Nå skal Randi endelig sette seg ned

– Vet du kor gammel eg e?

Dette var første replikk fra Randi Bjelland da Nordnesrepublikken spør hvorfor Bjellands kjøkken nå lukker dørene for godt.

Og det er helt med rette. Den aktive damen er snart 85 år, og synes egentlig at hun har all rett til å kunne gi seg nå.

– Vet du om mange over 80 år som er i full jobb, kanskje?, humrer den frittalende kaféeieren.

I nesten 30 år har Randi drevet den lille kaféen i Strandgaten 201. Lite har endret seg i fasaden til kaféen eller interiøret, og maten har alltid vært omtrent den samme. Det er ekte, naturlig og sunt lofotværingen sverger til. Alt er hjemmelaget, helt fra bunnen, og uten fancy krydder eller tilsetninger.

Randi Bjelland er en institusjon i Strandgaten. De fleste i nabolaget og etterhvert resten av Bergen, og mange fra utlandet kjenner til henne.

Det er gjerne fiskemåltidene hun er aller mest kjent for, også kalt fiskedronningen i Strandgaten. Råvarene er direktesent til henne fra Lofoten, og det er fisk du ikke får noe annet sted i Bergen, i følge henne.

Kjent i utlandet

– Det var et par fra USA her, og de likte fisken så godt. De kom igjen og spiste det samme fiskemåltidet hver dag de var i Bergen i ferien. Siste dagen spør mannen om ikke jeg kan være med til USA i en måned og lære ham og konen å lage slik mat, for slikt har de ikke i USA, sier Randi ubekjedent.

Hun hadde ikke tid til sånt.

En annen amerikaner var hos henne en måned for å lære å lage mat.

– Hun likte til og med raspeballer, skratter Randi.

– Jeg er fra Lofoten, vet du, så jeg liker ikke raspeballer, men må jo lage det, siden det er så mange som vil ha det.

Japanerne kommer gjerne med en utskrift fra nettet, hvor det står flotte anmeldelser av kafeéen.

Randi har utallige historier fra den lille kaféen. Og grunnen til at hun har holdt på såpass lenge, er klar.

– Gjestene har satt sånn pris på maten. Og de har ikke fått sånn mat noe annet sted, sier hun, så noen måtte jo tilby det.

Hun mener det er svært viktig med skikkelige fagfolk ved grytene.

Randi kom fra Stamsund i Lofoten til Bergen i 1951 for å lære hotellfaget. Foreldrene ville absolutt ikke at hun skulle dra.

– Jeg bare stakk. Og fikk jobb på Hotell Victoria, hvor jeg bodde på ett rom med to andre jenter. Der hadde vi en skuff hver i en kommode, minnes hun, men mener de var like lykkelig likevel.

Siden ble det Toms hotell, som oldfrue og hovmester. Med mannen Olav, som gikk bort for 18 år siden, fikk hun to gutter, og etterhvert barnebarn og oldebarn.

– Men hotellivet er hardt, og vanskelig å kombinere med et skikkelig familieliv. Yngstemann var 12 år før jeg fikk feire nyttårsaften sammen med ham. Så da dette lokalet ble ledig, sa jeg til min mann hva jeg ønsket meg, og han svarte; bare sett i gang.

Dermed var «Bjellands kjøkken» født. I begynnelsen beholdt hun jobben på hotellet, og hadde hjelp på dagen i kaféen, men da middagene skulle lages, stod hun selv ved grytene. Etterhvert ble det fulltidsjobb og har vært det siden, til hun nå gir seg, mange, mange år etter hun kunne vært pensjonist.

Slutt for Bjellands kjøkken

Men nå er det ikke lofottorsk, raspeballer eller karbonader mer å få hos Bjellands kjøkken. Og ingen vil kjenne den ekte matlukten på fortauet utenfor.

Randi holder nå på å rydde lokalene, og alt blir kastet. Lokalene skal være tomme til mandag.

– Kan jo ikke ta vare på noe, skal jeg liksom dra det med meg opp i leiligheten. Nei, jeg er ikke sånn.

Lokalene eier hun, og de skal selges.

Å lage sunn mat skal hun selvsagt fortsette med. Og det er ikke noe i veien med helsen.

– Ja, det er klart jeg skal lage maten selv. Hvorfor tror du jeg holder meg frisk? Det er så mye halvfabrika ute og går, det skulle vært forbudt. Det ødelegger magene til folk.

Etter at dørene til Bjellands kjøkken stengte, har hun vært på byen og spist på restaurant noen ganger. Eller den ene gangen ble det ikke mat.

– Det er jo ingen som kan lage skikkelig mat i byen! Og de vet ikke hva de serverer. På det ene stedet vi var, spurte jeg servitøren hva det var i maten. Det var så rar lukt av den. Mat skal ikke lukte sterkt, det skal lukte friskt. Og jeg fikk ikke svar!

– Da skal jeg ikke spise dette, svarte Randi og sendte like godt all maten ut igjen.

Pensjonist som 85-åring

Hva dagene skal fylles med, har hun ikke fasiten på.

– Nå skal jeg slappe av. Hva jeg skal gjøre? Får ta det underveis. Jeg skal nyte det. Men det blir litt rart …

Men bli på Nordnes, det skal hun. Hun trives i den store og fine leiligheten i nærheten av der kaféen lå.

– Jeg vil være mer sammen med familien, med oldebarna. Det er ikke alltid jeg har hatt tid til å være det så mye som jeg ønsker, erklærer hun.

På 80-årsdagen samlet hun hele den store slekten i Lofoten. Både mor og far hennes var 12 søsken. Det var svært populært. Da fikk hun hintet om at noe sånt kunne de tenkt seg da hun blir 90 år også.

– Fra kaféen vil jeg aller mest savne turistene. De var så artige og så fornøyde, smiler kaféeieren, som nå har endelig har startet på pensjonisttilværelsen.