Kunsten å være død i Wales – på Klosteret

Lanserer bok på Klosteret kaffebar.

For 15 år siden var Tone Wasbak Melbye på en ferietur i Wales. Så har boken ligget og ulmet siden da. Nesten nøyaktig den ruten hun selv tok, følger hovedpersonen i boken hennes som lanseres på mandag. Hun begynte å skrive notatene i fiksjonert fortellingsform julen for tre år siden. Nå er den blitt til hennes første allment tilgjengelig bok. 40-åringen har skrevet en bok før, Skyggeulven, som ikke er så lett tilgjengelig og som bare finnes i et begrenset, håndinnbundet opplag.

– Så boken om Wales er på sett og vis basert på en sann reise. Alle stedene de drar til i boken, finnes, og de fleste av vertshusene også. Boken kommer ut på engelsk nå i høst, så da er jeg spent på om Waliserne kjenner seg igjen, sier forfatteren.

Boken «Kunsten å være død i Wales» skal lanseres på Klosteret kaffebar mandag 2. oktober. Eller det er egentlig en halvårsfest, for strengt tatt er boken utgitt allerede. Wasbak Melbye forklarer:

– Lanseringen er på halvårsdagen for utgivelsen, så det er halvveis en lansering, halvveis en ett-års-feiring. Dessuten synes jeg datostempling på kunst er en uvane kulturen vår har fått, så dette er et forsøk på å forlenge levetiden på litteratur og komme bort fra ideen om bøker som forbruksvare. Forsinkelsen hadde også med innholdet i boken. Utgiveren ville ha mindre spøkelser. Jeg mener at folk vil lese om spøkelser, og dermed tok ting litt mer tid.

– Hvorfor det ble akkurat Wales boken skulle handle om?

– Wales er nok det underligste landet av alle de stedene jeg har vært. På andre steder har jeg kanskje sett og opplevd merkeligere og mer spektakulære ting, men ingen steder har stemningen føltes så tettet av underlighet og virkeligheten virket så flyktig, landet så levende i seg selv.

– Hva er du mest fornøyd med i boken?

– Jeg prøver i boken å gjenskape den snikende uhyggen som følger med stemningen av oppløsning og flyktighet, det Lovecraft refererer til som «A certain atmosphere of breathless and unexplainable dread», som kjennetegner den Underlige historien. Det virker det som jeg har lyktes med. Dette er en bok som i stor grad handler om hvordan det egentlig er å forholde seg til det paranormale på daglig basis.

Forfatteren selv er også emosjonell.

– Jeg elsker generelt veldig mye og hele tiden, men kjæresten min er nå noe for seg selv, da.

I andre enden av skalaen er det også mye.

– Jeg hater generelt veldig mye og hele tiden, men i det siste har den typen nedlatende og hensynsløse maktkarroganse som arrangørene og fremheierne av sykkel-VM fremviste, havnet øverst på listen.

Grunnen til at hun ble forfatter var at hun ville utvide grensene for hva som kan fortelles om.

– Jeg leser veldig mye, men synes fort det blir de samme historiene som fortelles igjen og igjen, og få av dem handler om en verden jeg kjenner meg igjen i. Jeg vil utvide grensene for hvordan vi ser verden og hva vi tror vi kan fortelle om. Alle historier er ikke skrevet fra før, det bare virker sånn fordi forlagsbransjen insisterer på at vi skal skrive etter oppskrift og fordi vi blir oppdratt til å tro at historiens elementer er historien.

Kjente karakterer

Hun synes ikke det var en spesiell karakter som var vanskeligst å skrive.

– I «Kunsten å dø i Wales» er alle i grunnen veldig oppsausede versjoner av folk jeg har kjent, jeg håper de ikke kjenner seg igjen, og at de blir smigret om de gjør, sier hun.

Akkurat nå er det Lucifers manifest av fellesbergensforfatter Lasse Amundsen som leses hos Wasbak Melbye. Men på mandag er det kun egen bok som står på programmet. Da skal boken lanseres på Klosteret kaffebar.

– Hvorfor der?

– Klosteret kaffebar er et av de triveligste stedene jeg vet om i Bergen og et slikt sted som jeg syns vi har for få av i Norge for tiden, disse avslappede bydelskafeene som holder et sentrum levende, mener Wasbak Melbye, som også sier hun har vært mye på Nordnes.

Lett å puste

– Jeg har tilbrakt veldig mye tid med å skrive på Nordnes, særlig i en uidentifisert leilighet i strangebakken, på verftet, og ute ved klosteret og i Nordnesparken når det ikke høljet altfor mye. Nordnes er et sted jeg synes det er lett å puste og jeg blir aldri lei av å gå rundt og se på gatene der, jeg synes jeg stadig oppdager noe nytt og spennende.

Hun er fornøyd med mottakelsen boken har fått så langt.

– Det virker som om jeg har truffet leserne på den måten jeg ville, og det er jeg veldig fornøyd med. Jeg regner med å bruke en del år på å få enda flere til å lese den, men jeg regner også med å ha god tid på meg siden dette ikke er en roman som står og faller med sin tidsånd.

Vanskelig markedføring

– Hva er det aller vanskeligste med å skrive en hel bok?

– Det vanskeligste er helt klart markedsføringen etterpå. Det er vrient for alle, men folk som går uopptråkkete stier har jo en ekstra utfordring. Dessuten får jeg gjerne en masse nye ideer mens jeg skriver, så da blir jeg fort distrahert fordi jeg må skrive dem ned. Fordelen med det er at jeg er nesten ferdig med neste bok allerede.

Nå er hun spent og glad foran mandagen.

– Jeg har nesten glemt selv hvor bra boken i grunnen er i alt styret med å selge den, man blir så instrumentalistisk innstilt til sitt eget verk. Så nå er det fint å bare feire.

Og hun vil ikke gi seg med dette.

– Min neste bok er en samling småburleske grøssernoveller fra Sørlandet. Nærmere bestemt Kristiansand, der jeg bodde i noen år. Boken er planlagt utgitt til neste sommer.

Nå håper hun folk vil ta turen innom Klosteret kaffebar på mandag.

Se hva annet som skjer på Nordnes