I husarrest på Gran Canaria

Rapport fra Nordnesrepublikkens bortekontor.

Tekst og foto: Eva Johansen

Den etterlengtede ferien i sol og varme var bestilt for lenge siden. Koronaen snek seg innpå oss sakte, først fra fjerne østen, og så fra snøkledde fjell i alpene. Vi telte på knappene. Avreisen var 11. mars, tidlig om morgenen. Men friske som vi er og uten barn eller andre å ta spesielt hensyn til, besluttet vi å dra. Det kunne da ikke skje SÅ mye på de 11 dagene vi skulle slappe av på stranden, slikke sol, svømme i Atlanteren og tråkke i de kanariske fjell. Vi hadde allerede tenkt på alle forhåndsreglene vi skulle ta, holde oss på avstand fra andre med veskene fulle av antibac, hyppig i bruk.

Men da vi satt på flyet, smalt det. Det visste vi ikke før vi tok frem mobilen på vei i leiebilen til leiligheten i Puerto de Mogan, sørøst på Gran Canaria. Vi trodde den største nyheten den dagen ble Venstre-Trine som trakk seg fra alt. Men den bomben druknet i koronatiltak. I løpet av et par dager, ble Norge satt på sparebluss. Ingen større forsamlinger, hold avstand og tenk på andre! Hjemmekarantene-reglene ble utvidet. Men folk fikk gå ut, handle, gå på fjellet eller andre uteaktiviteter, bare ikke mange sammen.

Her i denne lille landsbyen så verden ut til å fortsette som før. Skolene var stengt, men det var alt vi synlig kunne se av tiltak. Spanias president Pedro Sánchez ble beskyldt for å være for passiv mot det smittsomme viruset, Spania var tross alt et land med mange smittede allerede. Men selv om Kanariøyene er under Spania, var det så langt bare 7 tilfeller registrert på «vår» øy, og ingen her i landsbyen. Tryggere her enn hjemme, tenkte vi og svømte noen ekstra tak i den deilige sjøen, men satte oss på det ytterste bordet, hvor det var lite folk på kveldens restaurantbesøk.

Lørdagen kom, og da våknet presidenten. Til de grader. Om Norge fikk strenge tiltak, er det et stykke unna Spanias shutdown-prosess. Fra og med søndag skulle alt stenges. Kun matbutikker, apotek og frisører kunne holde åpent. Det med frisører var det ingen som skjønte, men vi ser at de holder ikke åpent her, så det er enten trukket tilbake, eller frisørene synes ikke det virker særlig smart å komme så tett på kundene som du nødvendigvis må når du skal klippe håret. Og alle fikk karantene. Alle – hele tiden! Mer enn 47 millioner mennesker er under en gigantisk isolasjon i hjemmene sine, og de får bare gå ut for å jobbe eller reise til sykehus, kjøpe mat eller medisiner.

Vår siste utekos var en drink på kanten av en bar langs strandpromenaden lørdag kveld. Bareieren kom og informerte oss om hva som skjedde. Det er sikkert mange som ikke er så nyhetsjunkies som oss, så det var flott gjort av ham. Som han sa; «Jeg ville stengt i morgen uansett. Tenk her da, jeg kunne smittet 30 folk på en kveld, om jeg blir smittet, så dette er helt riktig å gjøre».

Så gikk vi alle hjem. Til huset, hotellrommet eller leiligheten.

Du kan kun gå en om gangen til butikken. Der er det restriksjoner på hvor mange som kan være i butikken om gangen, du får engangshansker og håndsprit. Køen blir ofte lang, og er noen for tett i køen, blir det gitt beskjed. Ene dagen klikket en turist illsint på en som hostet ham i nakken. «Stop, stop, you better stop with that!», skrek mannen da han endelig fikk slippe inn i butikken. Bevege seg ute uten grunn gir fra 1100-6600 kr i bot, og bøter helt opp til 660 000 kroner kan du få om du har risikoadferd som kan sette andres helse i fare, og du kan få fengsel opp til ett år.

Her blir vi til lørdag, da går forhåpentligvis flyet vårt hjem til kjære Bergen, og så bilen rett hjem til leiligheten på Nordnes for 14 dager i karantene. Vi fikk flyttet avreisen en dag tidligere enn planlagt, men nå er alt fullbooket.

Men det er utrolig fascinerende å følge med på hva som skjer i et samfunn. Hjemme så går vi i hulene våre når vi går hjem. Her har dagliglivet stort sett gått for seg på gatene, på fortausrestaurantene, langs stranden og utenfor inngangsdørene til innbyggerne. Nå er alt flyttet opp på takterrassene! Vi har heldigvis leieleilighet med terrasse – med god utsikt.

Plutselig foregår praten mellom naboer over takene, ofte med mange hus i mellom. Vi hører mannfolkene diskuterer fotball og skåler i en øl. Tenåringen får høylytt kjeft av mamma, og bestemor som får et skrikende angstanfall hver kveld, blir trøstet av datteren til hun roer seg smått om senn. Alt er mye høyere, mer direkte og «gaulende» enn vi er vant til. Det er helt sikkert ikke så dramatisk som oss turister innimellom  kan synes. Provosere er det siste vi vil nå. Men siden alle henger utfor takene sine, liker jeg også å gjøre det samme, se og høre på folkelivet, fellesskapet som er der – på avstand. Men plutselig blir jeg vinket vekk av mannen på taket under oss – han står nemlig i nettoen med bare et håndkle rundt seg og vil gjerne gå over taket, ned trappen og til dusjen i kjelleren, uten at stirrende turistkjerringer skal se på ham.

Nabofruen passer på og det er hun som har renhold i leiligheten vår. Søndagen da det stengte ned her, kom hun opp med hjemmelaget kanarisk kjøttsuppe til oss! Dagen etter kom hun med den deiligste karamellpudding. Nam. Veldig fint gjort, selv om vi høyst sannsynligvis har det langt bedre enn kanariboerne nå og fremover.

Over 280.000 mennesker på Kanariøyene lever i ekstrem fattigdom og 840 000 mennesker risikerer fattigdom (tall fra 2017). Dette er cirka halvparten av kanariøyenes vel 2,2 millioner mennesker. Forskjellene er store, og avstanden øker. De 20 prosent menneskene som tjener mest, tjener 8 ganger så mye som de 20 prosentene som tjener minst.

Hovedmengden av kanarisk økonomi er sentrert rundt turistindustrien, som utgjør opptil 80 prosent av bruttoinntekten til øygruppen.

Allerede i høst ble det ropt varsku at mange ville miste levebrødet sitt da reisekonsernet Thomas Cook gikk konkurs.

Hva det vil si for Kanariøyene nå, når all turisme stopper fullstendig opp, er for vondt å forestile seg. Men den morgendagen tror jeg ikke noen tør å se til ennå. Imens kommer det spørsmål på de norske Facebook-gruppene her på kanariøyene om ikke det er mulig å gå ut og sole seg ved bassenget, tur i fjellet kan jo ikke skade noen eller hvorfor man ikke kan gå to og to. Men de blir som regel slått til bakken av andre nordmenn som forstår hva vi står i. Men norske drittsekker finnes over alt, og de er ekstra ille når de opptrer hjemmefra.

Det er vanskelig å fatte hva som har skjedd med verden de siste ukene, vanskelig å fatte hva det betyr for oss alle fremover. Men jeg øyner håp for denne verden. At «hele verden» faktisk har innsett faren, og innfører vedtak som er mer inngripende i alles liv, enn vi kunne forestille oss i vår villeste fantasi, gir meg håp. Ikke bare for denne krisen, men mest for den neste store krisen vi står overfor. Vi kan handle, vi kan endre handlingsmønster – når vi må.

Hilsen redaktøren

#IStayAtHome #YoMeQuedoEncasa #NowWashYourhands