Marie skal feire jul for 96. gang!

Bli med på hjemmet og hør hvordan julen ble feiret før i tiden.

Med utsikt mot festningen og Nordnes skole bor Marie Barstad (96) og Else Karin Trengereid (84). I hver sin leilighet på over 60 kvadratmeter har de fine dager på Nykirkehjemmet. Vi skal snakke om julen – den gang jentene sprang i gatene på Nordnes.

– Vi gledet oss i hvert fall veldig til jul. Wallendahl hadde et sånt tog som gikk rundt på skinner, ellers var det ikke så mye pyntet i byen. Nissene var ikke kommet ennå, sier Marie.

Vi må helt tilbake til 1920-tallet for å komme til tiden da 96-åringen var barn. Hun vokste opp i Østre Holbergsallmenningen 5. Huset har vært i familien i generasjoner og i dag er det Maries Niese som eier det. Marie og familien bodde på toppen.

– Jeg har bodd der nesten hele livet, helt til jeg flyttet hit for 8-9 år siden. Det gjorde jeg på Nordnæs bataillons 150 årsdag, den 3. mai, husker Marie.

Else flyttet til Nykirkehjemmet omtrent på den samme tiden. Hun og mannen Kåre fikk leilighet sammen, etter at Else hadde vært gjennom en stor ryggoperasjon. Smertene sitter i og er en del av hverdagen fremdeles. Det ble for tungt å ha huset på Nesttun.  Der de hadde bodd i 50 år. Else og Kåre traff hverandre i 1952 og i fjor ble Else alene. Kåre måtte gi tapt for kreften.

– Det gikk så fort, husker Else så altfor godt.

Maries mann gikk bort rett før hun flyttet hit. Det var også kreften som tok ham.

– Det var grunnen til at jeg flyttet. Heldigvis fikk jeg plass. Her er det så trivelig.

Begge gikk på Nordnes skole. Helt til nå har det gått noen fra Maries familie på skolen der.

Lille Markeveien

Else vokset opp i Lille Markeveien med ni søsken, de var fem gutter og fem jenter. De hadde begge familiejulen hjemme.

– Vi hadde juletre helt til taket, og det var høyt under taket. Tror det var læregutten til far som slepte det hjem, humrer Marie.

– På treet var det slike klyper med stenger på, som gjorde at stearinlysene stod stødig. Var ikke elektriske lys den gangen, vet du.

Marie var i midten av åtte søsken.

Nyttige presanger

– Det var en haug med presanger. Men vi fikk bare nyttige ting. Det var det alltid. Det var så koselig. Vi hadde nydelig mat. Det var prinsefisk og multekrem på julaften. Og vi gikk rundt juletreet. Mor spilte piano og far fiolin. Og det var ikke bare på julaften vi gikk rundt juletreet, det gjorde vi på førstedag også. Og da fikk vi ikke lov å gå ut. Etter hvert fikk vi pinnekjøtt, men da ble vi jo så mett, smiler Marie.

For å få plass til alle rundt bordet, ble salongen og spisestuen byttet om.

– Når stuene ble byttet, da var det jul!

Ellers ble det spilt mye spill.

– Vi spilte ludo. Og så hadde vi kort med kongefamilene i Europa på. Nå er det jo nesten ingen igjen. Så bakte vi mye. Mor lagde hjortebakkels og vi var med å rulle ut. Og helt til slutt fikk vi lage hver sin bokstav, minnes Marie og legger til at de fikk også mye bakevarer fra morfarens bakeri.

Hos Else var det kjøttmiddag på julaften. Alle spiste middag hos Else og familien, og så gikk de opp i 3. etasje til bestemoren og pakket opp gavene der.

– Så hadde vi aprikoskrem som dessert på julaften. Det er så deilig å tenke tilbake på. Og masse rosiner og nøtter. Det er gode minner.

Det eneste som ikke bare vekker gode minner er krigen. Da var det ikke presanger.

– Vi hadde jo ingenting. Men vi lagde krisekrem. Det var krem av sukker og kokte poteter. Men vi måtte spise den fort, eller så falt den sammen.

Marie har krystallklar hukommelse. Men hørselen er ikke som den en gang var.

– Vi hadde mat under krigen, men husker vi måtte ligge med klærne på, klar til å flykte. I lengre perioder var vi evakuert. To av brødrene mine bodde på Fana folkehøgskole under hele krigen, og jeg i en lengre periode. Vi måtte lære oss å utnytte alt, sier Else.

Hun husker en jul spesielt.

– Etter eksplosjonen i 1944 ble huset mye ødelagt og vi måtte flytte på landet og den julen feiret vi der.

Marie kommer på vinterlekene.

– Vi rente på kjelke ned Østre Holbergsallmenningen. Og i bunnen stod det en konstabel og passet på at det ikke kom biler.

– Vi har så mye å være glade for. Vi tar bare vekk krigsårene. De glemmer vi.

96-åringen blir ettertenksom.

Marie er alene igjen av alle 8 søskenene. Hun har også opplevd å miste datteren og et barnebarn.

– Vi må leve på minnene.

Hun viser frem noe av julepynten som datteren har laget.

– Det tar jeg frem hver jul. Hun lagde en liten krybbe og hun har strikket den bamsen, sier Marie stille.

Sønnen hennes bor i Åsane med familie og hun har oldebarn.

Julen skal hun feire hjemme hos seg selv på Nykirkehjemmet.

– De skal være mange der, så det blir litt mye. Og så blir det et avbrekk når jeg skal reise hjem. Så jeg vil bli her. Heldigvis trives jeg godt i mitt eget selskap.

På hjemmet blir det julemiddag og kake senere.

– Jeg skal kose meg. Alltid noe kjekt på TV også.

Else skal også feire julen hjemme. Hun skal ha sønnens familie og en til i familien som bor på Nykirkehjemmet hjemme hos seg. Datter bor på østlandet og skal feire med mannens familie der.

– Her i leiligheten har vi alt vi trenger. Og stort bad, sier Else.

Hun liker så godt mennesker, og å se gaten utenfor fra vinduet er hun godt fornøyd med.

Og begge er så fornøyd med at styrer Morten er tilbake.

– Han er bare alle tiders. Han vet ikke hva godt han skal gjøre for oss, er damene skjønt enige om.

Bli sett

– Jeg lurer på en ting, hvorfor er det ingen som bruker refleks lenger?

Marie er oppgitt.

– Det burde alle gjøre!

Og hun mener bestemt at de hadde det beste barndommen.

– Ungene leker jo ikke lenger. De går bare rundt og leiter etter Pokemon.

Les også:
Ønsker seg en tidsmaskin