Engasjert i «voldens mange ansikter»

Vivian Skaten Nesse fra Nordnes har flere roller på konferanse.

Vivian har selv blitt utsatt for en type vold, og er opptatt av å få frem at det er et stort spekter av vold. Undertittelen på årets konferanse «- voldens mange ansikter» belyser nettopp dette. Vivian er opptatt av åpenhet for å avlive myter og bryte tabuer. 

‘Den 25. november er det FNs internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner. I den forbindelse arrangerer LO sitt familie- og likestillingsutvalg en konferanse med  «Avskaffelse av vold mot kvinner – voldens mange ansikter» på Scandic Bergen City.

I utvalget sitter nordnesboer Vivian Skaten Nesse og hun har travle dager med å få de siste bitene på plass. Vi møter henne på «Det Søte Regnet» i C. Sundts gate, hvor hun kommer stormende inn noen minutter for seint, med nesen i mobilen og gledesstrålene meddeler at nå falt en av de siste brikkene på plass.

Konferansen har vært arrangert flere år på rad. Responsen fra deltakerne har vært positiv og derfor har det blitt en tradisjon å arrangere konferansen knyttet til FN-dagen.

– Det er spesielt kombinasjonen av informasjon eller forskning og personlige erfaringer vi har fått positive tilbakemeldinger på. Det er tredje året Vivian Skaten Nesse er med å arrangere konferansen, og allerede nå er har de nådd nesten 100 påmeldte, noe som var et foreløpig mål, forteller hun.

Hele arrangørlisten består av LO, Fagforbundet, FO, LO Stat, Norsk Folkehjelp og EMPO Flerkulturelt ressurssenter

– Men i år har vi et større lokale med plass til flere enn i fjor, så det er fremdeles ledige plasser, det er bare å melde seg på, oppfordrer hun.

Konferansedagen er todelt, før lunsj er temaet kvinner på flukt og etter lunsj settes det søkelys på vold som ikke snakkes så mye om; vold mot kvinner i rus-og kriminelle miljø. Og blind eller tilfeldig vold.

– Det finnes så mange typer vold. For to år siden var temaet vold i nære relasjoner. I fjor hadde konferansen primært et internasjonal fokus og på minoritskvinner i Norge, eksempel på tema var trafficing, krysskulturelt press og æresbegrepet. I år ser vi på andre typer vold, blant annet voldtekt bruk som våpen i krig. Og vold mot kvinner i rusmiljø og blind vold. Den volden vi gjerne ikke snakker så mye om.

40-åringen er engasjert på flere fronter, blant annet i 8. mars-komiteen tidligere i år. Nå er hun spesielt opptatt av vold i rusmiljø.

– Det finnes for eksempel ikke et krisesentertilbud til voldsutsatte i rusmiljø. Er du rusavhengig eller går på legemiddelassistert rehabilitering (LAR) slipper du ikke inn på krisesenteret. Det betyr at det faktisk er mange som ikke har dette tilbudet, selv om loven er klinkende klar på at kommunen har ansvar for å tilby krisesenter. Forstår at dette ikke er i ett og samme tilbud, jeg har full forståelse for at barn skal skjermes fra aktiv rus. Men det endrer ikke på kommunens ansvar for å gi alle borgere et tilbud om krisesenter. Da må de etablere et eget tilbud!

I forbindelse med arbeidet med 8.mars arrangement kom Vivian i kontakt med Yvonne, som var innleder på Kvinnedagen.

Yvonne delte sin erfaring med å oppsøke legevakten, og hun fikk komme på krisesenteret kun fordi legen «kranglet» henne inn. Hun fikk høre at hun var heldig. Og slik skal det jo ikke være. Så vi jobber for å få etablert et slik tilbud. Helsebyråden var faktisk ikke klar over at dette tilbud ikke gjaldt rusavhengige før vi var i BA med dette i vår, sier Vivian engasjert, og legger til at dette viser hvor viktig det er å ta opp saker, for å få fokus på dem og satt dem på den politiske dagsorden. Jeg synes det er beundringsverdig at Yvonne har stått frem med sine erfaringer, hun går foran og er en viktig stemme for grupper som ofte ikke blir hørt. Yvonne gjør en viktig jobb, og jeg er takknemlig for muligheten til å samarbeide med henne.

Yvonne og Vivian hadde et møte med helsebyråden, kommunaldirektør for både helse og sosial i september, og Vivian lover at dette skal følges opp.

Vivian er spent før konferansen, hvor hun både er arrangør og skal på scenen selv. Her med en kaffe på «Det Søte Regnet». Foto: Eva Johansen

Skal fortelle sin historie

På den siste delen av konferansen skal Vivian selv på scenen. Hun skal i samtale med Venche Agnes Johansen fra Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) og fortelle hvordan hun opplevde å bli utsatt for blind vold og hvordan tiden etterpå har vært.

Hun har ikke fortalt dette offentlig før, og er spent på hvordan hun selv opplever det, men håper det kan hjelpe andre.

– Det eksisterer en del myter omkring vold. Man tenker det er kvinner som blir utsatt for seksualisert vold, men dette gjelder også en del menn. Man tenker at det er menn som blir utsatt for blind vold. Og statistisk er det flest menn. Men det er faktisk 20 prosent kvinner som opplever dette, og den prosenten er stigende. 70 prosent av disse igjen er yngre kvinner. Dette blir det snakket lite om, og media har ikke fokus på dette. For meg var det vanskelig å snakke om det jeg hadde opplevd, jeg fant ikke noe jeg kunne bruke som referanse, ingen andre som jeg kunne identifisere meg med, forteller Vivian.

Ved at hun selv forteller sin historie, håper hun å bidra til at andre som har opplevd noe lignende, ser at de ikke er alene.

Illusjon om å være «udødelig» brast

Vivian har bodd på Nordnes siden 2008. De som kjenner henne vet at hun ikke lar seg pille på nesen. Hun har ikke vært en engstelig type, men mer nysgjerrig. Tidlig reiste hun rundt i verden alene, og har vært på festivaler fra hun var tenåring.

Da hun var rundt 30 år tok sosionomen videreutdanning i Danmark.

Sommeren 2007 dro hun på Roskilde festivalen med en venninne, noe hun så ofte hadde gjort før. Vivian ble utsatt for blind vold av en hel guttegjeng på festivalen denne gangen.

Vivian ble kastet på bakken, sparket og utsatt for vold av hele gjengen. Selv husker ikke Vivian så mye fra hendelsen, noe som er vanlig når en opplever traumer. Kroppen tok over og prøvde å forsvare seg, men hun kunne ikke gjøre noe. Kunne ikke rømme.

– Så kom det en dansk mann og grep inn og fikk meg vekk fra situasjonen. Jeg er ham evig takknemlig for at han reddet meg, hva som ellers kunne skjedd vil jeg ikke tenke på.

Men selv om mye av episoden er visket vekk fra hukommelsen til Vivian, så husket kroppen. I tiden etter overfallet var kroppen og hjernen i beredskap, og gikk lett over i alarmberedskap. Hun har jobbet mange år i psykiatrien tidligere og møtt mange pasienter som var plaget av «indre uro». Først nå forstod hun denne uroen.

– Jeg ble også engstelig og redd for ting jeg aldri hadde vært redd for tidligere. For meg ble det vanskelig å håndtere å være engstelig, det var jeg ikke vant til og det stemte ikke med bildet av meg selv.

Det var ekstra vanskelig at det skjedde på Roskilde-festivalen, for det var en trygg plass, hvor jeg har masse gode minner fra. Det var 7. eller 8. gangen jeg var på Roskilde. Jeg elsker festivalstemningen, masse god musikk og fine mennesker. Volden ødela mye, og jeg var redd for at jeg aldri ville klare å dra på festival igjen. Jeg var mye sint i begynnelsen, for jeg følte de hadde fratatt meg noe viktig og betydningsfullt.

Vivian tenkte mye på hvordan dette kunne skje henne, hun fant ingen forklaring på det som skjedde. Nettopp det er en av de store utfordringene når en blir offer for tilfeldig vold, det gir ikke mening.

– Jeg fikk utrolig god hjelp på Livskrisehjelpen på Bergen Legevakt. Det er et lavterskeltilbud, der en kommer til med det samme. De gir psykisk førstehjelp til mennesker i ulike typer kriser eller i etterkant av traumer. For meg var psykoedukasjon, det å få vite at det jeg opplevde og mine erfaringer var helt normale, det mest betydningsfulle. Sammen med støtten jeg fikk til å sette meg mål og jobbe med disse – støtte i å komme meg videre. Det å dra på festival igjen var mitt overordnede og langsiktige mål, og på veien mot det var det mange små delmål.

Vivian fremsnakker ofte tilbudet på Livskrisehjelpen, og er opptatt av hvor viktig det er å få bearbeidet traumer. Det er viktig at folk får vite om hvilke tilbud som finnes. Kjenner du noen som har opplevd vold, så oppfordre dem til å søke hjelp, er hennes klare budskap.

Hjalp ikke å ha teoretisk kunnskap om traumer 

– Jeg er jo fagperson og hjelper andre med traumer, kriser og vanskelige livshendelse. Men når du står midt oppi det selv, så hjelper det ikke hva du selv kan. Jeg fikk kjempegod hjelp og ble ganske fort bra igjen.
Jeg hadde masse støtte i familie og nære venner, det som i fagterminologien heter sosial støtte, som også var helt avgjørende for å komme meg igjen etter dette traumet.

I dag har jeg det helt fint. Jeg har et godt liv, med høy livskvalitet. Jeg har nådd målene mine, og har vært på festival flere ganger, seinest på Øya i sommer.

Noen sier man blir sterkere og lærer mye av å oppleve tøffe ting, og at man ikke ville vært den erfaringen foruten. Jeg skulle så gjerne vært foruten den traumatiske opplevelsen, men når det først har skjedd, forsøker jeg å fokusere på hva positivt jeg kan ta med meg videre. For eksempel at jeg i dag har en annen forståelse av traumer.

En annen nordnesboer skal også på scenen på konferansen og det er Åshild Austegard. Hun arbeider i Aurora-prosjektet, og skal sammen med Anja Therese Midtun Murer Holst snakke om om vold mot rusavhengige. Etterpå skal Yvonne gi et innblikk av hvordan det er å være kvinne i rusmiljøet.