– Det verste var å face skammen

Petter (36) og Rebekka (26) har funnet roen i leiligheten ved Tollboden. Foto: Eva Johansen

Tre kriser måtte Piddi gjennom før han søkte hjelp.

Men nå går det fint. Veldig fint. Med comeback og ny musikkvideo på trappene, er dagene travle. Og ikke minst gleden ved å være to om nytt produksjonsselskap og en hverdag sammen.

Forelsket ser Petter Zweidorff, alias Piddi, bort på sin kjære og samboer, Rebekka  Bjarnoll.

– Jeg traff Rebekka i fjor. Den 13. mars har vi vært sammen i ett år. 27. januar var første gang jeg traff deg, sier Petter med varme i blikket.

Oppdatering: 9. mars: Videoen er sluppet!

Da var Petter kommet seg gjennom sin tredje store traume i livet. Men denne gangen hadde han skjønt at han trengte profesjonell hjelp. Med psykolog og et nettverk av fagfolk og ekte venner rundt seg, ble ting bedre.

– Det er rart med synergier av positive ting. Jeg brukte 2014 godt for å hente meg selv opp igjen. Og så skjer det positive ting. Det at jeg traff Rebekke tar det til et helt nytt nivå. Du får troen på at verden ikke bare i mot deg. Man kan bli litt småparanoid når det skjer så mye vondt.

Mistet broren

Men tilbake til begynnelsen. Det var i 1995, det året Petter fylte 15. Piddi og familien hadde flyttet mye rundt på Nordnes. Faren sin hadde han aldri truffet, og broren møtte så vidt sin. Begge brødrene var aktive i korpset. To år tidligere hadde den seks år eldre broren vært sjef i Nordnæs bataillon. Petter hadde allerede stått på scenen og skjønte at musikken ville gi ham mye.

– Min bror var en veldig livlig kar, men han hadde sine problemer og var deprimert, husker Petter.

Det er da verden raser sammen. Broren velger å ta sitt eget liv, ikke langt fra hjemmet på Nordnes. Han blir begravet fra Nykirken. Igjen står en sønderknust familie og ikke minst en fortvilet lillebror. En 14-åring som ikke aner hvordan man skal bearbeide noe slikt.

– Da jeg var 14 år, var man ikke helt der at man håndterte barn i krise. Jeg måtte bare forsette og tok det valget å fyke videre rett til videregående. Man skjønner mye når sånt skjer, men man skjønner ikke alt. Det kom først senere. Hos meg meldte det seg akkurat i overgangen til videregående. Men jeg begynte på byggfag og gikk der i cirka et halvt år. Da orket jeg ikke det lenger.

Petter ble forvirret. Han avviker fra planen og prøver mange ting, men ender til slutt opp med ingenting. Samtidig tok musikken mer og mer over, og han ble med i flere konstellasjoner innenfor rap og hiphopmiljøet i Bergen.

Musikken ble viktig

– Jeg drev etterhvert kun med musikk. Det ga meg en frihetsfølese, en pause fra all «dritten». Da var jeg omkring  16-17 år. Gruppen Spetakkel ble til i 1999, det året jeg fylte 20. Da hadde jeg fotballen, musikken og korpset. Jeg var offiser i korpset og ga alt. Det var det jeg drev med på den tiden. Ingen skolegang.

Ikke lenge etter brorens død var Petter i gang med å skrive en sang om broren. Men det var ikke lett, og det gikk mange år før den ble ferdig.

Låten fikk navnet «Bror» og ble gitt ut på albumet «Spetakkel» med «Spetakkel» i 2003.

– Siden har dette vært utløsende for at jeg ønsker å fortelle mer. Å gå gjennom et slikt traume, den sorgprosessen, om den ikke blir håndtert på en skikkelig måte, henger i. Når det skjer med en bror, kan man lett bli skjøvet til side. Hele familien lider, og barnet kan lett bli glemt.

Piddi var musiker på heltid, gruppen hadde suksess og de reiste land og strand rundt i flere år. Petter fikk familie og ble for første gang pappa til en liten gutt. Det begynte å ordne seg for Petter.

Men etter noen hektiske år går kameralyset av. Spetakkel blir oppløst. Det gjør også den lille familien.

– Da blir det ekstremt tungt. Og jeg har ingenting å falle tilbake på. Jeg var blitt 27 år, årene hadde gått, det var ikke en dag jeg hadde sittet i ro.

Petter gikk i tenkeboksen – hva skjer nå?

– Må jeg inn i A4-modell jeg også? Jeg hater det jo, det kan jeg si nå. Men jeg tok meg en ny jobb. Har man barn, må man ha jobb og det kan ofte medføre at man må leve et A4 liv, sier Piddi med en smil. Jeg fikk aldri tid å lete etter meg selv, legger han til mer tankefullt.

Nyeste medlem i familien er Felix (9 uker). Foto: Eva Johansen

Ble usikker

– I 2009 traff jeg henne jeg fikk tvillingjenter med. Etter en stund begynte jeg å få en dårlig magefølelse, jeg ble usikker og synes det var noe som ikke stemte i forhold til sønnen min. Jeg bestemte meg etterhvert for å ta en DNA-prøve, men det var utelukkende for å fjerne min egen tvil jeg gjorde dette.

Men DNA-prøven viste at Petter ikke var guttens far.

– Du kan jo tenke deg overraskelsen da det faktisk var sånn. Da går verden i grus nok en gang. Dette var i 2010 og gutten var fem år. Alle planene jeg hadde for ham. Alt vi skulle gjøre her på Nordnes.

Petter jobbet da i Offshore media group, et selskap som drives av Nordnes-gutter.

– Det som skjedde med meg da, var at jeg fortsatte i samme mønsteret jeg hadde gjort før. Jeg jobbet og jobbet. Da treffer du veggen på et eller annet tidspunkt. Og det gjorde jeg også, det var i 2012. Jeg var helt fortvilet og ble deprimert. Det ble krevende runder i forhold til farskapet til gutten og jeg følte jeg stod veldig alene om dette.

Det er da det brister.

Verden raser

– Jeg sluttet i jobben. Ting gled ut. Og jeg begynte å feste mye. Ville ikke forholde meg til livet, de destruktive tingene fikk overtak. Dette kom veldig seint inn i livet mitt. Jeg kunne valgt å gjøre dette da jeg var 15 år, men da hadde jeg jo fotballen og buekorpset som strukturerte meg. Der ser du hvor viktig det er å ha verdier og skape positive nettverk rundt barn som har det vanskelig. Er ikke sikker på hvordan det hadde gått med meg om jeg ikke hadde hatt det.

Jeg har ikke sett gutten siden den gangen resultatet av prøven ble kjent, og det var ikke mitt valg. Det var kjempetøft og jeg måtte bruke alle mine krefter på å komme ut av det igjen.

Petter surrer til slutten av 2013. Da skjønner han at dette går rett og slett ikke lenger.

– Det var nok summen av alt. Jeg skjønte ikke før at jeg trengte hjelp. Da jeg var 16-17 år så skulle man ikke være svak. Jeg måtte bli skikkelig voksen før jeg skjønte at de er helt okey å få hjelp. Man får faktisk et mye bedre liv etterpå. Slipper å unnskylde deg, slippe de hvite løgnene. Det er en kjempegod følelse å få støtte fra dem som bryr seg. Og da merker du hvem som bryr seg. Det har vært en artig prosess, sier Piddi lurt.

Tilbake på Nordnes

– Da flyttet jeg tilbake til Nordnes – inn i barndomshjemmet og overtok den leiligheten i Nordnesveien. Og begynte den rehabiliteringsprosessen som var helt nødvendig. Jeg kom i kontakt med psykolog og fikk et faglig nettverk. Det har gjort underverker. Det har i hvert fall hjulpet meg.

For meg er det utrolig å tenke på at jeg har brukt så lang tid på å komme til dette punktet. Men det er nok tabuet og skammen, frykten for hva andre tenker som skaper denne barrieren. Med en gang den er brutt ned, så løsner det. Det er en vanvittig god følelse, å være på andre siden av den veggen.

Nå vil han bruke musikken til å si noe meningsfylt.

– I stedet for å skrive en bok, så er min uttrykksmåte musikken. Har latt meg selv bli ferdig med en del prosesser, og vil formidle noe av dette på en tydelig og riktig måte. Den angår meg, men den angår også veldig mange andre. Jeg skal ikke påbrope meg å være talerør for de og de gruppene, men det kan være greit for folk å vite at de faktisk ikke er alene om det. Det er andre som har opplevd lignende ting også, sier Petter engasjert.

Til høsten kommer det album. Låten «Bror» skal relanseres.

– Det verste er å face skammen. Det er er utrolig mye skam forbundet med dette. Det har jeg jobbet mye med. Men jeg har ikke problemer å svelge det nå, om det kan hjelpe noen andre. Så det blir sterke låter. Jeg sier ting rett ut. Det må jeg.

Låten «Kor va du» er inspirert av sønnen han trodde han hadde, men det er ikke en autentisk historiefortelling.

Hør låten her! «Kor va du»

– Musikken min er inspirert av mine egne livserfaringer, men ikke nødvendigvis en blåkopi av mitt eget liv.

Jeg vil lage musikk folk vil høre etter på, ikke bare når de er langt nedi flasken en fredags kveld. Tror folk savner det. I dag er det altfor mye plastikk. Jeg vil at folk tenker igjen, jeg tror vi har godt av det.

Familien til Petter er en stor Nordnes-familie. Nordnes betyr svært mye for ham.

– Vi har vært tre generasjoner i korpset. Min bestefar spilte i idrettslaget Argus, som siden ble slått sammen med andre til det som ble Nordnes idrettslag. Den siste kampen han spilte tapte de 17-0. Han stod i mål. Petter husker godt bestefarens fortellinger om dette. Jeg fikk gode år med min bestefar, sier Petter takknemlig.

Piddi gikk 13 sesonger i korpset og endte opp som 1. kompanisjef i 1999, da reiste de til USA med korpset.

– Å være med å ha ansvar for 123 gutter i Amerika, det var mye læring! Det er noe helt spesielt å gå i korpset. Med Nordnæsdalen og Gamlekarene. Det er en totalopplevelse du tar med deg hele livet. Mange av oss er i daglig kontakt i dag.

Petter spiller nå på B-laget til Nordnes idrettslag, og den 20. februar er det Retrocup i Nordneshallen. Det er 1979-1980-kullene som danner lag.

– Det er et veldig gøyt opplegg. Vi har jo spilt mot hverandre mange ganger. Og om kvelden blir det bankett med priser og greier.

Alt dette til sammen tror jeg er grunnen til at jeg har søkt tilbake til røttene her på Nordnes, for jeg har bodd andre steder noen år. Det å være her, er viktig for meg.

Nordnes Nordnes Nordnes

Og i leiligheten til Rebekka og Petter på Tollbodallmenningen er det ikke vanskelig å se hva som er viktig. Tvillingene til Petter, Rebekkas to barn er selvsagt på veggene. Og broren som sjef i korpset. Men så er det Nordnes. Nordneshåndboken og sløyfen til korpset henger der. Hetland-bilder av Nordnes. Petter som treåring i Nordnes sjøbad. Et gevær fra korpset står i gangen.

Piddi har også laget sang om Nordnes idrettslag. Her er den.

Sandviken-jenten Rebekka var ikke vanskelig å overtale når bosted skulle bestemmes.

– Jeg ville vel helst at vi fant et sted i Sandviken, men da han snakket om Nordnes, nølte jeg ikke. Jeg har røtter her selv med familie fra Nordnes, og oldefar, bestefar og onkler som har gått i korpset, sier hun.

Nordnæs-løven på skulderen til Piddi. Foto: Privat

Hvor hører postnummeret 5005 hjemme, mon tro? Det vet Piddi og han har det tatovert på armen. Foto: Privat

– Det at vi har fått lov å bygge et liv sammen, og så her på Nordnes, er helt fantastisk, smiler Piddi.

Også på Piddi selv har Nordnes satt sine spor. I 1997 tatoverte han 5005 på armen. En arm som har fått bilde i Dagens Næringsliv under en 3. mai fest. Nordnes-løven har han på skulderen.

Bryllup i august

Til høsten blir det giftemål, noe begge ser veldig frem til.

–Vi prøver å få vielsen på Fredriksberg, og så vil vi gjerne ha festen i Nordneshallen. Håper styret går med på det. Er veldig viktig for oss å ha det på Nordnes. Det blir enden på den lykkelige vise, smiler Piddi.

Men først blir det musikkvideoslepp 4. mars. Det blir på storskjerm på et utested, med flere kjente artister.

Til høsten blir det også album. Og å få etablert produksjons- og plateselskapet Kjuagutt Produksjoner. De vil jobbe med flere sjangre.

– Innenfor kultur har vi vært utrolig flinke å samarbeide i Bergen. Det er vi ikke lenger. Dette vil vi ha tilbake. La yngre få jobbe med etablerte artister, forteller Petter som også skal starte på skolen igjen til høsten. Det blir BI og fullføring av lederutdanning.

– Så vil jeg skrive en låt om det å vokse opp uten far, avslutter en tankefull Petter som ser ut vinduet og utover Tollboden.

Synger om sønnen han trodde var hans

Følg Nordnesrepublikken