Livet har blitt en venn, og ikke en fiende

Bjørn Hølbakken (60) har to verk på utstillingen «Jubel» ved Galleri Vox. Se nederst for historien om bildet. Foto: Eva Johansen

Møt kunstneren og bloggeren Bjørn Hølbakken.

Galleri Vox har 10-årsjubileum i år og åpnet nylig utstillingen «Jubel» i galleriet i Strandgaten. Galleriet er en arbeidsplass for kunstnere og kreative personer med psykiske lidelser, og ble startet av Nav og Bergen kommune i 2005. Vi møter kunstner Bjørn Hølbakken i det han holder på å montere jubileumsutstillingen «Jubel» i Galleriet. Han har vært på Galleri Vox nesten fra starten for 10 år siden.

– Det er moro å være med å utforme utstillingen. Det er lystbetont, men det er også en utfordring. Det er mange hensyn å ta og det er viktig at vi har god dialog og samarbeider, slår han fast.

«Statement». Selvportrett av Bjørn Hølbakken

Han har to verk som blir med i denne utstillingen, et maleri og en keramikkskulptur. Bjørn er utdannet keramiker, men på grunn av problemer med astma og kols, kunne han ikke arbeide mer med den type kunst. Dermed ble det maleri og han har malt en mengde med portretter og aller mest selvportretter.

– Jeg maler mest etter bilder, men kan også male ansikter uten å ha modell. Ofte har jeg motivet klart i hodet før jeg begynner å male, forklarer han.

Uføretrygdet, men i jobb

Det var for omkring 15 år livet ble ekstra utfordrende for Bjørn, og han ble etterhvert uføretrygdet på grunn av psykiske lidelser. Derfra fikk han muligheten for arbeidsplass på Galleri Vox, og nylig beskrev han det selv på bloggen sin slik:

«I år feirer Galleri VOX tiårsjubileum. Og jeg har vært med så og si fra begynnelsen. Det betyr at atelieret har satt sitt preg på meg, og at jeg har satt mitt preg på det. Stort sett har erfaringene mine i løpet av disse årene vært av den gode sorten, selv om det selvfølgelig ikke er til å unngå at det også dukker opp noen utfordringer på en arbeidsplass. I og med at jeg ikke er den som alltid smyger i korridorene, har jeg derfor stått litt oppi det, til tider. I begynnelsen handlet utfordringene mye om «innkjøring», både for de som skulle lede prosjektet, og for oss som skulle arbeide der. Men etter noen utskiftninger på lederfronten og en etter hvert ganske stabil gruppe kunstnere, gikk det seg til. Så nå er utfordringene minimale. Selv om det selvfølgelig kan være utfordrende å være en gruppe på 15-18 kunstnere sammen, når alle attpåtil har en psykisk diagnose som er såpass merkbar for dem at den kvalifiserer til en uføretrygd. Jepp, hos oss er det å ha en uføretrygd et must for å få lov til å arbeide. Slå den.»

I starten var det vanskeligere.

– Om vi får en utfordring som en psykisk lidelse, følger det ofte med mye taushet og skam, og frykt for stigmatisering, synes Bjørn.

«Når jeg etter å ha fått plass ved Galleri VOX skulle forholde meg til gamle kunstnerkolleger, ble det vanskelig for meg. Jeg skammet meg over mitt nye liv. Og det tok en stund før jeg bestemte meg for å være helt åpen om meg selv, angsten og depresjonene, lungesykdommen og hva mitt nye atelier var. Men det var også vanskelig å leve helt i skjul, så jeg har ikke angret på valget om åpenhet.»

Det var på Galleri Vox han ble utfordret til å starte bloggen for noen år siden. Han ble etterhvert åpen om sin sykdom og det er ofte godt å sette ord på følelsene og «skrive av seg» dagens opplevelser, oppturer og nedturer.

– Å sette ord på slike tanker, er ikke for å grave meg selv enda lenger ned, det er for å grave meg opp.

Noen dager er verre enn andre.

«Så nå har det blitt ganske vanskelig å gå ut døra her hjemme. Hjertet begynner å slå kraftigere bare ved tanken, og jeg kjenner at armene blir tunge og dovner helt ut til fingerspissene. En knute finner sin kjente plass i magen, og ansiktmusklene vet ikke helt hva de skal gjøre lenger. Trimturene jeg var så flink med, har derfor nærmest stoppet opp. Og som konsekvens av alt dette får den depressive delen av meg mer grobunn, som igjen fører til mer angst, som igjen…. det blir med andre ord en litt vond sirkel.»

Siden har det blitt mange blogginnlegg. Med stor åpenhet og glitrende skrivekunst gir Bjørn oss innblikk i hverdagen hans. 60-åringen har barn og barnebarn, men bor nå alene. Men kjæresten Beate er sentral i livet hans og på bloggen skriver han ofte at «nå må jeg avslutte for jeg skal lage middag til kjæresten». Og her kan du plukke opp gode mattips, Bjørn deler oppskrifter og tips til smarte kjøkkentriks.

Vanskelig barndom

«Posisjon» , selvportrett av Bjørn Hølbakken, laget til utstillingen It’s all about love me».

Livet startet ikke så bra for Bjørn, og barndommen var vanskelig.

Han forteller selv at han ikke helt vet om alle detaljene i hans minner er helt hvordan det faktisk var, men han vokste opp i en sterkt dysfunksjonell familie. Og barndommen var preget av gjentatte hendelser med utestengelse, frykt, vold, lite nærhet og anerkjennelse, i tillegg til at noen minner fra tidlig barndom er knyttet til lite mat.

Dette tror han er hovedårsaken til depresjoner og angst når det buttet på senere i livet.

– Selv har jeg arbeidet med kunsten min ved Galleri VOX i ti år. Uten dette stedet, hadde jeg neppe kunnet fortsette som kunstner da angst og depresjoner begynte å ta altfor stor plass, forteller han.

I et innlegg skriver han om det å vente på noen.

Gjennom bloggen følger vi utviklingen til Bjørn og gleder oss over fremgangen han beskriver.

Bjørn med barnebarnet.

«For noen år tilbake da datteren min bodde hjemme, kjørte jeg henne ofte i min lille bil om hun skulle et sted. Gjerne mer enn jeg trengte. Og det hadde sin årsak i at jeg selv har angst for buss. Noe datteren min ikke har. Likevel, det ble som når mødre kler på barna ekstra klær fordi de selv fryser. Og ikke fordi det er kaldt. Etter som årene har gått, har jeg blitt flinkere til å skille mellom andres følelser og mine egne. Så nå tilbyr jeg meg ikke å stille opp på alt lenger. Noe som er bra.»

Politikere, helsevesen og budsjettkutt får passe påskrevet og intoleranse er ikke noe Bjørn setter pris på. Hans møter med folk, som vi alle vet ofte kan være utfordrende, oppsummerer han kort og greit.

«Vi møter folk. Noen gode, andre er rævhol. Shit happens.»

Vannlandet

Bloggens navn ble til av en novelle han skrev, Vannlandet og Myrkeheim.

– Myrkeheim er motsatsen til Vannlandet. Myrkeheim er ondt og fullt av smerte, og dit vil jeg ikke åpne en dør for deg i dag. I dag slippes du kun inn i Vannlandet.

Hvert innlegg følges av et bilde, ofte et Bjørn har malt selv. Og ofte er det lister eller linker til sanger han liker. Her er en slik liste:

– Livet er verdifullt for meg nå, og jeg har verdi for noen som er i livet mitt. Slik er det, slik ble det. Livet har blitt en venn, og ikke en fiende.

Her kan du lese Bjørn Hølbakkens blogg.

Les også: Feirer 10 år med Jubel

«Gå mot ljuset, Skalk», fritt etter Løvehjertet, av Bjørn Hølbakken. Ser du fisken nede til høyre? Bjørn var begynt på dette bildet, og så døde datterens akvariefisk. Den het Skalk. Så den ble tegnet inn i bildet og fikk evig liv. Dette bildet kan du se på utstillingen Jubel i disse dager i Galleri Vox.

Her arbeider Bjørn med kunsten. Foto: Privat

«Rede» av Bjørn Hølbakken.

Følg Nordnesrepublikken