Doddo har skrevet en lang undertekst til sitt siste album som du kan lese her. Foto: Doddo
Om blant annet den hvite manns hegemoni, homofobi og konkurransesamfunnet.
Fredag 4. september slapp Eduardo Andersen, alias Doddo, nytt album han har kalt «Tunge tider». Det har ni sanger og varer 37 minutter. Doddo selv oppsummerer innholdet i låtene som «Politikk og protest, varme og kjærlighet».
– Tittelsporet er en duett med Marthe Valle, en svanesang til den vestlige, kristne, hvite heterofiles manns hegemoni, som bare kan sies å ha blitt mer tematisk aktuell siden innspillingen, sier Eduardo til Nordnesrepublikken, og legger til at det samme kan sies om de fleste sporene på platen som tar for seg temaer som klimaendring, homofobi, konkurransesamfunnet, et nært forestående valg og utmattelsen og apatien som man kan kjenne på i møte med nyhetsstrømmen om de samme temaene.
«Menn som ikke liker menn», «Himmelen griner», «Livet har blitt en konkurranse» og «Snart er det valg» er noen av titlene på albumet.
Doddo bor på Klosteret og han forteller at alle sangene er laget på Nordnes.
- Her kan du høre tittelsporet «Tunge tider».
- Doddo skal ha plateslippkonsert på Cornerteateret den 11. september (OBS – konserten er utsatt pga nye koronaregler).
- Her kan du høre og se ham på slippdagen!
Eduardo Andersen har skrevet en undertekst til platen som vi gjengir her:
«Livet har blitt en konkurranse om å leve det beste livet»
Vi har malt oss inn i et hjørne. Vi hadde alle muligheter, vi hadde alt, levert opp i hendene våre, vi hadde utviklet demokratiet, vi hadde tilnærmet likestilling, vi hadde sluttet med den evige mobbingen av homofile, vi hadde et helsevesen som kurerte oss, som ga oss vaksiner, vi hadde revet ned murer, vi hadde lært av historien, vi hadde tatt innover oss feilgrep og overgrep. Vi hadde rikdommen, vi hadde rettsvesenet, vi hadde mat og varme.
Vi hadde alt, pluss de beste viner, de lengste ferier, og den nyeste bilen, men så måtte vi rote det til. Alt var for lite for oss, vi måtte kreve mer, vi måtte ta et steg lengre, hoppe høyere og slå hardere, vi måtte kaste ting som fungerte, vi måtte kjøpe klær vi ikke trengte, vi måtte handle mat som gjorde oss fete, og vi måtte reise jorda rundt 80 ganger.
Vi begynte å skule på hverandre, gi skylden på hverandre. Vi begynte å tvile på vitenskapen, på kunnskapen, vi diktet opp en virkelighet som ikke fantes og oppmuntret til smålighet og hat.
Alt ble evaluert, retusjert, eksponert, vulgarisert, seksualisert, penetrert og forenklet.
Vi begynte å tro at vi var bedre enn alle andre, at vi var kongene. At vi var de utvalgte, at vi fortjente mer enn noen andre. Vi skulle ikke endre vår livsstil, vi skulle ikke slutte å pumpe opp olje, vi skulle ikke slutte å mate oppdrettslaksen med soya, importert fra jord der det en gang lå en regnskog. Vi skulle fortsette å bruke, forbruke, drikke, spise, erobre, klatre og bygge. Samtidig krevde vi at alle andre skulle endre seg. De skulle skjerpe seg, de skulle bruke mindre, og slutte å be til andre guder enn han ene vi kjente til. Det var alltid noen andre som skulle ta ansvaret.
Vi var like enfoldige som Babel. Vi trodde at vi kunne bygge slottet vårt helt opp til himmelen, uten at det fikk konsekvenser. Vi trodde vi kunne utnytte mennesker og land og natur uten at det kom en motreaksjon. Vi trodde at vi i det uendelige kunne ignorere, diktere og ekspandere, at vi kunne velte oss i luksus uten at det gikk utover noe, uten at de på andre siden av gjerdet oppdaget det, uten at de ville komme og banke på vår dør og kreve det samme som vi hadde. Vi trodde vi kunne fortsette i samme spor uten at klimaet endret seg. Vi trodde vi kunne spise flere tonn med kjøtt uten at dyr led, uten at noen sultet, uten at det gjorde noe med helsen vår. Vi trodde vi kunne leve evig, at døden bare var for de fattige og primitive. Vi var de urørlige, vi var de udødelige.
Følg Nordnesrepublikken
Facebook
Twitter
Instagram