Det er aldri stille i denne familien!

Hos familien Urstad Toft har alle satset innen kunst og musikk.

Maia Urstad er en pionér innen lydkunst. Nylig fikk hun landets mest høythengende stipend for billedkunstnere, Rune Brynestads minnestipend.

Men lite visste hun hva verden ville bringe, da hun kastet loss fra musikerfamilien sin i Kristiansand og begynte på Kunsthøyskolen i Bergen. Her traff hun den trauste sotraværingen Lars Ove, som hadde forlatt Tofterøy som 19-åring for studentlivet i Bergen. Lars Ove tok med seg musikken “te bydn”.

– Noen husker kanskje Lunatic, vi dro Vestlandet rundt med bandet på tidlig 80-tallet, mimrer Lars Ove.

Han drev også med gateteater og lagde musikk selv. Maia traff ham da han spurte om hun ville være med som musiker i et av danseprosjektene sine. Og det var der det startet.

Siden ble det de to. Musikkinteressen hadde begge, og i starten prøvde de seg sammen om nye låter.

– Vi dro til Spania for å spille inn en demo. Det var veldig gøy å lage, men det ble ikke så mye mer utav det, smiler Lars Ove.

Med Brita i magen og Andrea på snart 3 år, fant de leiligheten i Søndre Munkelivsgate for 27 år siden og der bor de ennå. De var på utkikk etter en leilighet som var stor nok til et flygel.

– Det, kombinert med en leilighet på Nordnes var ikke lett, ler Maia.

Nordnesrepublikken treffer den aktive familien i leiligheten en dag alle fire er hjemme. Latteren sitter svært løst over lunsjbordet hvor familien er samlet.

Piano opp trappen

Flygelet måtte de gi opp, istedenfor kom et piano på plass. Det har Maia arvet etter moren sin – som har undervist masse på det.

– Hun var pianolærer, forteller Maia.

– Det er et under at det kom inn, det kommer nok aldri ut igjen. Vi dro det opp trappene, ler Maia, noe som i dag virker fantastisk når en ser på pianoet og den smale, bratte trappeoppgangen.

– Det er fint her på Nordnes, så sentralt, men likevel stille, sier Maia.

Men stille har det sjelden vært inne hos familien Urstad Toft. Der har det vært jamming, latter og til tider mye folk i leiligheten – alt med musikk og kunstneriske uttrykk som bakteppe.

– Naboene har sikkert hørt oss, men vi har også fått inn lyd utenfra. Rett over er Nordnes bydelshus, og all lyd derfra når hit. Men det er bare hyggelig altså, sier Maia.

Merittlisten til Maia innen lydkunst er imponerende. Det var ikke innen musikk hun egentlig ville utdanne seg, først var det tekstiltrykk som fenget. Men lydene tok helt overhånd, og etter hvert fant hun sin uttrykksform i krysningen mellom lyd og visuell kunst.

– Et utrolig spennende sted å være, synes Maia.

I begrunnelsen for stipendet hun nylig fikk, skriver Norske Billedkunstneres stipendkomité blant annet; «Hun skiller seg ut blant mange lydkunstnere gjennom sin særegne måte å bearbeide lyd visuelt på. Urstad har en unik evne til å forankre lydkilder i et fysisk materiale, og vise de konkrete manifestasjonene av lyd; altså hvordan lyden når oss».

Gjennom hele sin karrière har Maia fartet verden rundt med kassettspillere, radioer, fiberkabler og annet utstyr, for å skape sitt helt spesielle uttrykk, alene eller sammen med andre kunstnere. Hun har stilt ut ved en rekke anerkjente institusjoner, og ble blant annet utnevnt som årets lydkunstner i Bonn i 2017.

Men musikeren har også hele tiden vært der. De som har levd noen år, husker nok Program 81/82. De ga ut flere plater hvor Maia var gitarist og keyboardist. Nå holder hun den siden av seg ved like ved å spille bass sammen med blant andre Lars Ove i 7 kvinns-mannsbandet Ohm’s Love. I vår spilte de på USF Verftet.

Fra gateteater til elektronisk kunst

Lars Ove har hatt en annen retning på sin karrière. Gateteater, band og komponist. Han har skrevet musikken til og arrangert en svær danseforestilling som ble vist i Grieghallen.

– Har skrevet stykker for strykekvartett og piano. Det var en kort periode jeg komponerte klassisk musikk. Så kom arbeidet på BIT Teatergarasjen mest i fokus og jeg måtte velge, forklarer Lars Ove.

Den gang lå teateret i Nøstegaten. Utdannelsen til Lars Ove er opprinnelig som lærer, men det har han aldri jobbet som. Det ble mange år som produksjonsleder og teknisk sjef ved BIT-Teatergarasjen. Alltid ved eller bak scenen, aldri på.

– I voksen alder tok jeg utdannelse innen ledelse og administrasjon, og ser at det er veldig nyttig, som administrator, å ha kunnskap om hvordan kunstnerne tenker.

Nå er han daglig leder på BEK, Bergen senter for elektronisk kunst. De holder til i C. Sundts gate 55, som huser mer enn 50 kunstnere over 9 etasjer. I tillegg kommer kunstnere fra Bergen, Norge og Verden på arbeidsopphold i huset.

Men han klarer ikke bare å lede, så han er ofte med og utvikler nye prosjekter, eller lodder litt på egenhånd. Kanskje har dere møtt han bak videomaskinen på utekinoen på Klosteret.

– Jeg har alltid likt det tekniske, det er viktig å vite hva de snakker om, de som jobber på scenen eller med utstillinger.

Oppvekst på Nordnes

Barna har ikke falt langt fra stammen i denne familien. Andrea er nå 29 år og Brita er 26. De mimrer tilbake.

En typisk dag hjemme hos familien Urstad Toft da ungene var mindre var alltid livlig. De små ble tidlig musikkinteressert.

– Vi hadde jo piano. Og en mikrofon, som vi stakk fast inni platebunken og der stod Andrea og sang. Og hver gang Brita fikk låne den, så spiste hun på den! Det var storesøsters store skrekk. De var vel sånn 1 og 4 år, humrer pappa. Det var starten på ungene sin musikkinteresse.

– Jeg var heldig som hadde en lærer på Nordnes skole som var veldig engasjert i musikk, husker Andrea.

– Jeg sang i kor på SFO, legger Brita til, og hun har spilt fiolin fra hun var syv år til videregående skole.

– Jeg gikk også på dansing. Pappa jobbet jo i Teatergarasjen og da var jeg med, sier Andrea.

– Da barna var for gamle for SFO, var de hos meg på jobb. Det ble mye klatring i takriggen og turning på scenen, humrer Lars Ove.

– De hadde en kasse full av kostymer, og jeg møtte mange rare folk, ler Andrea.

– Det var før du ble vant til dem, da ble de bare kule, legger Lars Ove til.

Berlin og Bergen

Brita tok med seg sin musikalske interesse til Berlin som 20-åring hvor hun gikk på et musikkakademi i halvannet år. Så litt hjem igjen, men utfartstrangen meldte seg på nytt. Denne gangen over Atlanteren til Buenos Aires.

– Jeg studerte spansk og latinamerikansk litteratur og argentinsk historie.

Tilbake i Norge, hadde Brita bestemt seg for at hun ville satse på sang. I Berlin ble det full klaff på studiene da hun fikk plass på BIMM, et britisk-irsk musikkinstitutt som har studiesteder i Storbritannia, men også i Berlin.

– Her studerte jeg bachelor i vokal på et studie kalt «Creative Musicianship».

I sommer var hun ferdig, men har valgt å fortsatt bo i Berlin. Musikkarrieren begynner å ta av.

Det har blitt flere konserter i Berlin, alene som Brita UT og i duoen TenPointFive.

– Har lyst å få musikken opp og gå her i Bergen også, slår hun fast, og i vår hadde Andrea og Brita sine første offisielle opptredener sammen på Landmark, og Brita har hatt konserter i Bergen med en musikerkollega fra Berlin.

Visuell lydkunst

Andrea har satset på det visuelle. Hun tok utdannelse i visuell kunst.

– Er egentlig utdannet illustratør, men har gått mer og mer over til foto og video som uttrykksform. Har alltid likt å tegne og ta bilder og drive på med visuelle ting. Brita og jeg har alltid lekt med å ha photo-shoot, og har hatt det som en hobby. Vi har alltid vært kreative sammen. Nå er det veldig kjekt å også gjøre det profesjonelt, sier Andrea.

Andrea sin retning er visuelle uttrykk, som spiller på lag med musikken. Nylig laget hun to videoverk for Bergen Domkor til deres festspillutstilling, og visuals til to artister for konsertserien Blue Rinse på Lydgalleriet.

– Jeg tok utdannelsen min i England. Nå prøver jeg å få ting til å gå rundt – med litt forskjellige oppdrag her og der, både som illustratør og med visuell kunst. Som for eksempel å oppdatere menyer på utesteder, fotooppdrag og videooppdrag, forteller Andrea som nå bor i Bergen. Jeg jobber også på verdens koseligste sybutikk, Knappebua, i Neumannsgate.

Maia kjenner seg igjen.

–  Det er veldig spennende med denne etableringsfasen. Siden de ikke har utdannelsene sine her, må de bygge nye nettverk.

Mamma og pappa, med en lang og fascinerende karriere, to døtre som er godt i gang med sine musikk- og kunstnerkarrierer. Det bare må bli mye lyd og leven når de samles.