Sær filmdronning på Haugen

Snart premiere på «Mannen som kunne 75 språk».

13 år er gått siden siste filmprosjekt til produsent og regissør Anne Magnussen ble påbegynt. Premieren blir i på filmfestivalen i Lubeck i Tyskland i begynnelsen av november. Men så er denne filmen intet lite prosjekt.

En trelands-koproduksjon mellom Polen, Litauen og Norge. En hybrid mellom dokufiksjon, animasjon og biografi er resultatet som forteller mye om Europa i tiden før første verdenskrig. Filmen er et gigantisk prosjekt. Råmaterialet er spilt inn i en rekke land, hvor vi følger språkgeniet Georg Sauerwein som valgte å bruke talentet og livet sitt ute blant de mest undertrykte språklige minoriteter. Vi følger hans håpløse kjærlighet til den kommende dronning av Romania. Hvordan han kunstnerisk inspirerte henne til å bli forfatter, og en av de få gode kongelige sådan. Georg Sauerwein bodde 11 år i Norge og snakket Dovre-dialekt.

Anne Magnussen trives best når hun får velge det meste selv.

– Jeg liker gjerne de sære historiene. Der det er noe viktig som må frem. En historie som må fortelles, sier produsenten.

Når hun ikke er på reise med prosjektene sine, foregår det filmjobbing seint og tidlig på Klosterhaugen. Her har Anne bodd i over 25 år. Hun gjør svært mye selv, og da blir det lite tid til hobbyer. Men en ting har hun tid til, og det er barnebarnet. To-åringen storkoser seg når farmor tar henne med i Nordnesparken. 

Pioner

Filmkarrieren startet helt tilbake i ungdomstiden da Askøy-jenten gikk reallinjen på Laksevåg gymnas. En dag var de på omvisning på Tekniken.

– Der så jeg masse utstyr, oscilloskop og sånt og synes det så veldig spennende ut. Så fikk jeg muligheten til å søke NRK sine programingeniørkurs.

Anne søkte. Og til sin egen og andres forskrekkelse, kom hun inn. 

Kloke, eldre menn

– NRK hadde en veldig god politikk den gangen. Det var noen kloke eldre menn i ledelsen som jobbet aktivt for å få inn kvinnelige programingeniører.

Anne flyttet til Oslo, fikk utdannelsen og det fulgte plikttjeneste med. Dette ble innledningen til nesten 30 år i NRK. Mannen traff hun i Oslo og da han fikk jobb i Bergen, ble hun med tilbake. Enda to utdannelser senere, har hun hatt en eventyrlig reise med statskanalen, som programingeniør, fotograf, regissør og produsent. Utallige program har Anne satt navnet sitt på. I 1990 lagde hun miljøfilm blant annet fra Nordnes.

– Vi var tidlig ute og fikk svært gode utdannelser. Vi fikk trening med svære team i studio. Siden så NRK at dette ble for kostbart.

Så tok hun steget ut og stod helt på egen bein.

– Jeg hadde tenkt på det en stund. Jeg hadde fått gjøre noen prosjekt på egenhånd da jeg var i NRK også, blant annet om Gudinnekult på Kreta med Ellen Lundby. Den ble vist på NRK.

Siden er det blitt mange filmer laget med eget selskap Embla film. Sære filmer, sier hun selv.

Mange kjenner nok igjen filmer som Kunsten å brenne lyng, Hverdagslandskapet, Et nytt håp for inndyr, Villsauen, reven og kjærligheten for å nevne noen. Og så er det Beffen da. I filmen «Alt for Beffen» følger vi Linda Holmedal fra første dag hun tok på seg kapteinslua i 2008 da hun tok over selskapet etter farens død. Anne vil perfeksjonere filmen enda mer, og den har hun holdt på med innimellom «Mannen som kunne 75 språk».

Du kan også se Anne som snakker hardt til sjåførene på turistbussene på Nordens. Hun er engasjert i nærmiljøet og spesielt i trafikksituasjonen på Klosteret og Nordnes.

– Hvilken annen storby tillater slik trafikk i gamlebyen sin? Jeg er redd det vil skje en dødsulykke her. Det er så mye ulovlig kjøring og parkering, sier hun oppgitt.

Til våren blir innsatsen intensivert igjen. Hun vil ikke ha det slik det er nå med alle turistbussene. 

Kunstnerslit

Å lage film er for de fleste ikke lukrativt.

– Det er et kunstnerslit. Litt fordi jeg går etter det jeg har lyst å gå etter, vet jeg aldri hvilke inntekter jeg vil få. Men jeg kunne kanskje tjent mer om jeg ikke hadde valgt så sære prosjekter, smiler 62-åringen.

Hun skryter av Vestnorsk filmsenter.

– De er utrolig viktige. De har ikke så mye penger å dele ut, men det er viktige penger, fordi de kommer inn tidlig og gjør prosjekter mulig.

Mye av tiden går med til å skrive søknader. Og Anne har fått støtte fra mange hold. Den siste filmen har også fått finansiering fra Polen og Litauen, og det er derfor store deler av produksjonen foregår der.

– Jeg driver så mye med organisering i jobben, så om noen spør meg om å gjøre noe slik privat, blir jeg kvalm, smiler den lavmælte, dyktige filmdronningen på Klosterhaugen.