
Doddo holdt 17. mai-talen på Nordnes, og tok opp de store, men ikke minst de viktige, nære tingene. Og at gullet skal hem. Foto: Eva Johansen
Doddos 17. mai-tale 2018.
Kjære, alle sammen.
Jeg kunne valgt å snakke om Henrik Wergeland og Christian Magnus Falsen. Jeg kunne snakket om ostehøvelen og bindersen. Jeg kunne snakket om fjellene og fjordene, om salmer og folkeeventyr, om vikinger og den kristne kulturarven. Jeg kunne snakket om Kvikk Lunsj og Leverpostei, om vafler og hot dog. Jeg kunne snakket om Harald Hårfagre, han som samlet Norge til ett rike, eller Hans Nielsen Hauge, han som strikket seg på kryss og tvers gjennom landet. Jeg kunne snakket om Fritjof Nansen, Roald Amundsen, om Kygo, om Aurora, om Marit Bjørgen eller Petter Northug.
Men jeg vil heller nevne deg, kjære barnehagelærer. Du som tar deg av barna våre mens vi jobber. Du som tar barnet på alvor, som lytter til det, oppdrar det og lærer det medmenneskelighet og toleranse og demokratiske spilleregler.
Og jeg vil nevne deg, kjære lærer. Du som underviser barna våre. Du som gjør det med glød og entusiasme, fordi du vet at det er helt nødvendig at barnet mestrer gangetabellen, fordi du så gjerne vil at barnet skal oppdage bøkenes vidunderlige verden, fordi du gjerne vil at barnet skal vite at det i nær fortid var krig her i landet, og at fred ikke er noe selvfølge.
Jeg vil nevne deg, kjære helsearbeider. Du som tar imot oss, med åpne armer og gir oss trøst, og kanskje medisin, uansett om vi er syke eller friske.
Jeg vil nevne deg kjære kunstner og kulturarbeider, du som vekker oss opp, provoserer oss og gjør omgivelsene våre vakrere og mer spennende. Du fyller fritiden vår med mening
Jeg vil gjerne nevne deg, kjære fagforeningsmedlem. Du som har vært med å kjempe frem alle velferdsgodene som vi nyter så godt av. Vi har ferier og fritid, og vi har permisjoner og rettigheter. Det er ikke så lenge siden at en arbeider måtte arbeide 12 timer dagen, året rundt.
Jeg vil nevne deg, kjære politiker som har vedtatt dette.
Jeg vil nevne deg, kjære elev. Du som står på hver eneste skoledag for at også fremtiden skal bli lys og innholdsrik. Selv om du ikke alltid forstår hva eller hvorfor eller hvordan.
Jeg vil nevne alle dere som deltar, enten på jobb eller skole eller via en organisasjon og står opp for og kjemper for demokratiet
For det at Norge er et demokrati er det jeg først og fremst feirer i dag. Jeg hadde aldri stått her hvis Norge var et diktatur.
Diktatur, eller autokrati, er selv oppskriften på et samfunn som kun gagner noen få. Det er oppskriften på maktmisbruk, på korrupsjon, undertrykking og fattigdom. I dag lever over 3 milliarder mennesker under slike styresett. At vi ikke er blant dem gir oss grunn til å feire, det gir oss grunn til å være takknemlig. Men det gir oss ingen grunn til å sitte i ro. Et demokrati tar lang tid å bygge opp, men det kan fort bryte sammen.
For demokrati er ikke enkelt. Det betyr at du kanskje tilhører et mindretall og må akseptere at flertallet bestemmer.
Det er Norge i rødt, hvitt og blått. De tre fargene i flagget vårt ble ikke tilfeldig valgt. De var mer eller mindre hentet fra det franske flagget. Hver av fargene betyr noe, de betyr likhet, brorskap og frihet. Norge var påvirket av idealene som vokste frem etter den franske revolusjonen da eneveldet der ble avskaffet.
Jeg er glad for at Norge er i farger, og da tenker jeg ikke bare på flagget.
Da jeg vokste opp fantes det nesten ikke utlendinger i Norge. På barneskolen der jeg gikk på fantes det ikke en eneste elev med utenlandsk opprinnelse. I nabolaget vårt var det heller ingen utlendinger. Jo, forresten det var én. Og hun satte med sin gjestfrihet nabolaget på hodet. Alle var velkommen hjem til henne, og det til alle døgnets tider. Derfor var det alltid folk der. Det kan jeg bekrefte siden utlendingen jeg snakker om var min mor. Jeg kan faktisk ikke huske at det var en eneste dag i løpet av alle årene jeg bodde hjemme at det ikke var besøk der. Min mor påvirket nabolaget. Snart var det flere som åpnet dørene. Snart var det flere som hadde hvitløk i maten, og snart var det flere som deltok i dansen.
Men selv om min mor var en raus, sambadansende og temperamentsfull brasilianer, ble jeg norsk, tror jeg. Jeg ble i hvert fall bergenser, tror jeg. Jeg er ikke sikker. Har jeg lov til å kalle meg bergenser når min mor var brasilianer og min far var østlending? Har jeg lov til å kalle meg bergenser når jeg rullet på r ´en frem til jeg var 25 år?
Ja, det har jeg. Det å være bergenser handler ikke om hvor mange generasjoner familien din har bodd her. Det å være nordmann handler heller ikke om hvilken hudfarge eller bakgrunn du har. Det å være nordmann handler om å ta vare på idealene fra grunnloven. Det handler om å bevare demokratiet. Det handler om å være med i en åpen debatt og kjempe for likestilling, religionsfrihet og ytringsfrihet.
Demokrati handler om å delta. Det blir ikke noe demokrati hvis alle sitter hjemme på valgdagen. Så det å være nordmann handler om å delta.
Det er derfor vi har fem ukers ferie. Det er derfor vi har 37, 5 timers arbeidsuke. Det er derfor vi få ekstra betalt i helger og på røde dager. Det er derfor vi har en god sykelønnsordning. Det er derfor samfunnet hjelper deg hvis du mister jobben, fordi noen har deltatt.
Og det er derfor jeg elsker å bo på Nordnes. Det er så mange som deltar her. Hver tirsdag og onsdag og fredag stiller for eksempel Øistein og Melissa opp for at blant andre min datter skal få spille fotball. Helt frivillig, for å skape et bedre samfunn. På Nordnes er det mange Øisteiner og Melissaer.
Det er fordi noen deltar at vi kan feire og holde denne festen. Det er så mange av dere er med på å gi et lite bidrag. Noen selger is, noen bærer bord, noen rydder, noen tar seg av et gråtende barn, noen holder orden på økonomien, og en person står her oppe og holder 17. Mai-talen, og det er han ganske stå stolt over at han får gjøre.
Gratulerer med dagen, Gullet ska ha hem og tusen takk for meg.
Eduardo Hans Andersen
Denne talen ble holdt på Nordnes skole sitt ettermiddagsarrangement.
Se også bilder fra 17. mai på Nordnes.