Skaldefrua som flyttet fra Nordnes – og tilbake

Skulle bare fikse litt, men gården ble en heltidsjobb.

Med den vakreste utsikten du kan tenke deg, ligger Nigarden som betyr «Nedigard» – den nedre garden. Det gamle gårdstunet ligger i grenda Skjerdal i Aurland kommune. Langs fjorden utover fra Aurlandsvangen kommer du til Skjerdal, og 200 meter opp i fjellsiden, høyt og luftig med storslått utsikt over fjorden og de mektige fjellene, ligger gården som kun har to andre naboer i samme grend. På den ene av nabogårdene har Jon Skjerdal – også kjent som Nattjazzgeneralen – vokst opp.  Han og konen An-Magritt Lindtner ville gjerne beholde tilknytningen til stedet.

– Vi ønsket å ha vårt eget, der vi kunne drive med litt praktisk arbeid – til avveksling fra jobbene våre i byen, tilbringer ferier og samle slekt og venner. Videre ønsket mannen min å ta vare på de gamle uthusene som stod til nedfalls, for å bevare viktige kulturminner og kulturhistorie for fremtidige generasjoner, forteller An-Magritt.

Ble gårdeiere

Og da det åpnet seg en mulighet, kjøpte paret som da bodde i Strangehagen, Nigarden, og gikk straks i gang med et møysommelig oppgraderingsarbeid.

Før veien kom i 1974, var det kun adkomst til gården med båt fra Aurlandsvangen, og siden til fots opp de bratte bakkene. Det har sannsynligvis bodd folk der helt siden menneskene drev med jakt og veiding, for over 2000 år siden. I fjellet over grenda på cirka 1500 meters høyde ligger fremdeles spor etter gamle jaktmetoder, med ledemurer og dyregraver brukt til reinsjakt.

– Vi overtok gården høsten 2010, og allerede påsken året etter, begynte vi så smått med opprydningsarbeid, både ute på tomten og inne i våningshuset (bolighuset). Planen var å ruste opp både bolighus og uthus som var i dårlig forfatning, samt ordne tomten, som bar preg av lite bruk og stell de siste ti årene. Vi trodde først at dette ville la seg gjøre mens vi bodde på Nordnes – at vi kunne ta helger og ferier til hjelp. Men det viste seg ganske fort at arbeidet var langt mer kostnads- og tidkrevende enn det vi først hadde forestilt oss.

De trengte kapital til å sette i stand uthusene. Søknader ble sendt til kulturminnefondet, UNI-stiftelsen og kommunen.

– Heldigvis fikk vi økonomiske midler til å gå i gang med arbeidet. Da gjaldt det bare å sette av tid og rikelig egeninnsats. Det innebar at vi måtte flytte inn dit i en periode. Huset på Nordnes ble leid ut i et år, med god hjelp av naboen vår i Strangebakken, Gisle Østraat, som tok seg av alt det administrative og praktiske, forteller An-Magritt takknemlig.

Dermed flyttet familien med tre barn til Skjerdal sommeren 2012, og ble boende i tre år!

– Planen først var å bo der i ett år… Men du vet, det ene tar det andre, og snart var vi i gang med prosjekter på flere bauger og kanter. Huset i Strangebakken måtte (dessverre!) selges for å frigjøre enda mer kapital, og dermed skaffet vi oss en mindre leilighet – først i Munkelivsgaten, senere i Haugeveien.

Familien stod på, og på disse tre årene og i senere tid har de blant annet rehabilitert Låni, den gammle høylåven. Det var et laftet tømmerbygg, som krevde spesialkunnskap å rehabilitere, tilbake til god, tilnærmet autentisk stand. De har rehabilitert Bui, en gammel bu, som tidligere ble brukt som kombinert spiskammers og ekstra soverom på sommeren for drenger/budeier, men som sist hadde blitt brukt som sauefjøs. De har rustet opp våningshuset fra topp til tå, og fra innerst til ytterst, med utvidinger og tilpasninger til moderne standard. Og det siste de har fått satt opp, er et nytt, laftet grindbygg. Dette har de gjort ved hjelp av økonomiske midler fra Innovasjon Norge, og praktisk utførelse av lærer og elever fra den lokale jordbruksskolen, Sogn Jord- og Hagebruksskole.

En glede å jobbe med

Det har vært en spennende reise. Aller mest kjekt, men også litt tungt innimellom. An-Magritt tenker tilbake.

– Absolutt alt av praktisk arbeid har vært en ubetinget glede å holde på med. Virkelig spennende har det vært å følge prosessen med opprusting av husene. Til og med opprydningen var kjekk og spennende! Vi kjøpte gården med alt innbo og løsøre, hvilket innebar at alle ting, møbler, gjenstander, klær, gårdsutstyr og så videre fra langt tilbake i tid. Husk, de kastet ingenting før i tiden! Det lå fremdeles lagret og stablet i alle kriker og kroker, på loft og i kjeller og i alle uthus. Det var som å gå på skattejakt! Det var mange gjenstander jeg aldri hadde sett før, og som fremsto helt kryptisk for meg – oppvokst som jeg er i Fyllingsdalen. Godt var det da å ha en lokalkjent mann som kunne vise og forklare hva gjenstanden hadde vært brukt til, før i tiden.

Av vanskelige opplevelser må nevnes den evinnelige kjøringen frem og tilbake mellom gården og Vangen  som er senteret. Med tre unger i aktiv alder, som deltok på fritidsaktiviteter og hadde alle vennene sine seks kilometer unna huset, så ble det svært mye kjøring. Det var ikke uvanlig å kjøre fire-fem turer daglig, frem og tilbake. På slutten var jeg så lei av denne kjøringen- med dertilhørende avtaler og tilrettelegging/logistikk i forkant, at den største gleden med å vende hjem igjen til Nordnes, var at alle kunne gå til alt, oppsummerer 45-åringen.

An-Magritt begynte å pønske på en idé. Kunne dette bli noe helt spesielt? Oppvokst i et akademikerhjem i Fyllingsdalen, utdannet sykepleier, og siden med en master i helsefremmende arbeid, kunne hun få til noe helt annet? Riktignok fulgte hun hobbyen sin fra ungdomstiden, og var innom drama- og teaterkommunikasjon et år i Oslo. Mens hun bodde i Skjerdal og holdt på med oppussingen av gården, ga hun også ut en barnebok, «Smokkefeen Tutta», og startet kafe, “Krutt & Kanel – bakeri, kafé og kultur» med en venninne, Marianne Holme. Det ble litt i meste laget for An-Magritt, og hun måtte trekke seg ut av kafeen. Men den lever i beste velgående og går så det suser.

– Da vi rustet opp Låni, skrev vi i søknadspapirene til kulturminnefondet at vi ønsket å drive med kulturell aktivitet. Nå var tiden inne til å finne ut hva slags aktivitet det kunne være. Selv hadde jeg fra barnsben av drevet med ulike former for drama, teater og annen formidling. Og samme året som låven ble rehabilitert, hadde jeg også deltatt på noen helgekurs i fortelling (storytelling). Jeg tenkte da at Låni kunne egne seg som et sted med blant annet historiefortelling, forteller hun.

Lefser og historie

Men hun tenkte så at det er grenser for hvor ofte lokalbefolkningen er villig til å komme og høre på sagn og eventyr, så det måtte utvikles noe som kunne selges til andre.

– Nå er jo Aurland en kommune med enorme mengder turister, blant annet på grunn av Flåmsbanen. Jeg tenkte derfor jeg skulle utvikle et tilbud som disse kunne ha interesse av å høre om: Norsk kulturhistorie og sagn og eventyr fra den gamle, norske folkloren. De neste to årene gikk derfor med til å utvikle manus, få det oversatt og innøvd (det er drøye to timers guiding), samt å søke midler fra Innovasjon Norge, og ikke minst å drive med markedsføring…. (det desidert tyngste arbeidet av alt jeg noensinne har gjort)

Men så var det klart. 1. august 2017 åpnet Skaldegard dørene for første gang. Skaldegard ble navnet på firmaet og konseptet An-Magritt ville levere. Og det har levert! Folk fra hele verden har kommet på besøk for å høre om jakt og veiding, gårdsdrift i gamle dager, smake på lokalmat og høre om troll og huldrer.

– Det er fabelaktig kjekt å møte mennesker fra vidt ulike kulturer – svare på spørsmål og få kommentarer og sammenlikninger fra deres kultur, sier hun entusiastisk.

I sommersesongen, som strekker seg fra april til september, holder hun åpent for grupper. Da er det først og fremst guiding som er aktiviteten på gården.

– Men gresset gror, og blomstene trenger vann, så en stor del av arbeidet går også med til å holde tomten fin. Så skal uthusene vaskes, og lefser bakes – jeg byr på både kaffe/te og hjemmebakte lefser under guidingen, og annen lokalmat som brukes i guidingen, som speket geitepølse, hvit og brun geitost, flatbrød og rømme må handles inn, smiler hun.

Opplever mye

An-Magritt synes det er svært kjekt å treffe mange ulike mennesker, kunne fortelle historien fra garden og distriktet, men hun får også høre mye selv. Hun har for eksempel hatt flykninger på besøk for historiedeling og alternativ norskopplæring.  Men noen ganger er det vanskeligere enn andre ganger, å komme videre på en grei måte.

– Jeg fikk en bestilling på guiding fra tre cruisebåt-gjester. Det var et ektepar i slutten av 60-årene, og en kompis av dem. Alle var fra midtvesten i USA, og alle var bønder, så de var svært ivrige og interesserte etter å komme på besøk til en gård, og høre om historien vår. Entusiastisk satte jeg i gang med å fortelle om agendaen for guidingen; nemlig at jeg starter med danningen av landskapet, før jeg snakker om istidene og de første folkene som kom til området, osv. De fulgte godt med og var veldig positive. Men etterhvert som jeg fortalte om tidsperspektivene (= millioner av år), vokste skepsisen i øynene på den ene av mennene. Han så mer og mer mistroisk ut, og til slutt kom det fra ham (jeg skjønte at han satt og ruget på et spørsmål/en innvending): «Excuse me, ma´m», sa han. «Don´t you norwegians believe in the bible?». Her måtte jeg innrømme at mange nordmenn er ikke-religiøse (inkludert meg selv). Og da lurte han på hvordan i all verden jeg hadde belegg for å stå å fortelle om det jeg gjorde. Jeg forklarte, som sant var, at jeg hadde lest historiebøker, vitenskapelige artikler og hatt samtaler med flere professorer. Han trodde fremdeles jeg var ruskende gal, siden jeg ikke trodde på bibelens skapelseshistorie. «Ok», fortsatte han, i et forsøk på å være diplomatisk, «I don´t believe God created the world in seven days, but let´s say each day represented a thousand years, then that would be fairly enough»! avsluttet han, mens han ristet på hodet over mine beretninger. Jeg avsluttet «debatten» med å si at han kunne jo velge å anse guidingen som en morsom teori, eller et interessant perspektiv, og fortsette å holde på sin barnelærdom. Joda, dette syntes han var gangbart: en morsom, men dog usannsynlig teori om hvordan jorden ble til. Og så kunne vi fortsette guidingen, vel forlikte alle sammen (puh! – det gjelder å aldri vikle seg inn i religiøse eller politiske diskusjoner med gjestene, haha).

Om vinteren er det for kaldt til at det lar seg gjøre å holde åpent. Uthusene er uisolerte, og krever mye oppvarming før gjester kan tas i mot. Tidligere år har de imidlertid hatt både bokslepp, draumedametreff, historiefortelling for barnehager og jazz-/poesikonsert på vår- og høstparten. Og etter hvert har de en plan om å arrangere flere konserter fremover.

På gården og i Bergen

Nå legges planene for neste år.

– Fremover nå vil jeg fortsette med markedsføring av sommeraktiviteten på gården der inne. Det er et evigvarende arbeid. Men i tillegg ønsker jeg å kunne drive med historiefortelling her i Bergen på høst/vinterstid. Så nå, tidligere i høst, har jeg laget et program som er knyttet til advents- og julehistorier og som jeg tenker å tilby bedrifter/firma/lag/organisasjoner som et kulturelt innslag til for eksempel juleavslutningen/julelunsj/julebord. Imidlertid er jeg nok litt for sent ute til årets juleavslutninger – jeg har skjønt at de fleste planlegger dette allerede i august/september, haha. Så da må jeg vel satse på neste års juleavslutningsesong?

Gründeren pønsker kreativt ut nye ideer.

– Kanskje jeg også skulle planlagt et guidet opplegg for gjester som besøker Bergen om vinteren og våren? Med historier om Nøkken og Husnisser? Det kunne vært noe! Da mangler jeg bare et egnet lokale:) Spørs om vi ikke må kjøpe Corps de Garde, hehe…. Neida – det var en spøk. Men moro ville det definitivt vært – En skulle selvsagt vært millionær!, avslutter den driftige damen med bakgrunn fra Fyllingsdalen og et bein på Nordnes og et på Skaldegard.