Meninger om musikk er alltid sterke

Eduardo Andersen funderer over livet sitt.

Det var en periode av mitt liv der jeg i lyse øyeblikk lagde sanger. Ganske mange. En dag tok det imidlertid slutt. Låtskriving og meg ble som brødrene Gallagher. Vi sluttet å fungere i lag. En gang hadde jeg selvtilliten til å spille og synge frem en sang. Den evnen er blåst bort med vinden, med foreldremøter og kjøkkenoppussing. Den blåste bort med kone og barn og hverdag. Min tid som sanger og sangskribent forsvant samtidig som klokkene klang og presten erklærte oss for rette ektefolk å være.

Det var atskillig lettere å skrive sanger da jeg var single, nærmere bestemt enslig, og lengtet etter den vakre og vidunderlige kjærligheten. Låtene kom, ikke lekende og lett, men de kom. Det gjør de ikke nå. Noe er imidlertid i ferd med å skje; jeg har fortsatt ingenting å skrive om, men er det ikke noe rundt disse to tonene? Jeg drar fingeren fra andre bånd, femte streng, opp til fjerde bånd og tilbake igjen. Fra H til Ciss til H. To noter, tre toner, det er alt, men det låter fint. Det er et riff, en start, er det ikke? I to år har jeg holdt på med dette. Når jeg spiller gitar, svinger jeg innom bevegelsen som starter med H. Ikke så verst, tenker jeg alltid, men det mangler noe. Egentlig alt, når jeg tenker meg grundigere om. Planen er at riffet skal bli til en hel melodi. Jeg går imidlertid ikke til oppgaven med dødsforakt. Tvert imot, jeg har ikke tenkt å oppsøke den ennå ikke-eksisterende sangen, det er den som skal komme til meg. Ikke slik som før, da jeg som en tyv rev melodiene ut av gitaren.

Meninger om musikk er alltid sterke. De var i hvert fall det. På 1970-tallet, da jeg vokste opp og hadde min musikalske oppvåkning, var frontene steile. Jeg likte for eksempel Queen. Det ble ikke nådig tatt imot av mine kamerater. Queen var for søtt, listepop var bannlyst. Hvis en sang kom på salgslistene, betydde det i grunnen at sangen manglet hjerte, sjel og kvalitet. Det var holdningen som rådet i vår venneflokk, men Queen likte jeg likevel. ”Somebody to love” var et mesterverk. Utrolig at ikke alle hørte det. Hvis det ikke var for at jeg nikket anerkjennende når det ble snakket om David Bowie, Frank Zappa og Grateful Dead, og var begeistret for Steely Dan, Cat Stevens og Neil Young, hadde jeg blitt kastet på hodet ut av klikken ved første platekjøp – som for øvrig var “Goodbye yellow brick road” med Elton John (noe jeg holdt tett om).

Bob Dylan var aldri noen stor stjerne i den brokete forsamlingen av pubertetsgutter som jeg hang med. En venn hadde platen «Street legal». Det skulle visst være bra saker, men når Dylan sang “Senor” så opplevde vi andre det som noe forbannet gnål. Hvis det ikke var for at de som var litt eldre enn oss omtalte fyren med respekt, hadde Bob Dylan blitt latterliggjort på samme måte som Barbara Streisand og Bee Gees. Det var visst et eller annet med tekstene til den amerikanske trubaduren. Så jeg kikket med jevne mellomrom bort på den sure sangeren, men jeg kom ikke under huden på ham.

H – C# – H. Jeg drar riffet mitt og tenker at det er på tide å bevege seg videre i livet, i det minste bort fra de få tonene. Låtskriving er dessuten ikke noe livet mitt står og faller på, slik det var gjennom hele 1990-tallet. Som regel følte jeg meg som en musikalsk fiasko. Men i glimt, alene og drømmende i sofaen med gitaren på fanget, kunne jeg føle meg som en stor kunstner.

At noen ikke-musikere ikke likte det jeg skrev, kunne jeg leve med, men når musikanter jeg så opp til kom med sine mishagsytringer, sank selvfølelsen til frysepunktet. En gang, det må ha vært i 1992, i den iskalde kjelleren som var forbeholdt rotter og band, kom jeg på øving med en nyskrevet sang, ”Jeg vil bare ha en mann”. Sangen var iørefallende og teksten var original, mente jeg. Jeg gledet meg til å fremføre den for de andre. Men da jeg hadde spilt gjennom sangen var dommen nådeløs.
– Det er den verste driten jeg noen sinne har hørt, Doddo, sa en av dem.
De andre i lokalet, både rotter og musikere, nikket bekreftende.

Det var ikke musikk jeg skulle drive med. Jeg gikk på Lærerhøyskolen og skulle av uforståelige årsaker bli lærer. Uforståelige, fordi jeg som elev alltid hadde hatt et anstrengt forhold til skolen. Nå skulle jeg gå hen å bli en del av den. Jeg forsto ingenting av meg selv. Det var i grunnen lite jeg forsto, og aller minst forsto jeg kvinner jeg forelsket meg i. Det var midt i denne forvirrede perioden, der jeg stort sett brukte gitaren til å kopiere mitt brasilianske forbilde João Gilberto, at jeg lagde sangen ”Slanger og snegler”. Det var en slags bossanova med en tekst som i bunn og grunn var et desperat rop etter seksuell kontakt. Sangen spilte jeg for venner og bekjente, som sa at den var fin og morsom. En av dem, Torfinn Neegaard Andersen som drev det lille plateselskapet Rec 90, spurte om jeg ikke skulle spille den inn. Han trengte et ekstra innslag på platen han skulle gi ut til støtte for husokkupasjonen i Markeveien 4. Okkupantene ble tatt hånd om av politiet, men platen kom likevel ut. Den inneholdt spor av blant andre Butterfly Garden og Barbie Bones, og gruppen som jeg i et særdeles ubetenksomt øyeblikk kalte Unge Frustrerte Menn. Det navnet skulle forfølge meg som en plagsom flue de neste 15 årene. Men der og da var jeg ufattelig stolt over at «Slanger og snegler» ble fanget opp av lokale radiostasjoner.

Jeg gir meg ikke. Jeg spiller H, så Ciss og så H igjen. Riffet mitt. Jeg tenker på João Gilberto. Han flyttet fra Bahia til Rio de Janeiro for å leve av musikken. Det klarte han ikke, og måtte reise slukøret tilbake til hjemlige trakter. Han flyttet inn til søsteren og der ble den eksentriske musikeren stort sett sittende på badet. Det var noe med akustikken der. I et helt år satt han på badet, spilte samme sang – ”Bim bom” – om og om igjen. Han forsket på klangen. Han sang lavmælt og uten vibrato på stemmen mens han spilte heftig og rytmisk på gitaren. Søsteren trodde han var gal, men João mente selv at han var et geni. Inne på badet viste det seg at Gilberto hadde unnfanget den musikalske babyen Bossanova. Før året var omme dro han tilbake til Rio med klangen og det karakteristiske uttrykket, og ikke lenge etter ble han en av Brasils største musikalske stjerner.

Unge Frustrerte Menn var ingen suksesshistorie, men jeg hadde et håp om at vi en dag skulle bli det. Jeg tviholdt på det håpet. Bare jeg var tålmodig nok, ville musikken min bli oppdaget av de store massene. Det hadde både Bønna og Paulo Coelho sagt til meg. Bønna var bassist i nabobandet og en mann av få ord. Når han først sa noe, lyttet jeg.
– Bare du holder på lenge nok, så kommer det til å løsne, sa han.
Paulo Coelho, som min mor introduserte meg for, var inne på det samme. Han hadde til og med skrevet en hel bok om det: Hvis du bare tror nok på drømmen din, vil til slutt hele universet jobbe med deg og drømmen vil bli oppfylt. Tenk hvis hele universet synger med meg? Å, det var en forførende tanke.

«Alkymisten», boken Paulo Coelho var i Bergen for å lansere, var det beste eksemplet på Coelhos livsfilosofi. Da den kom ut, solgte den ikke i det hele tatt. Det gikk både måneder og år før salget begynte å bevege på seg. Så eksploderte det, og nå har den solgt over 65 millioner kopier.

Da vi skulle spille inn et nytt album i 1996, hadde jeg laget for få sanger. Det gikk for fort i svingene og for sakte på oppløpssiden. Jeg relanserte ”Jeg vil bare ha en mann”, som aller nødigst ble spilt inn på platen ”Sosialantropologi”. En plate som skulle bli en aldri så liten fiasko. Jeg skal ikke påstå at den ble fort glemt, for den var aldri innom minnet til verken journalister eller musikkelskere. Den ble forbigått. Vi fikk et lite avisopplag, som min venn Aksel Fugelli forfattet, så ble det stille. Singelen” Tippekampen”, vorspielsangen som skulle lage vei i vellingen, ble ikke rørt av radiostasjonene og endte i stedet opp på obskure nachspiel.

Historien skulle egentlig sluttet her, men så foreslo Erlend Eriksson – nok en kamerat – at vi skulle lage musikkvideo til ”Jeg vil bare ha en mann”. I Norge kan musikere søke pengestøtte hos ulike fond. Siden jeg har skjemafobi, og dessuten har sett på det å få pengestøtte som totalt usannsynlig, har jeg aldri tatt meg bryet med å søke, verken før eller siden. Men nå, med hjelp av Erlend, sendte vi av gårde en søknad som hadde eimen av avslag over hele seg. Den ble skrevet over noen øl på Café Opera, postlagt og glemt. Til min store overraskelse fikk vi imidlertid en sum som gjorde det mulig å realisere musikkvideoen. Til videoen trengte vi en kvinnelig skuespiller, og min bror Geir Luedy, som spilte bass i Unge Frustrerte Menn, kjente Herborg Kråkevik. Han fikk oppdraget – mission impossible – å overtale den renommerte artisten til å være med i musikkvideoen. Hun sa ja. Herborg Kråkevik er virkelig et av de snilleste menneskene jeg har møtt.

Vi sendte sangen og musikkvideoen til alle TV- og radiostasjoner, til hvert eneste TV-program som brukte musikk i sine innslag. Et gjennombrudd måtte da være nært forestående? En av Norges største stjerner var tross alt med i videoen. Litt av hennes suksess skulle smitte over på oss, det følte vi oss ganske sikre på. Dessuten klang ordene til både Bønna og Paulo i ørene mine. Men ingen viste videoen.

Jeg var single og sur, og frontfigur i Norges minstselgende band. Jeg endte opp i sofaen der jeg om natten ble sittende og se på dårlige amerikanske TV-serier. Mer meningsløst blir det ikke, tenkte jeg. Men det var der, midt mellom “Jake & The Fatman» og ”Pacific blue”, at jeg så et lys, nærmere bestemt Bruce Springsteen. Han dukket opp på skjermen med “Streets of Philadelphia”. TV2 sendte musikkvideoer når de hadde tid til overs mellom programmene. Det må være en person som bestemmer at det er akkurat Bruce som skal spilles, tenkte jeg, og den personen skal jeg ha tak i. Etter mange ringerunder fikk jeg kontakt med en som het Bård. Jeg spurte ham på en passiv-aggressiv måte om han kunne spille musikkvideoen vår av og til, hvis det skulle passe seg sånn, vær så snill, for pokker! Bård hadde aldri fått lignende henvendelser før og svarte:
– Tja, hvorfor ikke.
I løpet av ukene som kom viste TV2 musikkvideoen så ofte at mange trodde vi drev med TV-reklame. Da våknet radiostasjonene og A-listet sangen. Det var uvirkelige tilstander. Sommeren 1997 var ”Jeg vil bare ha en mann” en av Norges mest spilte sanger. En suksess så stor at jeg ikke fikk øye på den.

Låtskrivertørken fortsetter. Jeg spiller H og Ciss, om og om igjen, men det er ingen forløsning i sikte, og forhåpningene om et musikalsk gjennombrudd er dalende. Men så en dag spiller jeg feil. I stedet for å gå tilbake fra Ciss til H, beveger jeg meg opp til Diss, og der og da åpenbarer det seg konturene av en låt. I løpet av uken er en fiks ferdig sang klar. Hva jeg skal bruke den til aner jeg ikke, men som vanlig begynner jeg å drømme om et gjennombrudd, om et nasjonalt musikalsk herredømme. Slik jeg har gjort så mange ganger før.

Jeg innser imidlertid at én sang ikke gjør noen sommer. Jeg lytter igjen til Bob Dylan. Han har hengt som en klegg på meg i tiår etter tiår. Nå har jeg imidlertid oppdaget at det er noe med ham. Jeg synes fortsatt at” Senor” er noe forbannet gnål, men noen av sangene fra de første platene lytter jeg til om og om igjen. Tekstene er både tydelige og uforståelige. Han kaster opp rim, snur på klisjeer og leker med ordene. Det inspirerer meg. Det trenger ikke å være så vanskelig. Det gjelder å leke, være fri og fandenivoldsk.

“La oss ta tjukken”, tenker jeg mens jeg står på badet og pusser tennene. ”La oss ta tjukken, la oss ta en miljøaktivist, la oss ta en muslim”. Jeg har nettopp lest håpløse innlegg og kommentarer. Det er en selvpining å lese alle fordommene som lever inne i kalde hjerter og ute på det verdensomspennende nettet, men jeg klarer ikke å la være. Jeg slutter ikke å forundre meg over sinnet og indignasjonen og inhumaniteten. Det er alltid noen som skal tas. Det er da det slår meg: Hvorfor kan jeg ikke skrive om det? Hvorfor ikke sette galskapen i perspektiv? Jeg setter meg ned og later som om jeg er Bob Dylan, lar ordene strømme ut av meg: ”La oss ta en idealist, la oss ta de som kom hit sist”. Men det er når jeg skal lage melodien at jeg virkelig får hjelp av den gamle mesteren. Da jeg leste biografien hans oppdaget jeg, ganske så sjokkert, at han under innspillingen av ”Oh Mercy” gikk i studio uten en eneste melodi eller akkord klar. De bare kom der og da. Jeg setter meg på sofakanten og prøver å gjøre det samme som Bob. Jeg spiller D-dur og synger det som faller meg inn, og i løpet av et lite øyeblikk blir melodisnutten til.

Fra 1990 til 2002 holdt jeg liv i Unge Frustrerte Menn, da jeg endelig slapp taket var det en sann befrielse. Jeg hadde ikke lenger ork til å motivere de andre bandmedlemmene, smiske med radioprodusenter, bli honorert med knapper og glansbilder, og bli intervjuet av journalister som var fullstendig uforberedt. Lysten til å drive med musikk forsvant.

Alle de negative sidene med musikkbransjen er (midlertidig) glemt. I stedet kjenner jeg gleden og hører magien når tekst flyter sammen med musikk. Hvorfor har jeg ventet så lenge med å gjøre dette igjen? Dette er selve meningen med livet. Jeg spiller en av de nye sangene og føler at hele universet synger med.

Doddo

 

Gjengitt med tillatelse fra Eduardo Andersens Facebookside