«Er det behov for Kvinnedagen, egentlig …?»

Innlegg av Vivian Skaten Nesse.

Jeg har tidligere vært leder for 8.mars initiativet i Bergen (2015-2017). Det første året ble jeg intervjuet på direkten av en tv-2 reporter som spurte hvorfor vi trenger 8.mars? Jeg reagerte med å le og svare at hvis jeg skulle svare på det, kunne vi ble stående. Dessverre ville jeg svart det samme i dag.

I forkant av Kvinnedagen har det hvert år vært ulike debatter om hvorvidt vi fortsatt trenger 8.mars, i likestilte Norge og noen hevder at likestillingen har gått for langt. Den klassiske retorikken den siste tiden har vært å sette kjønn opp imot hverandre, at nå er det gutter og menn som er «taperne». Jeg ble derfor dessverre ikke overrasket da jeg leste Anki Gerhardsen sin kronikk i Aftenposten 05.03.20 «Kjære unge jenter! Bruk kvinnedagen til å snakke med guttene», som nettopp følger dette paradigmet eller premisset om at nå er guttene taperne. Ingen kjønn er tjent med at vi settes opp i mot hverandre. Jeg så for litt siden en herlig illustrasjon i sosiale medier, der de sammenlignet likestilling med en pai; det er faktisk ikke sånn at dersom det blir mer på andre, så blir det mindre på deg – likestilling er ikke en pai! Vi må derfor utfordre de som legger feilaktige premisser for debatten. Reell likestilling mellom kjønn mener jeg at nettopp alle kjønn vil nyte godt av, da det gir oss alle like muligheter.

Ja, for det er det feminisme og kampen for likestilling handler om; like muligheter og rettigheter for alle kjønn! Så enkelt og så vanskelig ofte i praksis. Feminisme blir ofte delt inn i eller omtalt som ulike bølger. I den fjerde bølgen er begrepet interseksjonalitet sentralt, med det menes det hvordan sosiale kategorier som kjønn, etnisitet, religion, sosial klasse, seksuell orientering og funksjonsnivå kan samvirke og påvirke personers leve- og livsvilkår. Dette åpner opp for likestillingskamper på mange områder. Det er nemlig ikke slik at feminister = sinte og bitre kvinner som skal hevne seg på menn, og som nå skal ta igjen for alle tiårene med undertrykking og fryder seg over at menn nå ses på som tapere. Feminisme er en bevegelse der det er rom for å ta likestillingskamper for alle kjønn! For som organisasjonen «Født Fri» har som mantra «Ingen er fri før alle er fri».

Det å være feminist er nærmest en heltidsjobb, eller det krever innsats hele året. Jeg ønsker meg at Kvinnedagen, denne ene dagen i året som 8.mars er, kan få stå i kvinnekampens navn. De årene jeg ledet 8.mars-initiativet fikk jeg flere ganger spørsmålet «Ja, når skal det være Mannsdagen?». Ja, det står en jo fritt til å organisere de andre 364 dagene i året. I høst tok jeg initiativ til nettopp å arrangere et åpent møte på Mannsdagen, som har en uoffisiell dato 19.november. Jeg tror menn kan lære mye av feminismen, av det å organisere seg, prinsippet «det private er politisk» og det å kjempe for rettigheter (vær dog forberedt på å måtte ta omkamper, for det er tydeligvis en del av kampen for rettigheter, da de kan bli fjernet eller reduseres igjen).

Apropos omkamper, så er kvinnekamp ingen «frøkensport», nei hadde det vært en sportsgren ville det vært en utholdende idrett – da vi må kjempe de samme kampene gang på gang, samt sloss mot tilbakeslag. Det er derfor ekstra gledelig med framskritt! Som å våkne dagen før dagen og lese den gode kommentaren av den nye politiske redaktøren i BT, Eirin Eikefjord, som peker på mange grunner for at det fortsatt er behov for kvinnekamp. Eller det er jaffal min tolkning av hennes tekst. Det står i stor kontrast til hennes forgjenger som skrev i 2015 «Snart føler jeg sterkere for kattens dag enn 8.mars». Det var mildt sagt dypt provoserende for oss som hadde lagt ned enormt mye arbeid i å få til en 8.mars-feiring i Bergen. Positiv utvikling og framskritt som dette, funker som «energibarer». Jeg vil anbefale å lese Eikefjord sin kommentar som oppsummerer endel av dagens utfordringer.

Utfordringene er lokalt, nasjonalt og globalt. En både nasjonal og lokal utfordring som Eikefjord peker på er hvilket kvinnesyn russelåtene representerer. «Er det så ille da…» tenker du kanskje? Det siste året jeg var leder for 8.mars-initiativet var det flere elever ved Amalie Skram vgs. som reagerte på russlåtene det året. De kom og gikk i 8.mars tog med egne håndplakater. Jeg var så glad og stolt av ungdommene at jeg hadde klump i halsen da jeg ble intervjuet ved siden av dem. De sa tydelig ifra at tekstene var uakseptable. Men hva skjer, jo tekstene blir tydeligvis bare drøyere for hvert år. Tekster som er myntet på ungdommer beskriver kvinner som objekter, som er til menns rådighet og kvinner trakasseres på det groveste. Lokalt har vi sett oppslag i media om russebusser som har vekt utenfor og ikke slipper inn jenter eller kvinner som veier over 60 kg. Hallo – kor é vi på vei? Jeg nekter å belite meg i denne retorikken og menneskesynet som blir pumpet ut på høyt volum. Hvilke bilde gir dette av unge kvinner? Dette er en av mange grunner til at vi må bruke 8.mars og si tydelig ifra og stille opp for russejentene!

Noen andre jenter lokalt, som jeg håper mange vi stille opp for, er jentene i Bergen ishockeyklubb. De reagerer på at når gutter blir 12 år, får de lov å takle på banen, mens jenter og kvinner aldri får lov til det samme. Det er med andre ord ulike regler knyttet til kjønn. Jentene på rundt 11 år opplever dette, forståelig nok, som urettferdig. De ble tidligere intervjuet på Norge Rundt, og da de blir spurt om hva de kunne gjøre med dette, hadde de svart at de kunne protestere. Og den ideen har de fulgt opp, de har sendt i paroleforslag til 8.mars-initiativet og har laget parolen «Like vilkår – også i idretten!». Det er så utrolig fett!

Idretten er et område der likestillingen har en vei å gå, og som ofte blir glemt i de klassiske likestillingstemaene. Ulikhet i lønn, status, rammer og muligheter gjelder i flere idretter, eks. fotball, skihopping og her ishockey. Vi er da tilbake til start, at feminisme og kamp for reell likestilling handler om like rettigheter og muligheter. Det at jenter på 9-11 år tematiserer de ulike rettighetene og urettferdigheten i dette, og handler på det, i ønsket om å få til en endring av de diskriminerende reglene, varmer virkelig mitt feministhjerte! Det gir håp!

De har valgt en ordlyd på parolen sin som skal kunne romme all idrett, og de håper mange lag og personer vil gå sammen med dem. Jeg håper virkelig at mange stiller seg solidarisk sammen med hockeyjentene i deres kamp!

I år skulle jeg gjerne gått bak parolen «Like vilkår – også i idretten!», men jeg har ansvar for å bære en annen parole, så familien min får gå sammen med hockeyjentene. Dette er et eksempel på et luksusproblem som 8.mars kan representere; hvilke parole skal jeg velge? På kvinnedagen spenner temaene bredt og det er mange viktige saker en kan velge mellom. Dette mangfoldet er viktig og muligheten til å kunne velge det en brenner for.

I 2014 da regjeringens forslag om å endre fastlegenes reservasjonsrett, førte til rekordoppslutning på 8.mars, og alle kjønn tok til gatene for å protestere, reagerte statsminister Erna Solberg med kommentaren «Litt spesielt» om dette engasjementet. Solberg skjønte ikke at forslaget til endring av abortloven var blitt en så stor likestillingssak. Hun etterlyste heller fokus på vold og utdanning. Men, hei Erna, feminister evner faktisk å være opptatt av flere saker og kjempe på flere fronter parallelt! Nettopp abortsaken er jo et godt eksempel på det jeg har beskrevet ovenfor om at vi må ta omkamper, for jaggu gikk ikke regjeringen inn for å endre abortloven igjen – og da må vi opp på barrikadene igjen! Reproduktive rettigheter er menneskerettigheter.

Retorikken fra Solberg om hva vi heller burde være opptatt av, eks. om vi kjemper her hjemme burde vi heller være opptatt av globale spørsmål, kommer ofte fra høyresiden. Underlig retorikk egentlig, for en trenger da ikke å velge enten nasjonalt eller globalt, det er fullt mulig å engasjere seg på flere nivå. I år skal jeg være med å bære parolen som Bergen Kvinnesaksforening og Bergen sanitetsforening har gått sammen om «Kvinnehelse – vi krever satsing nå!». Den kan romme alle tre nivåene; fra lokalt eks. situasjonen i barselomsorgen i vår region, til at det nasjonalt satses alt for lite på kvinnehelseforsking, det kan også romme globale tema knyttet til kvinnehelse, som spenner vidt, eks. omskjæring, illegale aborter, voldtekt som krigføring, vold og drap av kvinner – som har et eget begrep: «femicide». Dette for å illustrere at det på alle tre nivå er behov for kvinnedagen.

Apropos det å utfordre feilaktige premissene for debatten, så vil jeg si høyt og tydelig til Erna Solberg og co at feminister klarer faktisk å ha flere tanker i hodet samtidig og at jeg ikke kjøper ditt premiss om at jeg heller burde vært opptatt av noe annet. For å ta et aktuelt eksempel, kvinners behov for bind og tamponger. Jeg har nylig skrevet en kronikk i BA om dette tema, og at dersom vi må fortsette å betale 25% moms, støtter jeg Norske Kvinners Sanitetsforening sitt forslag om at momsinntektene bør gå til kvinnehelseforskning. Parallelt har jeg støttet et prosjekt som LO har i Zimbabwe, der økonomien er svært krevende og en pakke bind koster rundt 500 kr, noe som medfører at kvinner ikke har råd til å kjøpe noe så grunnleggende og nødvendig som bind når de menstruerer. Ved å gi 200 kr til spleis.no/bind, kan en gi en kvinne bind for et helt år, og bidra til et løft for kvinnehelse og likestilling. Et lite eksempel på at en kan tenke både og, og ikke enten eller!

Ja, det er behov for Kvinnedagen i 2020! Det er en kombinert kamp- og festdag, der vi feirer seirene som er oppnådd og må kjempe videre for det som gjenstår, eller kjempe imot tilbakeslagene. Gratulerer med dagen til feminister av alle kjønn!

Kom på Torgallmenningen kl 17.00! #sammenervisterke

8.mars feiring v/Amalie Skram statuen -vorspiel før 8.mars toget