Elsker å fortelle og underholde

Mye av arbeidet til prest Åse Kristin Nøkling Aagaard må utføres på kontoret på Bryggen. Foto: Eva Johansen

Møt presten i Nykirken.

Hun kommer fra en prestefamilie, men det var likevel ikke selvsagt at det var prest hun skulle bli. Men helt siden hun var liten har Åse Kristin Nøkling Aagaard elsket å fortelle og underholde.

Den kristne lære har hun fått inn fra hun var baby, men det var ikke før etter første studieår og da hun traff ham som skulle bli mannen i hennes liv, at valget ble tatt. Den nye kjæresten hadde allerede tatt sitt valg, og skulle bli prest.

Men før dette hadde Åse Kristin Nøkling Aagaard et lite opprør i gymnastiden.

– Da tror jeg kristendomslæreren ble litt lei av hånden min som alltid kom opp. Jeg stilte spørsmål ved det meste, husker hun.

Åse Kristin Nøkling Aagaard er barne- og ungdomsprest i Domkirkens menighet. For 14 år siden ble menighetene i sentrum slått sammen, og Nykirken ble en del av den.

Men det er i Nykirken hun hører hjemme. Da kirken hadde «Barnets år» for tolv år siden, ble Nykirken valgt som «Barnas katedral». Det skulle være barnas kirke. Like etter kom Åse Kristin dit som prest med ansvar for barn og unge.

Da hadde ungdomskjæresten blitt ektemannen hennes. De flyttet til Voss og jobbet der en periode, etter det ble det ti år i Aurland. Der var Åse Kristin sogneprest. Da de kom tilbake til Bergen og Nordnes hadde ekteparet fått tre barn. Mannen Bjarne Aagaard ble sogneprest og de flyttet inn i presteboligen Corps de garde på Klosteret.

Må slå rot

– Jeg liker å være en god stund på hvert sted. Det tar tid å slå røtter og å bygge relasjoner. Det tar tid å bygge en kirke og menighet. Folk skal føle det er en ro over det hele,  sier 49-åringen.

Nå er hun den som har vært lengst prest i menigheten.

– Jeg er matriarken, selv om jeg ikke er eldst, ler Åse Kristin.

Men det er barn og unge hun brenner for. Hun er ikke så opptatt av karrière, og vil helst kunne være ute i feltet.

– Hjertet mitt banker for barn og unge. Kan hende jeg havner som prost eller som sogneprest igjen, men da blir det så mange møter. Jeg liker å snakke med folk, liker å ha det slik som nå. Det kan jeg med denne stillingen. Jeg liker å sitte på gulvet og snakke med ungene, liker å ha konfirmanter, det er veldig utfordrende og kjekt.

Åse Kristins engasjement er tydelig. Øynene gnistrer og hun prater med hele kroppen.

– I Nykirken har vi fått til mye. Det skal være en kirke som er dominert av barn. Du ser det på utsmykkingen, den er laget av barn, og andre ting som at alteret ikke er forhøyet. Du må ikke være høy for å se alt i denne kirken. Den er blitt en form for kulturkirke, alltid fokusert på barna.

En utfordring for Nordnes

Det er ikke alle som synes dette bare har vært positivt.

– Kirken er ikke den samme som den gang den ble bygget. Nykirken ble jo bygget fordi det var så langt å gå til Domkirken. Nå driver vi kirke på en annen måte, mer spesialisert. Kanskje har vi mistet noe på veien? Det er ikke alle som synes endringen er bra. Det har vært en utfordring for folk på Nordnes at kirken ikke er slik den var for bare ti år siden, men heldigvis gleder mange seg over at barn og barnefamilier er med og fyller kirken med liv, sier Åse Kristin.

– Det handler om at vi bruker kirken på en annen måte nå. Du vet, en del av de eldre, trofaste kirkegjengerne er døde nå. Jeg vet ærlig talt ikke om kirken hadde vært åpen om vi ikke hadde gjort dette grepet, sier hun betenksomt.

For det koster penger å holde kirker åpne. Nykirken har nylig fått  varmeanlegg til 1,2 millioner. Før det har mange frosset i kirkerommet. Og når besøkstallene går ned, prøver kirken å finne andre måter å tilnærme seg publikum. Som å ha forskjellige formål for de forskjellige kirkene. Nykirken er for alle, men barna får utfolde seg spesielt – til glede for både små og store. Der kan det nå være mellom 20 til godt over 100 på gudstjenestene som det er på tre av fire søndager i måneden.

– Det er utrolig stor forskjell på å være barn i kirken nå enn da jeg var barn. Før skulle vi «vokse inn i noe». Noen kan synes det er for mye når barna leser eller synger, at det blir for mye underholdning. Men jeg mener ikke det er å underholde, det er å delta. Det er et hellig rom, og ikke som en gymsal for eksempel. Men vi skal være oss selv når vi er i det hellige rommet. Det er en balanse, og vi er ikke helt i mål, mener presten.

Mer enn gudstjenester

Men hva gjør presten når hun ikke er i kirken?

– Hm, Åse Kristin tenker seg om. Det er mye annet dagene blir fylt med.

– Barnehagene har samlinger om fredagene. Og jeg prøver å være med på babysang og i åpen barnehage av og til. Jeg bruker mye tid på konfirmantene, som for eksempel samtaler med hver enkelt. Og så er jeg jo en del av staben her i menigheten. Vi legger planer og visjoner, og følger opp folk i menigheten. Noen vil ha samtaler, noen trenger litt ekstra støtte. Nå i disse dager er vi snart ferdig med å legge en trosbekjenningsplan, sier Åse Kristin, som legger til at hun ville nok ønsket å være enda mer ute i feltet.

De gamle salmebøkene ble byttet ut, men kom til nytte som engler, laget av konfirmantene. Foto: Eva Johansen

Kontorarbeidet foregår på Domkirkens meninghetskontor på Bryggen.

I spørsmålet om vielse av homofile og lesbiske er Åse Kristin klar.

– Når det kommer en vigselsordning i kirken som vi kan bruke, uavhengig av kjønn, så vil jeg bruke den. Jeg vil kunne vie likekjønnete. Og det er gledelig å se at flere likekjønnete finner sin plass i menigheten og føler seg velkommen.

Barna hennes ønsker også å være en del av kirken. Men utdannelsene er forskjellige. Eldstejenten studerer til lærer og gutten musikk ved Griegakademiet. Yngstejenten er eneste som bor hjemme og går på videregående.

– Utfordringen er å få ungdommen til å være med i kirken videre etter barneårene. Det er de som må skape kirken selv. Jeg kan legge til rette, men de må drive den.

Grusom verden

Å være kristen i en verden hvor menneskene tidvis er grusomme mot hverandre, synes hun bare blir enda viktigere. Nylig var det flykninger fra Aleppo på gudtjenesten hennes, hvor en av dem hadde laget sang om livet sitt og flukten fra krigen.

– Det var sterkt. Veldig sterkt.

Men på tross av alt det grusomme som skjer, er hun trygg i troen.

– Jeg tviler ikke så mye på Gud, men noen ganger på menneskene. Hvorfor er vi så onde mot hverandre? Som svar er det dette jeg sier til konfirmantene: Du er elsket – elsk hverandre.

– Jeg tror på det gode i menneskene. Noen ganger må man grave litt dypt, men Gud har laget oss slik at vi klarer å elske hverandre.  Vi må vende ryggen til det vonde og vende ansiktet mot gud. Der henter jeg krefter. Hvis alternativet er ikke å tro, da ville det blitt enda vanskeligere og enda mer håpløst. Jeg tror på at alle gode krefter kan komme sammen og jobbe for fred.

Vil tone ned forventningene til julen

I 2017 er det Luther-år. Da er det 500 år siden Martin Luther slo opp sine 95 teser på døren til slottskirken i Wittenberg. Dette skal markeres verden over, også i Bergen og i Nykirken på Nordnes. Ellers følger barne- og ungdomsprestens gjøremål mye skoleåret. 60 ungdommer skal stå konfirmant neste år.

Presten ønsker å tone ned forventningene omkring julen.

– Det har vært hektisk før jul, så nå er det veldig deilig å bare tusle rundt, lese en bok. Gå små turer. Det enkle er ofte det beste. Jeg er veldig privilegert som har familie rundt meg. Å ha noen å feire jul med. Dess eldre jeg blir, dess mer takknemlig blir jeg og dess enklere vil jeg ha det.

Hun har ikke kjøpt en eneste julegave, men har laget små gaver. Det kunne være slikt som karrisild eller fikenmarmelade. Listen med kjøpegaver fikk mannen, og det tok han seg av.

– Vi har tonet ned veldig. Jeg får helt dånedimpen når jeg går i butikker nå. Budskapet er heller å ha verksteder sammen, å lage ting sammen. Det med julaften er så sårbart. Alt skal skje da. Men bakom kan det være brutte relasjoner, noen har mistet noen, noen du gleder deg til å se. Jeg tror det er viktig å tone ned forventningene og spise god mat og bare være sammen. Ingen har livene sine på stell. Det er ikke noe jeg trakter etter.

Hele familien har tradisjon med å være med i Nykirken på juleaften, og hjelper til med forskjellige gjøremål. Åse Kristin har drømmer for 2017.

– Det er at Nykirken skal være et kraftsenter.

Nyttårsforsetter har hun sluttet med for lenge siden.

– Vi må begynne lokalt. Bor man på Nordnes har man en veldig identitet av å være nordnesboer. Hvis man har det bra der man bor, med naboer, familie, skole arbeidsplass, så er det lettere å gå ut i den store verden og ha det store bildet, avslutter den erfarne presten i Nykirken.

Les også: 

• Hva mangler her?
• Ikke helt stille før stormen
• Slik jobber arkeologen
• Erkebispegården er nå tett
• Vakker sang i Nykirken
• En engel blir senket

Følg Nordnesrepublikken