Historien som slår deg i magen

Victor Lind gir deg sterke inntrykk av deportasjonen av jødene under krigen. 

På Hordaland kunstsenter på Klosteret kan du i disse dager bli med tilbake til en svart del av Norges historie. En av Norges viktigste samtidskunstnere, Victor Lind, har separatutstilling i Bergen for første gang på over 30 år. I utstillingen «Die Niemandsrose / Ingenmannsrosen» nærmer Victor Lind seg deportasjonen av norske jøder under 2. verdenskrig på ulike måter og gjennom forskjellige medier.

• Se bilder fra utstillingen nederst i saken

Vi går tilbake til natten til 26. november 1942 i Oslo. Ryktene går om at det er en stor aksjon på gang, og folk ringer på dører og varsler jødiske familier om at de må komme seg vekk så fort som mulig. Mange klarer å komme seg i skjul, for så senere å ta seg over til Sverige. Men mange er ikke så heldige.

Politiinspektør Knut Rød leder operasjonen fra hovedkontoret til statspolitiet i Kirkeveien 23 og gir  instruksjoner til mange hundre folk fra Statspolitiet, Gemanske SS Norge, hirden og fra andre deler av politiet om hvordan aksjonen skal gjennomføres. Tre menn i sivil tar etterpå plass i hver sin taxi av de 100 som står klar på rekke og rad i Kirkeveien i Oslo. Med seg har de lister med adresser hvor det bor jøder. Familier, barn, enslige, gamle og babyer. Den yngste var en baby på tre måneder.

Så kjører de ut og pågriper menneskene som ikke har blitt varslet eller har klart å komme seg vekk. De henter også gamle fra sykehjem og aldershjem, og jøder som allerede er pågrepet og sitter i varetekt. De kjøres til havnen hvor det tyske transportskipetskipet DS Donau ligger og venter.

532 jøder føres om bord. Klokken 1455 den 26. november 1942 forlater skipet Oslo og setter kurs mot Stettin i Polen, hvor de blir fraktet videre til Auschwitz i transportvogner. De når leiren 1. desember. Kvinner og barn skilles fra mennene, og de blir sendt rett i gasskammer og blir drept samme dag, sammen med menn som man ikke kunne bruke som arbeidskraft og eldre og syke. Bare ni av dem som går om bord, skal overleve resten av krigen med fornedrelse, tortur og sult i dødsleiren Auschwitz. Ni av 532. Ni menn.

Gjenskapte denne tragiske morgenen

Victor Lind bruker de virkemidlene han har behov for i kunsten. Og er ikke redd for å ta i bruk nye teknikker eller gjøre ting han aldri har gjort før.

– Må bare lære meg det da, ikke sant, forklarer han, som bruker video og en statue i bronse i utstillingen i tillegg til bildene.

I 1998 gjenskapte han denne tragiske natten i Oslo utenfor der statspolitiet en gang var. På samme dato 26. november, samme sted, samme tid, like lenge, samme ukedag. Lind bestiller 100 taxier og klokken 0430 til 0500 står de på rad og rekke i Kirkeveien. De stod og ventet slik de gjorde i 1942. Publikum fikk utdelt instruksen som Rød ga til politifolkene han holdt appell for inne på politihuset, før de tok plass i taxiene for å hente de jødiske familiene og bringe dem til utstikker 1 hvor Donau ventet. Dette var Victor Linds utstillingsåpning.

– Kirkeveien 23 finnes ikke mer. Huset finnes ikke, nummeret finnes ikke. Historien er borte, sier kunstneren.

– Alle drosjene hadde blinkende gule lys på, og kom kjørende ned til Kirkeveien. Det virket veldig voldsomt på meg selv, og jeg synes det begynte å bli skummelt. Mye arbeid og timing måtte til for å få dette til. Du bestiller liksom ikke 100 taxier to ganger, slår han fast og sier han fikk mange venner underveis.

– Som henne på drosjesentralen.

Utstillingen trekker frem skandalen med at Knut Rød ble frikjent for krigsforbrytelser. I dommen fra 1948 står det:

«De handlinger som isolert sett kan ses som bistandshandlinger var nødvendige for at han kunne utføre det annet meget mer betydningsfulle motstandsarbeid. Han har hele tiden fulgt sin plan om å skade fienden og gagne sine landsmenn.»

– Slike folk finnes i hele verden. Og de finnes nå. Dommen til Rød står fremdeles. Alle har blitt fortalt om motstandsmannen Knut Rød, også familien hans, sier Lind.

Midt i salen står bronseskulpturen av en nazi-hilsende uniformskledd rød, forvirrer oss om hva et monument er. Det heter «Monument – Gjerningsmannen».

– Hvis han var en helt, må han få et monument, ironiserer Lind.

På skulpturen står diktet «Ingenmannsrosen» av Paul Celan.

«Et intet

var vi, er vi, skal

vi være, blomstrende

intet –

ingenmannsrosen.»

Vi ser på den og møter vårt eget speilbilde i granittsokkelens høyglansede flate.

 

Begynnelsen

Det begynte på Henie Onstad-senteret med utstilling av 13 slike bilder. Videre hadde han utstilling på galleri Struts «Er en monokrom grønn flate mer interessant enn en rød». Den viste en stor flate med grønt og et bilde av Rød med historien om ham.

– Folk ble litt rare og stod og leste om Rød i 20 minutter, minnes Lind.

– Bildet «Ingenmannsrosen» viser kroppslige organiske former, men ikke identifisert som kropp. Og ved siden av er de knallharde blanke geometriske greiene. Det myke og det harde. Vi er ikke dyr – vi har et svært stort følelsesliv. Vi elsker, lengter og så videre. Vi er mer enn kroppen. Men kroppen er så sårbar og den må vernes. Det er livet til folk at de skal få blomstre for noen. Disse menneskene under krigen fikk ikke blomstre for noen. Jeg vil vise at det er mye mer enn kroppen de tok. Jeg jobber med kunsten trinn for trinn. Tenker først at en slik må jeg lage. Men så tenker jeg at jeg må ta det mye lenger.  Jeg må faktisk bestille 100 taxier. Jeg spør meg selv, hva det sterkeste uttrykket jeg kan bruke?

 

Bakgrunn

Victor Linds mor var jødisk. Lind var født i 1940 og bodde med familien i annen etasje på en gård på Lunner under hele krigen. De levde helt stille og rolig, var ikke registret noe sted og fantes ikke i samfunnet.

– Og dermed slapp vi unna. Vi skulle møte og fylle ut spørreskjema, men mine foreldre gjorde ikke det. Lensmannen skrev et nytt identitetskort til moren min, der stod det at hun var norsk husmor. Hun var født i New York, og dermed kunne man forklare at hun så litt annerledes ut enn andre.

– Hun var en vakker jødisk kvinne, smiler Lind.

Foreldrene hennes utvandret til USA, og faren min gjorde det fra Norge, som noen av de siste fra Norge. Der traff de hverandre. Etterhvert ble det uroligheter i USA og de dro da til fredelige Norge. Der er det rolig og blir aldri krig, tenkte de. Men det ble det jo, sier Lind stille.

Lind har tre søsken, en i Sverige og to i Toronto i Canada. Nå bor han i Oslo, har kone og to døtre som også er blitt kunstnere. Og han har to barnebarn.

– En er nettopp blitt konfirmert og den minste er 4 måneder, som vi koser oss med å passe, sier Lind og øynene hans glitrer av stolthet og glede.

 

«Dette er et fint sted»

Lind har også laget en park som heter «Dette er et fint sted«. Her var det et gartneri under krigen og de reddet over 1000 mennesker med lastebiler over til Sverige. Gartneren ble tatt med ut i skogen og skutt, bare 38 år gammel.

– Gartneren ble 38 år. Knut Rød ble 86 år, og hedret, sier Lind.

Veien videre

Victor Lind stiller bare ut der hvor han blir innbudt.

– Da vet jeg at jeg er på rett plass. Kunst og kunst kan være så mangt. Det er ofte penger og berømmelse, men det er ikke det jeg er ute etter. Absolutt ikke.

– Føler du at budskapet ditt når ut?

– Ja, jeg gjør jo det. Men det er kjempevanskelig for unge mennesker å bli med meg på dette her. Sånne ting skjer jo hele tiden – i verden i dag. Jeg håper at fok skal åpne opp og bli interessert i det som er rundt seg. Å spørre seg selv: Kanskje jeg betyr noe, kanskje jeg kan gjøre en forskjell til og med? Litt sånn der, men  jeg ser det kan være vanskelig for de unge. Man tenker at dette ikke er en del av verden, men det er faktisk det.

Nå er han et slags informasjonskontor for sin egen kunst. Han sitter på mye informasjon som folk vil høre om.

– Og så tenker jeg på «Hva skal jeg lage?». Men du må lage kunsten fin. Og alt må være riktig, sier 75- åringen. Samtidskunstneren Victor Lind har ikke tenkt å legge kunsten på hyllen.

 

Utstillingen står til 9. august i år.

Les også:

Om utstillingen til Victor Lind