Filmprosjekter og å elske mer

Del denne artikkelen

Anne Helene Søyseth (58) er dagens intervjugjest. Foto: Privat

Nyttårsintervju: Anne Helene Søyseth.

Nordnesrepublikken har i forbindelse med overgangen til nytt år intervjuet en del kjente personer som innehar verv eller posisjoner i Nordnes-miljøet. Først ut er Anne Helene Søyseth (58). Hun bor i Strangehagen 8 og er kjent gjennom teater og film- og TV-produksjoner og er en aktiv dame på Nordnes. Mange husker nok Klosterspillet hun stod bak for en god del år siden. Nå sitter hun i styret i velforeningen for Nøstet, Verftet og Klosteret. Her følger nyttårsintervjuet med henne.

Yrke/engasjert i/brenner for:

Dramatiker/filmforfatter/regissør – som jeg brenner for. Jeg jobber med film og tv for tiden, men har holdt på med teater i 40 år før det. I tillegg kan jeg nevne vesentlige ting som gode forhold til mennesker, familie, venner og naboer, fine planter i hagen, somre med blå himmel.

Hva var det viktigste som skjedde i året som gikk?

I verden: Flyktningestrømmen og klima-avtalen.

I Bergen: Trude Drevlands avgang – kanskje mer i et metafysisk/filosofisk perspektiv – hva er det som gjør at vi går under/går over = drukner eller overlever? Hvem definerer skylden i forhold til hva?

Samt den håpløse stillstanden hva gjelder et sted å være for Carte Blanche og Bergen Internasjonale Teater. Herregud, at det går an!

På Nordnes: Siden jeg sitter i styret i velforeningen og bor i Nedre Strangehagen er det opplagt at utbyggingsplanene for Dikkedokken nord og syd har opptatt meg mye. Men det er jo foreløpig ikke så mye konkret som er lagt på bordet. Det gjenstår jo å se hvilke faktiske forslag som kommer opp og hvor mye vi kan påvirke det resultatet.

I ditt liv: Jeg er et skrivende menneske – skriver på et filmmanus som heter Fønix – om et gammelt teater som holder på å gå under – om magi og spøkelser, og på en tv-serie om en synsk, kvinnelig prest i Nykirken som blir involvert i prostitusjon og narkotika. Skrivingen er det jeg vier mest tid på – det er også et sted hvor jeg kan finne meg selv på nye måter, lære meg å kjenne.

Men det kan jeg også som mor, venn, søster, tante og niese.

Hvilken enkeltepisode husker du best fra 2015?

Jo, det var vel et par ting: Min datter og jeg dro til min franske gud-datters bryllup i Casablanca. Det var et fesjå uten like, det gjorde meg nok litt bekymret, men vi lo mye og hadde en fin tid sammen.

Hvis jeg kan nevne en ting til, så fikk jeg en helt panegyrisk tilbakemelding fra Norsk filminstitutt på tv-serien min om den kvinnelige synske presten i Nykirken.

Hvem fortjener ekstra ros for innsatsen i 2015?

Jeg synes damene på Klosteret har gjort en fabelaktig innsats for å lukke parkeringen og trafikken og åpne plassen – som den en gang var – for hyggeligere aktiviteter.

Hva blir de største utfordringene i 2016, og hvordan kan de løses?

I verden: Klima – flyktninger, vesentlige ting, men det blir litt abstrakt når du ikke har det tett innpå deg. Meg. Beklager å være så politisk ukorrekt, men det er slik jeg ser det. Jeg har tro på mikrokosmos i makrokosmos – jeg tror for eksempel at min årelange omsorg for felles rosebusker her i nabolaget hjelper klimaet og flyktningene – mer enn 10 kroner i en tiggers kaffekopp, eller i en bøsse.

I Bergen: Se over. Alt henger egentlig sammen, gjør det ikke? Mer konkret synes jeg vel at utbygnings-planene her på Dikkedokken står veldig sentralt. Ikke bare fordi jeg risikerer å bli tatt fra solen på verandaen og inn i stuen – begge deler en VESENTLIG grunn for at jeg bor her – men det er noe med det ÅPNE – både sett fra sjøsiden og fra min lille bolig.

På Nordnes: Så da bare fortsetter jeg her, for alt henger jo sammen. Jeg flyttet hit i 1976 – på et tidspunkt hvor dette strøket forfalt og alt man ønsket seg var en to-roms i Fyllingsdalen med husmorvinduer. Vi var unge og energiske, og etter noen år snudde alt. Både gamle og unge sammen nå og da – vi har – og har hatt et fantastisk nabolag – vi har hjulpet hverandre – vært med hverandre – snakket om været med hverandre – dag ut og dag inn og det har gjort en forskjell – ikke bare i våre liv, men også i en større sammenheng.

Nå er dette blitt et ettertraktet strøk, ikke minst er det en sosialpolitisk kapital, en by-politisk kapital, så hvis disse byggeprosjektene i i sjølinjen skal sperre oss inne og kaste en skygge over alt dette vi har fornyet, for dette samholdet, dette lyset som nå og da treffer oss her på Verven, så synes jeg det er rimelig katastrofalt. Når det er sagt, så har jeg tro på menneskenes iboende godhet. Jeg utelukker ikke at det kan bli helt superfint det hele. Verken Kjødehallen eller Berstadbygget er noen arkitektoniske juveler, langt derifra. Vi er nødt til å være åpne for en fremtid, selv om vi ønsker å bevare det verdifulle vi har.

I ditt liv: Det handler om å ta vare på og videreutvikle de nære forholdene jeg har til mennesker, ikke minst min datter, Eira.

Hva vil du bruke mest tid på i 2016?

Bare for ikke å svare to ganger på alt her, så kommer jeg til å bruke MYE tid på å skrive på mine to film/tv-prosjekter. De er mine samboere. Det er de jeg går til morgen og kveld – når jeg ikke stryker sengetøy, vasker og rer opp sengen til mine Bed&Breakfast gjester nede i underetasjen. Og møter folk. På andre måter enn å servere dem frokost.

Hvis du kunne brukt 100 millioner kroner på noe på Nordnes, hva ville det vært?

Ja, nei, gud, hva skal jeg si? Noe hadde i alle fall gått til å åpne Klosterplassen, ettersom jeg har vært kulturell løsarbeider hele mitt liv og sikkert skrevet og satt opp et titalls skuespill om Nordnes på Nordnes, så ville jeg ha sagt en del til kultur. Spør meg igjen når pengene foreligger.

Hva ser du spesielt fram til denne våren?

LYSET. Det er rart, jo eldre jeg blir, jo mørkere blir det om høsten og jo lysere blir det om våren. For det handler jo ikke om hvordan det statistisk eller metrologisk er, men om hvordan du oppfatter det. Med hvilke øyne du ser det.

Og så hadde jeg jo blitt veldig glad om noen av mine prosjekter ble nærmere en produksjons-beslutning, som det heter. Med andre ord; we go for it! Det å skrive for tv og film er en forferdelig langdryg prosess og du får ikke månedslønn for å si det sånn.

Hvordan feirer du Nyttårsaften?

Jeg tar i mot alle nyttårsbukkene inklusiv gorillaen som har kommet hit siden jeg satte opp Klosterspillet i 1990. Så får vi se. Noen ganger kommer folk hit, andre ganger går jeg dit, andre ganger er jeg alene. Det synes jeg egentlig er ganske fint. Årsskiftet er rimelig meditativt. Det trenger ikke mye støy.

Nyttårsforsett?

Røyke mindre? Drikke mindre vin? Nei, jeg tror ikke det. Elske mer? Tilgi mer? Ja, det går jeg for.