Cathrines hus vil fortsatt se skipene

Det er 135 år siden det første skjøtet på meg ble skrevet. Til og med signert av selveste Christian Michelsen,  det vil si det er ubekreftet at det faktisk var han, men min huseier har googlet og funnet ut at han faktisk jobbet nede i byn på den tiden.

 Det har vært mange som har bodd i dette huset, før var det to leiligheter, men nå løper de samme barneføttene gjennom hele huset og det er herlig.

Det er godt at det har kommet så mange barn i denne gaten igjen, ja, det faktisk nesten kryr av dem. Det minner om gamledager med unntak av Playstation og Ipads.

Nå når det endelig går mot vår, gleder jeg meg til det blir barnelatter i smitt og smau igjen.

Selv om vi er i mars er det ikke vår før jeg kan kjenne solen komme over Berstad-tomten og treffe mine gamle trebord. Det skal knirke og knarke idet jeg varmes opp, de punkterte vinduene mine skal se litt ekstra skitne ut i vårsolen.

Det er når barna i dette huset står og tripper for å løpe ut med vennene sine at våren er kommet.

Tanken er ikke til å holde ut.

Jeg kan ennå se opp på fotballbanen på Galgen, det er fin sikt før alle bladene springer ut. Her kan jeg se guttene fra dette huset og de andre gamle husene springe opp for å spille. Det skal ikke mye sol til før de løper opp. Det er mer at det bare er opplett.

Tenk om de herlige barna ikke kan se annet enn inn i leiligheter når de ser ned mot sjøen?

 Det er så trangt i disse husene at foreldrene sender ungene ut så fort det ikke regner. Det er ikke slik som ute på landet der de kan gå rundt i husene sine hele dagen uten å treffe på foreldrene. Men jeg tror de liker det slik både barn og voksne. Det virker iallefall slik her i huset. En venn av eieren min kalte dette huset for «Bikubehuset», egentlig ganske passende. Høyt og smalt med mange rom. Men jeg klager ikke, jeg er glad jeg er meg, og når jeg i tillegg for mange år siden fikk baderom og vann på kjøkkenet så er alt helt topp. I tillegg er det så mange store fine vinduer på meg. De slipper inn masse dagslys og det vet jeg at mine eiere liker godt, det og takhøyden. Men det fine lyset som kommer inn vinduene mine trues, det er trist om eierne mine ikke lenger kan sitte med avisen og kaffikoppen sin på morningen uten å måtte ta på lyset. Og tenk om de knapt nok kan se hvilket vær det er ute for alt blir så tett rundt oss.

Men det verste er om vi ikke får solen slik vi pleier.

Om sommeren når alle sitter ute om ettermiddagen er det fantastisk her i gaten.

I fjor var det så dårlig sommer at eierne i nabohuset fant på «smauvin». Med en gang solen kom, møttes naboer utenfor for smauvin. Mens barna løp rundt med saft og boller i hendene.

Det var herlige dager. Det kom så mange turister ned her at barna på slutten av sommeren løp rundt og sa: No photos, no photos.

Jeg må nesten le så det gynger i tømmeret.  Tenk så tidene har forandret seg på mine år. Allikevel får jeg være her, stolt og høy og med utsikt i mange retninger og med mange som kan se meg. Det er trist om jeg ikke lenger skal få se sjøen fra loftet. Før i tiden kunne jeg til og med se barna som badet i Dikkedokken, de slengte seg uti med tau. Tenk om jeg kan få oppleve det igjen. Tenk om jeg heller kan få se folk og utsikt, liv og røre. Ikke kalde, nye bygninger der folk bare lukker seg inne så fort de kommer hjem.

Jeg håper jeg fortsatt kan se skipene som kommer inn, og at de fortsatt kan se meg.

Selv om jeg er gammel så betyr jeg noe og jeg fortjener og synes, og jeg fortjener å få se, og få luft og sollys.