Svigermor

Dag-Geir Bergsvik Knudsen knuser svigermors-myter.

Svigermor, et kjært navn, eller? Ja, mange vil kanskje stusse nå fordi navnet er brukt både i komedier og som vitser. Men det er en klisjé som er brukt av en del mennesker. I India er navnet svigermor ensbetydende med det som vi her i vesten ser i «den onde stemoren». Vi kjenner jo også til «svigermorsete», et sete i bagasjerommet bak i kupeen på eldre biler. Det skulle liksom være godt nok for henne. Svigermor blir noen ganger også fremstilt som herskesyk som ikke vil gi slipp på sin datter eller sønn. Ja, der finnes utallige former for svigermødre og historier om henne.

Men når man snakker om det så kan man undres over hvorfor ikke svigerfar har samme betydningen, i likestillingens navn er jo ikke det riktig, kanskje. Hvorfor det er blitt slik med svigermor, kan man bare undres over. Men i tidligere tider så flyttet ofte bruden hjem til gården der ektemannen kom fra og jobbet på, og derfor ble liksom svigermoren sjefen på huset slik hun hadde vært i alle år før sønnens ekteskap. Selv for oss som vokste opp på 1950-tallet, da det å skaffe seg en bopel var et problem, fortsatte denne historikken. For da flyttet også nygifte barn inn til foreldre selv om det ble trangt. I dagens samfunn er det jo ikke slik lenger at de nygifte flytter hjem til mor, men likevel holder de gamle mytene stand.

Når har ikke jeg den erfaringen, og det gjelder nok mange andre også vil jeg tro. Så jeg vil gjerne slå litt tilbake på den gamle myten om «den onde stemoren». I følge Nykirken sin kirkebok ble min senere svigermor født ute på Nordnes lørdag den 25. oktober i 1913 og døpt der i Nykirken den 1. mars året etter. Hun var yngst av syv søsken og fikk det fine navnet Borghild. Familien hadde flyttet ifra Nordnesveien nr. 3, som før krigen lå like ved Tollbodsvingene, og ned til Wulfsgården en gang imellom 1910 og frem til min kjære svigermor ble født. Her bodde hun også da hun sto konfirmant den 12. mai i 1929, og som det står i sangen om Anne Madam, så er det attestert i Nykirkens bøker. At det var fint vær den maidagen i 1929 kan vi se av bildet som ble tatt av konfirmanten i Nordnesparken ved Nordnespynten der hun står i sin nye fine kjole.

For dem som kjenner litt til Bergens krigshistorie så er nok navnet Wulfsgården kjent. Gården var nabogården til Nagelgården. To gårder som lå helt ned i fjersteinene til Vågen med Skoltegrunnskaien like over på den andre siden. Strøkets plassering skulle bli skjebnesvangert under krigen. For natt til den 15. juni i 1940 gikk flyalarmen over byen. Det var Britiske fly som kom for å bombe havneområdene i Bergen. En av bombene traff Nagelgården og ilden spredde seg fort til Wulfsgården. Flammene tok på sin vei med seg så å si hele Nagelgaten samt halve Nordnesgaten, og alle husene på den nordre siden av Tollbodallmenningen helt opp til Nordnesveien. Totalt tok bombene over Nagelgården med seg 108 hus og sjøboder, som gjorde at nesten 1200 mennesker ble husløse. Hvor mange mennesker som døde og ble skadet er litt usikkert, men det sies 6 døde og ca. 25 skadete.

Men heldigvis så bodde ikke min senere svigermor med familien i Wulfsgården da gården gikk opp i flammer i 1940. Hun giftet seg i 1935 og da flyttet hun fra Nordnes. Hun fikk senere fire barn, tre gutter og en jente som ble min hustru. Da jeg første gang hilste på min svigermor var vel jeg som de fleste andre som hilser på sin svigermor for første gang, litt brydd. Men dette skulle gå fort over. Siden vi begge var oppvokst på Nordnes så hadde vi mye å snakke om derfra og vi fant fort tonen, for vi kjente mange av de samme menneskene. For den gang bodde gjerne folk i generasjoner i det samme strøket. Det samme gjaldt butikkene i strøket som berømte Margiten i Nordnesgaten og Kolonialbutikken til Bødtekeren, det også i Nordnesgaten like ved trappene som førte opp til det berømte Fritznersmauet. Et smau som var intakt helt frem til overgangen til 1970-tallet.

Så en flott solskinnsdag i mars 1974 ble endelig Borghild min kjære svigermor på ordentlig. Og hvilken flott og fantastisk svigermor jeg fikk den marsdagen, hadde jeg fortsatt ikke helt for meg. Etter hvert ble svigermor omsider mormor for to små som også etter hvert forgudet sin mormor, eller min svigermor. Nå var det ikke første gang at svigermor ble svigermor og fikk barnebarn. Nei, svigermor hadde gjennom hennes tre gutter allerede vært svigermor en tid og fått barnebarn der også. Og også de tre svigerdøtre fikk igjennom ekteskapet med hennes sønner, en flott svigermor, og da var vi plutselig fire.

Siden vi den gang bodde sentralt, kanskje i byens fineste hus, Handelens og Sjøfarten Hus der jeg hadde mitt arbeid, kom svigermor og svigerfar på besøk nesten hver dag i lunsjen og vi hadde en koselig lunsj sammen. Ja, selv i helgene var vi som oftest en tur hjemme hos svigermor. Jeg beundret min svigermor for hennes måte hun taklet sine barnebarn på og hennes rolige sinnelag og hennes utstrålende kjærlighet. Jeg beundret henne også for hennes tålmodighet med barna våre som jeg aldri klarte å knekke koden på. Min beundring var også stor for at jeg aldri hørte henne si noe stygt om noen menneske.

Som de fleste vet så er kreften en sykdom som rammer mange, noen går det godt for og de kommer tilbake til livet. Dessverre skulle det ikke gå slik med min kjære svigermor, for en aprildag i 1982, og i en alder av 68 år tok kreften hennes liv. Det var et tungt slag for oss, selv om det var godt at svigermor fikk fred for smertehelvete hun led seg igjennom, før døden tok henne. Gjennom min kjære svigermor gjør jeg til skamme den gamle klisjeen om «den onde stemoren».

Dag-Geir Bergsvik Knudsen