Hva kan ikke et bilde fortelle …

Dag-Geir Bergsvik Knudsen tar deg tilbake til Nordnesveien.

Bildet over er fra rundt 1922 og er tatt av Olai Schumann Olsen som viser en del av Nordnesveien slik den en gang fortonte seg. Til venstre er det Nordnesveien 8, så er det nr. 10 og det lille huset er nr. 14. Huset midt imot er nr. 9 og huset vi så vidt ser til høyre, er nr. 7. Slik så denne delen av Nordnesveien ut helt frem til bombene falt over Nagelgården den 15. juni i 1940. Da ble disse husene flammens rov, unntatt et hus som vi ikke ser, Nordnesveien nr. 12, som ligger i mellom nr. 10 og 14. Det huset ligger der fortsatt, heldigvis, inneklemt mellom nye småblokker, og i dag er adressen Nordnesveien 40. Huset har fått en altan mot gaten som ikke var der i mine guttedager på 1950-1960 tallet, men jeg syntes altanen kler huset. Et sjarmerende hus med sjel og som fortsatt kan fortelle oss en historie om slik det var en gang og om Bakermester Lid som eide huset den gang vi hadde gaten for oss selv. I dag er Nordnesveien overfylt av biler og parkeringsplasser der vi spilte fotball med «to ganger ani» og andre leker. Det hadde nok ikke vært mulig i dag, men så leker ikke dagens barn ute slik vi gjorde en gang.

I mine guttedager var der en liten blad-tobakksbutikk, eller snopebutikk som vi sa, i underetasjen til nr. 12. De store vinduene som fortsatt er der i underetasjen forteller sitt eget språk, at her lå en butikk en gang. Jeg husker så godt eierne av snopebutikken, en liten samisk dame med det russiske navnet Olga. Hun hadde en venn som var der innimellom hans jobb, som var rivingen av de gamle husene i strøket, han het «Flain». Ett navn vi gutter lo litt av, for vi syntes det var så rart. Olga var en veldig snill dame. Hun lot oss gutter av og til få sitte i de store vinduspostene inne i butikken. Noen ganger overlot hun butikken til oss gutter når hun hadde et viktig ærend, det skjedde ikke så ofte, men når det skjedde ble jo vi gutter fristet til å smake på noe av snopet som lå så lokkende til. Men vi var ikke grådige og jeg har en mistanke om at Olga var klar over det. Det pussige er at jeg fortsatt kan føle dårlig samvittighet for min gratis prøvesmaking, som vi ikke hadde betalt for. Foruten blader, aviser og snop solgte hun også løse sigaretter, husker ennå at én sigarett kostet 25 øre. Den gang var der ingen aldersgrense på kjøp av tobakk, så mang en smågutt var der og kjøpte seg én sigarett eller to. Ja, heldigvis, så er ikke det mulig i dag.

Mellom nr. 12 og 14 gikk der en trapp opp som førte opp til Sparresgate, og der man kom raskt videre til Haugeveien, for der er bare to hus i Sparresgate, ett på hver side av gaten. Trappen ligger der fortsatt og er åpen for fri ferdsel, etter å ha vært stengt av i noen år. Akkurat i krysningen av Haugeveien/Sparresgate var endestoppet for Nordnestrikken linje 4, som ble åpnet 1. november 1915. Linjen for Nordnestrikken var ensporet med noen vikespor og gikk fra Torvalmenningen til Haugeveien/Sparresgate den første tiden, men ble senere lagt om, mye på grunn av den store bybrannen den 15. og 16. januar i 1916. Trikkene i Bergen stoppet etter bybrannen, så også Nordnestrikken etter bare vel to måneders drift, men bare frem til slutten av januar.

Det var jo meningen å føre Nordnestrikken helt ut til der Sjøfarenes aldershjem ligger, eller Katten, men reperbanen til Nordnes store sønn Chr. Campbell Andersen lå der i Haugeveien og hindret dette. Campbell Andersen ville ikke rive sin egen reperbane som strakte seg fra Sjøfarenes til Observatoriegaten, som var traséen Nordnestrikken skulle følge videre. Siden han ikke ville rive satte derfor kommunen i gang med en rettssak mot Campbell Andersen. Den tapte Campbell Andersen og dermed ble reperbanen revet en gang ut på 1920-tallet. Men til ingen nytte, for Nordnestrikken kom aldri lengre enn til Haugeveien/Sparresgate, for lønnsomheten til denne trikken var ikke god. Det gjaldt vel for de fleste trikkene i Bergen, for i 1927 senket de prisene fra «hele» 20 øre til 10 øre.

Det var en dramatisk prisnedsettelse og forteller en del om bruken av trikken. De aller fleste som bodde på Nordnes ville ikke bruke så mye penger for å ta trikken, de brukte bena og sparte sine dyrebare slanter. Så den 25. januar i 1943 ble Nordnestrikken nedlagt som selvstendig linje, etter bare 28 års drift. Riktignok ble linje 4 Torvet-Nordnes overtatt av linje 2a, men den linje Fridalen-Nordnes ble det slutt på i oktober 1944. Dermed var trikkeeventyret på Nordnes en saga blott og bussen tok over transporten. Der lå i noen år en trikkevogn ute i Nordnesparken til glede for barna, men den måtte fjernes for den var ikke helt ufarlig. Kanskje noen eldre Nordnes-folk husker denne trikkevognen. Ja, hva er det ikke et bilde fra Nordnes kan fortelle av historie om fra den gang som fortsatt kan glede. Historien er verdt å ta vare på, selv om den er aldri så liten.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen