
Forfatter og artist Eduardo Andersen sine tanker om koronakrisen. Foto: Nordnesrepublikken
Koronadikt fra Eduardo «Doddo» Andersen.
Det er tid for å tenke på treningsinstruktøren.
Det er tid for å tenke på legen i karantene.
Det er tid for å tenke på stuepiken og frisøren.
Og artisten som har mistet sin scene.
Det er tid for å tenke på menigheten som savner presten.
Det er tid for å tenke på spilleren som har mistet laget.
Det er tid for å tenke på hotellet som har mistet gjesten,
og beileren som har mistet draget.
Det er tid for å tenke på dem som ikke har noen.
Det er tid for å tenke på den single og den ensomme.
Det er tid for å tenke på kafeen og kroen.
Og på alle lokalene som står tomme.
Det er tid for å tenke på eleven som savner kameraten.
Det er tid for å tenke på skolen som er blitt digital.
Det er tid for å tenke på foreldre som står i spagaten
og krangler på et stadig mindre areal.
Det er tid for å tenke på bedriften som er lagt i grus.
Det er tid for å tenke på dem som hjelper deg i butikken.
Det er tid for å tenke på dem som jobber på sykehus.
Og alle menneskene i statistikken.
Det er tid for å tenke på alle du har kjær.
Det er tid for å tenke på din gamle far og mor.
Det er tid for å tenke på tsunamien som er her.
Og legger en verden i respirator.
Det er tid for å tenke på alle de isolerte.
Det er tid for å tenke de som må klare seg selv.
Det er tid for å tenke på de underprivilegerte.
Og de som ikke får ta farvel.
Det er tid for å tenke, tiden er overmoden,
på overforbruk og økologisk krise.
Det er tid for å tenke på klima og kloden,
og om hvordan vi skal unngå en reprise.
Det er tid for å tenke på dem som må vandre.
Det er tid for å lytte, ta et steg tilbake.
Det er tid for å ta vare på hverandre.
Og det gjelder i særdeleshet de svake.
Legg igjen en kommentar