Nordnesrepublikken i et nasjonalt og et allment perspektiv

Kjære alle! Kjære folk flest! Kjære Nordnesfolk! Kjære Nordnesrepublikanere!

Vi bringer her talen som ble holdt på ettermiddagsarrangementet på Nordnes skole på 17. mai for alle dem som ikke var til stede. Det er Ola B. Siverts som mesterlig tar oss gjennom en del av Nordnes historie og gir oss et unikt innblikk i hvordan det gode fellesskapet på halvøyen vår har utviklet seg. 

17.mai-tale, 2017 – Nordnes skole – kl. 17.00

Ja, for Nordnesrepublikken ER blitt et begrep og et identitetsmerke for oss som bor utenfor Muren, nord for Smørsbroen og Engen. Og nå forsterket og godt ivaretatt som navnet på bydelens flotte nettavis i Eva Johansens sikre grep.

Nordnesrepublikken uttrykker ikke  at halvøyen vår domineres av antirojalister eller  at vi har hemmelige  ambisjoner om egen selvstendighetserklæring eller egen grunnlov for den saks skyld. Ja, selv om Nordnes har egen nasjonaldag 3.mai, annerkjenner vi jo fullt  ut 17.mai som felles nasjonaldag som vi deler med hele resten av landet.

Og akkurat dette uttrykker jo i klartekst det som særkjenner den norske nasjonaldagsfeiringen; vi markerer  samtidig det STORE fellskapet – landet vårt – nasjonen – Ja, vi elsker , men også de andre viktige fellesrammene om våre liv; landsdelen – Vestland, vestland, byen – byen er Bergen og laget er Brann ikke minst når de vinner 5-0 på staddaen 16.mai… og bygda – om man bor slik til –  eller som for oss – bydelen, nærmiljøet.

Så  Nordnesrepublikken er vel mer et uttrykk for at vi er en ganske så distinkt, veldefinert bydel som har geografien på vår side – og at vi er rimelig stolte av å høre til her , men i en alltid fin og vanskelig balanse mellom nettopp stolthet og sjåvinisme.

Nordnes var historisk innvandrerene og innflytterenes lave terksel til Bergen. Hit kom f.eks.  sunnfjordingene – hvorav mange ble politifolk – og skotter og nederlendere i passe avstand fra tyskernes dominans på og rundt Bryggen. Bydelen var så stor at den ble skaprt oppdelt i strøk med egne buekorps og egenidentitet i tildels skarp rivalisering med nabostrøkene. Det  var først for 30-40 årene siden strøksforskjellene lot seg overvinne og det ble mulig å stadfeste en felles nordnesidentitet.

For rundt 40 år siden  hadde Nordnes alt en liten småby  eller urban landsby som vel samfunnsforskere ville kalle det –  trengte for å være seg selv om ikke nok, så i alle fall ganske komplett. Nordnes  hadde  som i dag egen grunnskole, ja frem til 1989 egen ungdomskole også. Vi hadde og har egen kirke, eget bydelshus, egne barnehager  – men dengang hadde vi også eget pol – nede i Strandgaten og bankfilial og posthus. Og vi hadde alle slags spesialbutikker, slakter, fiskemann, brødutsalg og mange små kolonialer f.eks. Jacobsen på Klosteret eller Lunde i Skottegaten. Og selvsagt hadde vi da som nå eget buekorps – ja, med et snev av  sorg ville også de gamle medlemmene av Vervegarden fra nedlagte Verftets bataljon måtte innrømme at det var bare itt buekorps igjen – Nordnæs Bataiilon. Ja, og forglemme  idrettslaget som har vært en bærebjelke i generasjoner – eller mer presist kanskje 4  generasjoner – for FØR 1945 fantes det mange idrettslag i bydelen og først  med fredsånden som hersket sterkt kort etter fredslutningen i 1945 ble det mulig å slå 4 idrettslag sammen til et felleslag for bydelen. Av de  4 kom 2 fra hver sin side av klassegrensene arbeider og borgelig.

Nordnes fikk for 40 år siden  byens første og dengang en av landets ytterst få gågater – vår egen handlegate og ut på 80.tallet på Verftet var kimen til det som skulle bli et av byens og landets viktigste kulturhus – USF – i ferd med å bli synlig.

Selv om mange av elementene  fra 30-40 år tilbake i tiden ikke finnes lenger, så er nye sammenbindende, stolthetsfaktorer kommet til – som Nordneshallen  i 2001 og en rekke parker og lekeplasser. Ja for mange av småparkene og lekeplassene på Nordnes er faktisk blitt til pga beboerintiativ og dugnader . For det som også kjennetegnet Nordnes om vi går disse 30,40 årene tilbake i tid, var at mye av det vi tar for gitt i dag – langt fra var – bokstavlig talt på plass da. Faktisk fryktet store deler av befolkningen fortsatt at Nordnes stod foran rivning – saneringspøklelets preget mange av dem med fødselårs fra  slutten av 1800-tallet og unionsoppløsningen og fremover. Da vi flyttet inn i Claus Frimannsgate på Nøstet  i 1977 og fikk vårt første barn i 1978 og drev og pusset opp huset, så banket vår gamle nabo på døren og sa; «Ska dokkar bli boende her? Vet dokkar ikkje at alt skal rives? De e itt dødt strøk ikkje nokke for barn! « Og gjeldende reguleringsplaner for hele vestsiden av Nordnes og for Ytre Markevei og Ytre Nordnes  var saneringsplaner fra de første årene etter krigen. Alt det gamle vi  med jorden jevner – opp blokker til fremgang frem – for å sitere lett omskrevet en sang som synges helt i begynnelsen måneden, og ledsaget av faner med bare én fargene fra  flagget som vaier i vinden i dag….

Fra midten av 70-tallet begynte en del unge mennesker med idealistisk og ganske romantisk forhold til gamle hus og brostein å flytte hit. Forfalne hus fikk man kjøpt billig og husbanken hadde ganske rause støtteordninger til dem som ville  skifte gamle vindur til nye, men i gammel stil og bytte ut kaggedoen med vannklosett. Selv på midten av 1980-tallet hadde 10% av husholdningene i bydelen kaggedo.

Det var også en tid da befolkningstallene var på et absolutt minimum – bare 4000 var folkeregistrerte her.  Her må ja raskt få skyte inn  at det i 1910 bodde 17 500 mennsker på Nordnes, selv på 50.tallet var det over 6000 her. Så sank det til 4000 tidlig på 80.tallet – så begynte langsomt pilene å peke oppover og i dag er vi 5200 som Nordnesboere

Skolen var nedleggingstruet, riving av eldre hus var lov, det var ingen boligsoneparkering, men rent parkeringstexas:  Alle som jobbet i Bergen sentrum parkerte hvor de ville. Det fantes ikke parker eller lekeplasser blant smitt ogs smau og der tidligere generasjoner lekte i gatene  – stod det nå biler parkert.  Det var dette velforeningene tok fatt i med en miks av unge idealister med langt hår, fotform sko og lilla  eller palestinaskjerf og eldre nordensfolk med dype røtter og med organisasjonserfaring fra fagforeninger,idrettslag og buekorps. Det ble dannet arbeidsgrupper og satt igang aksjoner for å redde det som nå rommer bydelshuset fra å bli revet og mange andre hus som var truet med samme skjebne, det ble anlagt midlertidige  parker der det var parkeringsplasser og Galgenbakken ble etablert som ballbane en helg i  april 1983 på en superdugnad som sikret at det litt udefinerte ingemannslandet med uklar eiendomsrett ble erobret til nærmiljøets beste. Og slik ble det jobbet frem planer for Gartnergaten og Kjellersmauet , for parken bak bydelshuset, for Corpes de Gardeparken, for apotekerhagen og Strangeplass og selve Klosterplassen, men etterhvert også for å pusse opp skolen, få et bydelhus, en idrettshall og i 25 år hadde bydelen egen avis – All-Meningen – og nettportal – Nordnesmuren. Velforeningene drev en tid  kafé i bydelshuset , en gruppe foreldre organiserte fritidshjem – den tids SFO – også det i bydelshuset – og ungdomsklubb. Og i 30 år har en rekke av disse  nyskapte parkene blitt vedlikeholdt lokalt  av naboer – gjennom den såkalte Grøntavtalen mellom velforeningene og kommunen.

Denne  dugnadsånden var med å redde skolen og gi ny giv til idrettslaget.

Og det er flott å se hvordan alt dette ikke bare holdes i live, men stadig utvikles, og nye intiativ som «Bærekraftig liv  på Nordnes», og mange andre  – vokser frem og speiler vår tids bevegelser og fremtidsmål.

Hver generasjon har skapt  og skaper noe nytt. De som stod på skoleplassen 17.maiene  i 50. og 60.åren hadde sine store dugnadsprosjekt:  De  bidro til at idrettslaget fikk en hytte på byfjellene – Nordneshytten og skolens flotte hytter på Kvamskogen, Nordnestunet og bistått buekorpset med å bygge ut Nordnæsdalen i Fyllingsdalen.

Vi lever travle liv med store krav og forventninger. Mer enn tidligere følger vi barn og barnebarn til treninger idrett, øvelser i musikk og teater eller til andre fritidsaktiviteter, folk stiller som skolekontakter, fortball og håndballtrenere, vi selger vafler under NIL-cup eller pølser og is på 17.mai. Det kjennes kannskje av og til som vel mye av det gode, når får vi tid til å ta vare på oss selv og de helt nære relasjonene? Når får vi tid til å være og ikke bare gjøre? Det er den evige vekselvirkning og spenning mellom å få være individ å ta vare på seg selv og sine, og det å yte i felleskap og skape de kollektivene som gir rammene om det gode liv. Vi må ha det godt med oss selv for å kunne gi – og når vi så virkelig trenger det så får vi – fra felleskapet. Dette er grunntonen i et demokrati – og et velferdssamfunn.

Norge – landet vårt – Bergen – byen vår – er summen av alle Nordneser, alle steder som  klarer å  skape en identitet, klarer å finne gode møteplasser for folk – gjøre det meningsfullt å være i fellskap –  Så begrepet Nordnesrepublikken er i beste fall essensen av det verdigrunnlaget som 17mai-grunnloven var med å legge ; her er ingen konge på haugen, her er vi opptatt av likhet og rettferdighet,  her yter vi etter evne og håper vi får etter behov, her prøver vi å være inkluderende og tolerante, akseptere og lære av det fremmedartede og by på den trygghet som en tydelig identitet og et veldefinert felleskap kan gi

Med det sier jeg 17.mais sentrale hilsen: Gratulerer med dagen!  Hurra  for 3 N-er og en B. Hurra for  Nærhet, hurra for Nordnes, hurra for Bergen og hurra for Norge!

Ola B. Siverts

ANNONSE