Innlegg av Dag-Geir Bergsvik Knudsen.
Det er rart når en gammel mann som meg sitter og tenker på barndommen og tilbudene vi hadde til det daglige, i motsetningen til dagens barn. Ikke det at jeg er misunnelig på tilbudene som dagens oppvoksne barn har, men det setter ting i et perspektiv som kan forundre de fleste. I dag har de mobil med alt man kan gjøre med den. De har flatskjerm tv med hundrede kanaler av alle typer, og ikke å forglemme nettbrett. Selvsagt har de tilbud som kaller på mer kroppslig utførsel. Nesten alle foreldre har bil som barna kjøres rundt i til de forskjellige aktiviteter.
Bil var det bare noe få som hadde på 1950-tallet da jeg vokste opp. Tv var bare noe vi hadde hørt om, men ikke trodde var mulig. Mobilen var ikke oppfunnet. Ja, det skulle gå nesten 30 til 40 år før den kom. Men vi som vokste opp på Nordnes hadde et rikt uteliv der vi lekte allslags leker mellom smitt og smau, inntil kommunen så skammelig sanerte ytre del av Nordnes. Så hadde vi også herlige Nordnesparken der vi om vinteren suste ned døden, som strakte seg fra Styrmannskolen til Nordnes sjøbad, på rattkjelker og kjelker. En nervepirrende tur som kunne ta pusten fra selv de tøffeste.
Ja, Nordnesparken var et herlig sted for oss barn. Der Nordnes Sjøbad lå og som vi utnyttet til det ytterste. Ja, vi bodde nesten i badet om sommeren. Fra de syv hauger like ovenfor badet hadde vi oversikten over hele badet og alle som bare lå og solte seg, når solen var fremme vel å merke. Nå vet jeg ikke om dagens oppvoksne slekt fortsatt kaller haugen nedenfor Katten for de syv hauger, men alle i min generasjon visste hvor det var henne. Der hadde vi også et stort overblikk over det mest berømte treet, ja kanskje mer kjent en selve Nordnes Sjøbad, i alle fall for oss barn, nemlig Tarzantreet. Et tre som selv den velkjente forfatteren Gunnar Staalesen ikke har gått utenom og som han skrev ett avsnitt om i «Blues for Amalie Jensen»-.
Tarzantreet hadde med rette fått sitt navn av barna på Nordnes. Treet lå i omtrent 90 graders vinkel like nedenfor gjerdet mellom gangveien og Sjøbadet, som den gang ikke var en del av Nordnes sjøbad. Treet var uten et eneste blad. Ja, selv barken var borte. Der ute på Tarzantreet så vi for oss Tarzan, i Johnny Weissmullers skikkelse, brøle ut sine kamprop. Han som kjempet mot ville løver og forbrytere av alle slag. Tarzan som første gang ble beskrevet så langt tilbake som i 1912, og som var like populær for oss barn som de berømte Hopalong Cassidy og Roy Rogers. Ja, til og med Zorro. Den første Tarzanfilmen kom allerede i 1918. Da kom filmen ”Tarzan of the apes”. Så Tarzan var også et forbilde for generasjonen før oss.
Alle disse barneheltene så vi på kino i Eldorado til fem-forestillingen. Der vi hadde sett hvordan Tarzan gikk ut på trestammen mens han brølte og ropte på sin Jane som var utfylt i rolle av Brenda Joyce. Disse to Johnny Weismuller og Brenda Joyce spilte flere Tarzan-filmer sammen. Johnny Weismuller som egentlig het Petter Johan til fornavn var ingen hvem som helst. Han hadde fem gullmedaljer og en bronse i OL og satte så mye som 67 verdensrekorder i svømming. Han døde i 1984 i alder av 79 år. Brenda Joyce, vår alles Jane het egentlig Betty Graftina Leabo. Hun døde først i 2009 i alder av 92 år. Selv om der kom flere som spilte Tarzan og Jane etter dem var det disse to som var våre helter og som vi husker best.
Det var Johnny vi så for oss da vi sto der på Tarzantreet i Nordnesparken og drømte om vår Jane, som kanskje var en av de søte jentene vi kjente i fra strøket vi bodde i. Adrenalinet sprengte i våre guttekropper når vi sto det der og drømte oss vekk med en Jane på vår side. Da var vi nesten uslåelig og iallefall veldig tøffe. Enhver gutt på Nordnes måtte ha seg denne turen ut på Tarzantreet når vi ankom Nordnesparken enten vi skulle ned og utfolde oss i Sjøbadet, eller for å gå på oppdagelsesferd i parken. Der var alltid noe nytt å oppdage i Nordnesparken for oss barn.
Nå er Tarzantreet borte for lengst, det måtte gi etter for tidens gang og var en fare for barna til slutt. Ingen tenkte på å ta et bilde av Tarzantreet før det falt for Parkvesenet øks. Et bilde som kunne gitt mang en Nordnes-beboer og Bergenser minner om en svunnet tid, da uteleker var hverdagen for den oppvoksende slekt. Men heldigvis, som ved et under så ville skjebne det annerledes. Slik at den eldre garde som kan huske treet, likevel kan se og mimre via et foto. Ja, som kan vise både gammel og ung hvor det Tarzantreet lå og i all sin prakt, om man kan bruke den betegnelsen i dette tilfelle.
For en gang sto der et vente- avlastningshus for Sporveis-sjåførene som kjørte linje 6, som hadde sin rute mellom Nordnes og Søre Skogvei, omtrent der Heksesteinen i dag står, ytterst på Nordnes like ved siden av Sjøfarenes Aldershjem. Den gang var dette 6-bussen sitt endestopp. Så vi kan vel takke dette vente-avlasningshuset og en trengende bussjåfør for at vi har et bilde av Tarzantreet. For når den trengende bussjåfør gjorde sitt ærend på toalettet begynte den nye og meget kostbare bussen å trille ned bakken mot sjøbadet helt på egenhånd. Heldigvis så stoppet den i gjerdet ned mot sjøbadet. For hadde den fortsatt sin ferd ville nok Tarzantreet ha falt for den viltre bussen, da dens linje var like mot treet.
Dette var i de tider en sensasjon og tiltrakk seg Bergenspressen som selvsagt også tok en masse bilder, og heldigvis ett av bildene som ble tatt den april dagen i 1956 fanger også inn Tarzantreet. Hvordan det gikk med den uheldige bussjåføren og selve bussen, det vet vi ingenting om, men selv om dette kunne ha blitt en tragisk situasjon så ble den for oss Nordnes-beboere en god historie og vi fikk et godt bilde av Tarzantreet, og da så.
Dag-Geir Bergsvik Knudsen
Tom says
Dette var et godt innlegg.
Men hvorfor heter/kalles det døden?? Når oppstod dette navnet?
Har aldri funnet ut noen opprinnelse til hvordan bakken fikk navnet døden. Har Republikken noe info om det?
Legger ved denne linken for de som ikke vet hvem han snakker om https://no.wikipedia.org/wiki/Johnny_Weissmuller
Ang bøker Kan jeg anbefale Guttene I marke gaten og Oppgjøret I OK Korall,av stig Holmås. De tar for seg Barndom i bergen,før i tiden.