikke har vært her før. Det gjør meg ekstra glad.

Har du først besøkt Horn of Africa, kommer du gjerne tilbake igjen. Den lille restauranten ligger fast helt i toppen på Tripadvisors liste over Bergens beste restauranter.

Gjør alt selv nå

Da Lensa åpnet restauranten i 2014, var hun 30 år. I dag, seks år senere, forteller hun entusiastisk om flere opplevelser som har rørt henne. En av dem skjedde uka før. Det var travelt og hun var alene på jobb. En familie på fem hadde spist. Men da de skulle betale, kollapset kassaapparatet. Og de hadde ikke cash. Lensa foreslo at de kunne ta ut penger på Kiwi like ved, og det gjorde de.

Da hun litt senere kom ut fra kjøkkenet, var hun sikker på at de hadde gått, men de sto der og ventet. Hun ble litt bekymret, tenkte at de kanskje ville klage.

– De visste ikke at jeg var alene på jobb. De spurte: «Jobber du alene? Har du vært helt alene hele tiden? Imponerende! Du er jo så rolig. Og maten er jo så nydelig.» Sånne ting sa de, det var veldig rørende. Jeg fikk en pumpende energi som varte hele kvelden.

Restauranten er åpen som vanlig i høst, men med litt redusert drift. Før var det to som jobbet på Horn of Africa, men akkurat nå er Lensa alene. I denne mellomperioden gjør hun alt selv: Hun lager maten selv, hun serverer selv.

Ekstra fornøyd med kaffe

– Hva liker du best: Å lage mat eller å servere?

– Å servere, for da ser jeg hvordan folk opplever det hele. Jeg kan lese det på ansiktene deres. Men jeg er veldig glad i å lage mat også, altså. Planen min er å få ansatt hjelp på kjøkkenet, slik at jeg selv kan gjøre begge deler: være med på å lage maten, og servere selv.

At Lensa er levende opptatt av gode opplevelser, er dette intervjuet også et eksempel på. Ute er det temmelig guffent denne oktoberdagen, inne er det varmt og godt. Smilende velger hun et bord til oss. Tar seg så god tid ute på kjøkkenet. Kommer smilende ut med et serveringsbrett i hendene, går gjennom rommet med røkelse. Setter seg og heller nybrent, etiopisk kaffe i tre små kopper. Forteller om kaffetradisjonene i Etiopia.

– Det er bare denne kaffen jeg klarer. All annen kaffe blir jeg dårlig av. Når jeg har tid til å lage ekte etiopisk kaffe, blir gjestene mine ekstra fornøyd. Likte dere kaffen?

Vi nikker, og fotograf Sandra er ekstra entusiastisk: – Jeg drikker aldri kaffe, for jeg tåler det ikke. Men denne var nydelig.

Sjokkmøte med Norge

En dag i mars 2001 landet den gang 16 år gamle Lensa Guluma på Flesland, sammen med søsknene sine. De kom som flyktninger fra Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia. På flukten hadde de bodd i Kenyas hovedstad Nairobi i et år.

De hadde fått tilsendt bilder av Norge. På bildene så de sol og trær og strender, alt var grønt og frodig overalt. De var spente og glade. Men overgangen til vinter-Norge ble et sjokk.

– Vi satt i bilen fra Flesland til Etne og kikket ut vinduet: Det var helt hvitt, snø overalt. Trærne var helt nakne. Det minnet ikke om bildene i det hele tatt. Vi følte oss skuffet. Men kanskje det bare er akkurat her, håpte vi, kanskje det blir annerledes i Etne?

Lensa humrer når hun ser tilbake på sitt aller første møte med Norge. Og den enorme overgangen fra å ha levd i afrikanske storbyer hele sitt liv, til å bo i lille Etne.

Fredelig, men vanskelig

– Vi var jo bare ungdommer, vi kom i tynne klær, jeg hadde på meg singlet, tynn bukse og høye hæler. Jeg frøs. Søsknene mine løp jublende fra rom til rom i vårt nye hjem i Etne. Jeg kikket ut vinduene på den ene siden: Fjell. Så kikket jeg ut vinduene på den andre siden: Fjell.

Hun bryter ut i latter, før hun blir alvorlig igjen:

– Selvfølgelig var jeg glad og takknemlig for å ha kommet til Norge, et fredelig land. Men det var vanskelig helt i begynnelsen.

Men det endret seg fort. For Etne tok imot den lille, foreldreløse familien med åpne armer. Det hjalp sikkert at Lensa og søsknene hennes var smilende og sosiale og sa «hei» til alle de møtte.

– Folk i Etne var veldig åpne og greie. Hver helg ble vi invitert hjem til forskjellige folk. Da fikk vi smake på all slags norsk mat også.

Elsker risgrøt og pinnekjøtt

– Ja, hva er din norske favorittrett?

– Risgrøt! Jeg elsker det! Og pinnekjøtt, jeg liker det også nå, men i begynnelsen syntes jeg at det smakte nesten bare salt.

Lensa flirer hjertelig når hun minnes sitt aller første møte med risgrøt. Det var på besøk hos en nabofamilie i Etne. Fra Etiopia var hun vant til sterke og fargerike retter. Men nå: På tallerkenen foran henne var det noe helt hvitt, bare.

– Hvitt, og litt klebrig også. Vi søsken kikket skeptisk på hverandre. Vi tok bare bitte litt grøt på skjeen. Men det viste seg jo å smake godt!

Vil aldri forlate Bergen

Etter to år på helsefag på videregående skole var det tid for to år i lære. Planen var Stavanger, for der hadde hun venner. Men der var det ingen lærlingplasser. Lærlingplasser var det derimot i Bergen.

– Jeg har bodd her i Bergen siden 2004 og vil ikke flytte herfra. Men jeg regner også Etne som mitt hjem, sier Lensa i dag.

For langt unna sentrum?

Å starte egen restaurant skulle vise seg å være mer krevende enn hun hadde forestilt seg. Ingen banker ville gi henne lån, så hun måtte spare, låne av familie og venner, og låne opp på egen leilighet. Til slutt hadde hun samlet nok startkapital, og gikk på jakt etter egnet lokale. De fleste var for dyre. Eller upassende av andre grunner. Så dukket Strandgaten 212 opp.

– Jeg tenkte at det kanskje var litt for langt unna sentrum. Men det var mange fordeler også: et fint lokale, og med parkeringsplasser rett utenfor. Og det skjer jo mye her i gata.

Det var masse lover og regler å finne ut av, og det virket som om det stadig dukket opp nye.

– Veldig mye av dette kostet penger også. Ekstra ventilasjon på kjøkkenet. Oppvaskmaskin som skiller ut fett. Det var mye å lære og alt tok tid. I starten tenkte jeg: Maks et par måneder, så åpner vi restauranten.

Men det skulle gå et helt år.

I begynnelsen kom det ikke mange kunder. Men etter en måneds tid skrev BA om den nyåpnede restauranten. Da begynte folk å strømme til – og siden har det bare fortsatt sånn.

Glad i Nordnesparken

Lensa bor i Loddefjord. Det går greit, det er ikke så lang kjøretur. Men hun har sett etter leiligheter på Nordnes. Prisnivået er litt for høyt, synes hun.

– Jeg er veldig glad i Nordnesparken. I sommerhalvåret går jeg gjerne turer der. Eller ned til sjøen ved Tollboden.

– Når du ikke spiser etiopisk eller norsk mat, hva foretrekker du da?

– Jeg liker fisk og sjømat. Italiensk mat er jeg veldig glad i.

Liker å hjelpe mennesker

– Hvis du kunne gi hva som helst til hvem som helst på Nordnes, hva gir du til hvem?

– I min tidligere jobb arbeidet jeg med eldre. Det likte jeg veldig godt. I den etiopiske kulturen, som jeg vokste opp i, har vi stor respekt for de eldre. Så ja: Jeg liker å hjelpe mennesker, det kan være hvem som helst, men gjerne eldre.

Da hun jobbet i hjemmesykepleien, likte Lensa å bruke god tid med hver enkelt. Hvis de trengte å dusje, hjalp hun dem med det, selv om det ikke var dusjedag. Og hun hjalp dem med å grave litt dypere i klesskapet og finne fram riktig så fine klær.

– Parfyme, ørepynt, fine klær: De er jo der for å brukes! Når de eldre møttes på bingo, kunne du lett peke ut hvem som hadde hatt meg på besøk tidligere på dagen, sier hun og humrer hjertelig.

De små tingene i hverdagen

Lensa ser på seg selv som et positivt og lykkelig menneske. Hun forventer ikke at noen skal hjelpe henne, men hun liker å hjelpe andre.

Her en dag sto en eldre dame rett utenfor restauranten og rotet i håndveska. Hun virket forvirret og oppkavet. Hun hadde mistet nøklene, viste det seg. Lensa snakket rolig til henne, foreslo ulike steder hun kunne lete. Dama hadde lett overalt, sa hun. Lensa oppdaget en ytterlomme på veska, og foreslo den.

Og der lå nøkkelknippet til den gamle dama.

– Hun strålte av glede og lettelse. Hun takket meg så hjertelig. Det var en veldig fin opplevelse. Jeg kunne jo ha gått rett forbi, men jeg liker å stanse opp når jeg kan. Jeg blir fornøyd når jeg ser folk bli glade. Det trenger ikke å være så store ting. Det kan være sånne helt små ting, sier Lensa Guluma.

Dette er en reportasje i serien NORDNES GIR: En reportasjeserie hvor journalist Runo Isaksen og fotograf Sandra Jecmenica møter ulike mennesker som gir noe ekstra til bydelen vår.

Tidligere reportasjer:

– Det er skapertrangen som driver meg

– Mange er slitne når de kommer hit