Kunstnerisk leder av Carte Blanche, Hooman Sharifi (42). Foto: Eva Johansen
Bli kjent med kunstnerisk leder av Carte Blanche Hooman Sharifi.
Festspillene er i gang. Fredag er ilddåpen for kunstnerisk leder av Carte Blanche, Hooman Sharifi, siden han tok over jobben 1. august i fjor. Trippelforestillingen «Birthmark» er den første han har programmert for kompaniet og den har urpremiere på fredag under Festspillene. Vi møter dansejefen en stund før det braker løs.
– Hvordan har dette året vært, er du kommet inn i det?
– Tror kanskje jeg kommer inn i det etter fire år, rett før jeg slutter, smiler Hooman. Det er fortsatt veldig mye å forstå og veldig mye å komme inn i.
Jobben er på åremål, så den varer til 2018. Sharifi startet sitt eget kompani, Impure Company, i Oslo for 15 år siden, og det var dette han forlot for å ta over etter Bruno Heynderickx på Carte Blanche. Han synes ikke nødvendigvis overgangen har vært så stor.
– Utfordringen ligger i å forstå hverandre – å finne ut hva folk mener, forklarer han.
Han har blitt godt mottatt, og er nok en ganske annen type enn forrige lederen av Norges nasjonale kompani for samtidsdans, Carte Blanche. De driver på to forskjellige måter og har to forskjellige stiler. Hooman Sharifi kjenner sine styrker og svakheter godt.
– I styrker som i svakheter handler det om å lytte og få tak i riktig informasjon, slik at man kan ta riktige valg. Og noen ganger kan det ta litt for lang tid, det er jeg klar over. Da må jeg kommunisere at jeg trenger litt mer tid. Hvor mye trenger man å vite for å ta en avgjørelse?, reflekterer Sharifi.
Og han er god til å lytte. Men mener samtidig han må bli flinkere til å si hva han vil, slik at det ikke oppstår misforståelser.
Kom som asylsøker som 14-åring
Hooman Sharifi kom som enslig asylsøker fra Iran da han bare var 14 år. Da hadde han vært på flukt i syv-åtte måneder. Fra Teheran til Syria, Beirut og gjennom Europa til han stod på Fornebu en vinterdag i 1987. Han hadde ingen ting med seg som fortalte om hans opphav, kun noen få klær i en bag. Men med seg i bagasjen fikk han en opplevelse sterkere enn de fleste. Foreldrene ble igjen i Iran, men moren hadde planlagt flukten lenge, hun ønsket et bedre liv for ham enn muligheten var i det krigsherjede Iran, og overlot ham dermed til menneskesmuglere uten å vite om de noen gang ville se hverandre igjen.
I Oslo ble det asylmottak, men etterhvert grep barnevernet inn og han ble flyttet sammen med tre andre iranske gutter under omsorg fra iraneren Mehrdad Ganji. Her fikk han vekstvilkår til å trives og være en vanlig ungdom med venner, skole og fritidsaktiviter.
– Hvordan har denne bakgrunnen preget deg?
– Noe sånt vil prege alles liv. Alt preger livet. Men jeg har vært veldig opptatt av at det skal prege livet mitt positivt. Det er viktig å finne ut hvordan den opplevelsen skal bli konstruktiv og ikke destruktiv, for det kunne den også blitt, sier 42-åringen.
Både norsk og iransk
Hooman Sharifi har klart seg veldig bra. Han begynte å danse hip hop og streetdance på ungdomsklubber i Oslo, noe han likte veldig godt. Etterhvert ble han danseinstruktør, men ønsket om å skape mer meldte seg. Da ble det koreografutdannelse. Han vil absolutt ikke se på seg selv som et offer som har blitt reddet av Norge. Om asylpolititikken mener han at man alltid kommer best ut av det om man er human.
– Til slutt er det deg selv du skal leve med. Er du inhuman, møter du deg selv i døren, og da spørs det hvor ignorant du kan være mot deg selv. Men det er viktig å tenke på hvordan man skal løse utfordringer.
Hooman Sharifi bor i Skivebakken. I Oslo har han moren og en søster. Moren kom til Norge tre år etter Hooman og åpnet butikk. Faren ble igjen i Iran og er nå død.
Hooman forklarer at faren ikke var typen som kunne flytte. Etter han forlot landet for 28 år siden har Hooman har aldri vært tilbake i Iran. Men han er likevel sterk knyttet til landet, mest gjennom kunsten.
– Det er veldig mange festivaler rundt i verden, og mange forestillinger fra Iran. Det har vært veldig fint å følge med på, og jeg er blitt godt kjent med aktivitetene der.
– Føler du deg mest norsk eller mest Iransk?
– Jeg har alltid synes det spørsmålet er veldig rart. Er man smart, velger man begge deler, ikke bare det ene.
– Omtaler du deg selv som iransk eller norsk?
– Det kommer an på hvem som spør. Jeg sier sjelden norsk-iransk. I visse tilfeller er det viktig å si jeg er norsk, og i andre tilfeller iransk. Det handler bare om å konfrontere den andres forståelse av deg. Jeg er den jeg er og behøver verken den ene eller den andre identiteten. Jeg vet veldig godt hva jeg har lært i Norge og hva jeg lærte i Iran. Og det vil jeg alltid ha nytte av. Jeg ønsker ikke å gi avkall på en identitet foran en annen. Jeg har lært mye av moren min og samfunnet jeg kommer fra. Og selv om Iran kan ha negative konnotasjoner, så er det så mye mer, mener Sharifi.
– Har denne bakgrunnen styrket deg i kunsten?
– Det handler om å bruke det en har. Noen har lite og lager store ting. Andre har så mye at de ikke klarer å få noe ut av det. Det handler om å få øye på det essensielle i livet, og sette viktige ting foran de uviktige. Uten en slik mekanisme vil kanskje dine beste og verste opplevelser ikke nå frem, fordi du ikke klarer å kommunisere hva de er.
Livet hans har vært dansen, og han danser fremdeles. Ikke med Carte Blanche, men senest på forestilling før jul. Så kommer det kanskje mer.
– Men nå fokuserer jeg på å være her, men regner med at trangen til å stå på scenen melder seg senere. Like greit at dansen ikke blir rutine, men en nødvendighet, sier kunstneren.
Ta samfunnsansvar
Han har tatt til orde for at kunst er lik politikk. Hans visjon er at dans skal være noe større og at institusjonen kan ta samfunnsansvar gjennom dansen. Forestillingen «Birthmark» er en forstilling i likestillingsperpektiv.
– Hva ønsker du å formidle med Carte Blanche?
– Det er viktig å bruke stemmen Carte Blanche besitter som et nasjonalt kompani og bruke den klokt, velge hvor stor plass vi skal ta. Kunsten kan være underholdende og imponerende, eller den kan være selvhevdende, inviterende eller inkluderende. Selv ønsker jeg at den skal være inkluderende. Ta tema som er viktige og snakke om det.
– Hva er viktig?
Samfunnsdebattene er viktige. Hva som blir sagt. Hvordan etikk og menneskespørsmål oppstår. Verdier. Hva er vi opptatte av, og hvorfor er vi opptatte av det. Vi sier noe er viktig og noe ikke er det. Vi lever i en tid hvor retorikk er ganske manipulerende og interessant. Dans kan skape et rom der du får trent deg i å tenke og vurdere. Å tolke, drive, utvikle din fantasi, språk og forståelse, det kan vi bidra med, håper lederen.
Sharifi prøver å være konkret når han skal formidle noe, men mener ikke at kompaniets bidrag kan redde verden eller endre politikk nevneverdig i Norge eller andre steder.
– Men vi kan belyse visse ting. Vi har vekt og posisjon, og dermed kan vi tilte vektskålen litt. Det kan vi, og det har jeg lyst til. Politikk handler ikke nødvendigvis om partier, men å skape rom der tanker kan oppstå. Å tolke ting er veldig viktig.
Urpremiere på «Birthmark»
Hans første programmering for kompaniet er viet feminisme. Kunsten i dag er veldig mannsdominert. Som kunstnerisk leder ønsker han å sette fokus på kjønn.
– Det vi kan gjøre er å programmere flere kvinnelige koreografer. Heldigvis har Carte Blanche en veldig sterk historie på dette og det er veldig bra. Der trenger ikke jeg å gjøre noe, det er her allerede. Men å markere det og si det veldig høyt er viktig, mener han.
Vi gir ut et helt magasin til forestillingen. Det endte med å bli bare kvinnelige skribenter og det er veldig gøy. Må man lese hele magasinet for å forstå? Nei, det er en forlengelse av forestillingen, forklarer han.
Han vil skape et kor som sier noe sammen, som sier ting fra samme sted, og mener det er viktigere og viktigere å samle seg om verdier og ideologier.
– Dette er en kamp som vil komme, da blir det mer ideologisk etterhvert og radikalismen vil øke. Går det ut over økonomien, blir vi radikale, på den ene eller andre måten. Da gjelder det å finne en vei ut, slik at vi ikke blir radikaliserte, mener dansesjefen.
– Likeverd er et omfattende tema, enten det gjelder kvinner, barn eller seksualitet. Det er kamper som er viktige å ta, som hva du innprenter hodet ditt med når du tar et valg.
Han håper publikum får bedre innsikt, en endret forståelse, etter å ha sett forestillingen.
En dag på jobben
En vanlig arbeidsdag for Hooman er veldig variert. Han går på møter, går rundt og snakker med folk og har en del dårlig samvittighet for det han ikke får gjort. På spørsmål om hva det kjekkeste han gjør er, vet han ikke ennå, men han er ikke så glad i kalendere.
– Vet ikke, klarer ikke tenke på sånt. Akkurat nå er jeg bare en maskin som skal jobbe. Jeg spør ikke maskinen om den har det bra eller ikke. Jeg smører den og sier, nå må du bare gå. Så får jeg stoppe og spørre på et senere punkt og justere. Men jeg liker helt klart å være blant folk. Er ikke så begeistret når hele dagen blir avtaler. Jeg trenger en bevegelighet, men ting må gjøres, så jeg må bli flinkere å gi konkrete svar og gjøre avtaler, konstaterer han.
På nattbordet til Sharifi ligger det ingen bok nå. Han er ordblind og har aldri lest en roman eller novelle i sitt liv. Det går helst i fotobøker og filosofi.
– Er ikke skolesmart, heller streetsmart. Vet veldig godt hva jeg er dårlig til, og da får jeg bare inn noen til å hjelpe meg. Jeg er heller stolt av at jeg ber om hjelp og at jeg ser hva jeg trenger hjelp til.
Men noen bøker leser han igjen og igjen. Hanna Arendt, Susan Sontag og Walter Benjamin er forfattere han alltid kommer tilbake til. Det blir mye filosofi, det er både underholdende og oppkvikkende, synes Sharifi.
Han lytter ikke så mye til musikk, men for tiden er han litt opphengt i persisk musikk. Skal han slappe helt av blir det helst TV-serier. Liker han noe, kan han se det igjen og igjen, som en mani.
– Jeg har sett West Wing 6-7 ganger, Sopranos 8 ganger. Radioprogram liker jeg også, dokumentarene på NRK er bra. Men mest avslappende er det når du er så dønn sliten at du nesten er på depresjonstadiet og bare setter deg ned og stirrer i en hvit vegg. Rett og slett, slår Hooman fast.
– Har du noe i glasset da?
Nei. Eller vann eller noe sånt. Jeg har mye vin og er opphengt i whiskey, men jeg drikker lite. Det minner meg om voksenlivet til mamma og pappa. De hadde alltid gode drikkevarer hjemme. Når man drakk, var man voksen og kulturell. Jeg er også veldig opphengt i kaffe. Veldig glad for at Bergen har Kaffemisjonen og Blom, de gjør en fantastisk jobb med kaffe. Jeg er egentlig opphengt i mye rart. For eksempel parfyme. Hvis jeg henger meg opp i ting, da blir det gjerne en mani, smiler han.
Fritid vet han ikke så mye om. Det meste dreier seg om jobben og Hooman synes livet er fint nå.
Kultursjokk
Hooman har aldri kjent på noe kultursjokk, men lot tankene gå omkring dette på et møte med UD nylig.
– Dronningen var der, og jeg tenkte hvis jeg skulle holdt en tale, hva skulle jeg sagt? Så kom det til meg. Da jeg kom til Norge, ble jeg spurt av en journalist om jeg hadde kultursjokk. Jeg ble veldig irritert på journalisten fordi jeg opplevde ikke noe kultursjokk, men han maste videre om at jeg måtte ha et eller annet sjokk i møte med den norske kulturen. Ellers var jeg ikke utlending, rett og slett.
– Det huset på toppen av Karl Johan, sa jeg. Da jeg så det ble jeg sjokkert. Han trodde visst jeg ikke snakket godt nok norsk.
– Det er slottet, sa journalisten.
– Det er ikke et slott, det er et hus, sa jeg. Sjahen av Iran hadde et 17 ganger større hus som slott. Det var et slott, dette er et hus. Jeg ble sjokkert over at kongen hadde et så lite hus.
På møte med dronningen gikk det en jævel i meg, og jeg ville fortelle henne den historien, som jeg tror hun hadde ledd godt av. Tenk hvilken tale det hadde vært! Kanskje ønsket hun seg et større hus.
Noen år senere traff jeg kronprinsen på gaten, og det var fint. At slottet var lite, og at man kunne treffe kronprinsen på gaten – det var fint. Hjemme var sjahen en diktator som utnyttet folket. Man traff ikke ham på gaten. Det ble en fin tale inni hodet, smiler Hooman.
Hvor skal Carte Blanche være?
Kompaniet må flytte fra Nøstegaten innen få år. Først sa Byrådet ja til at Carte Blanche og BIT Teatergarasjen skulle få flytte inn i Sentralbadet. Så sa de nei, og annonserte at Sentralbadet skal legges ut for salg. Kulturministeren blandet seg inn og ba byrådet vente, men de sa nei til det også. Da begynte rabalderet. De ombestemte seg, og nå er salget utsatt på ubestemt tid. Situasjonen til Carte Blanche og BIT Teatergarasjen må avklares før det gjøres noe mer.
– Vi satt nesten i sjokk. Hva vil de egentlig? Vi har et styrevedtak i Carte Blanche som sier at hvis vi ikke finner et egnet sted for kompaniet, så flytter vi. Dette må være bestemt innen januar 2016. Kontrakten vår i nåværende hus går til 2018. Vi må ha tid til å finne ut hva vi skal og det er krevende å flytte en organisasjon som vår. Så hvor havner vi? I en annen by?
Det er flere byer som står med åpne armer for å ta i mot internasjonalt anerkjente Carte Blanche.
– Men vi vil være i Bergen. Hvis man vil ha noe i nærheten av hva Sentralbadet har vært i Bergen, så er det oss. Publikum vil komme. Aktivitetene er ganske like, det er bare ikke vann der. Vi vil ha latter, vi vil ha grining, vi vil ha samtale mellom folk. Det klarer vi å skape i hele huset, hver dag døgnet rundt. Det trenger virkelig Bergen, forteller Hooman engasjert.
Tilbake til Bergen
Hooman Sharifi kom til Bergen allerede for 15 år siden som en helt nyutdannet koreograf for å lage et stykke for Teatergarasjen. Siden turnerte han verden rundt, men har vært tilbake i Bergen hvert år.
– Bergen har vært et veldig viktig kunstnersted for meg. Denne byen her er helt fantastisk og har masse muligheter. Så driver man og tuller med en sånn bygning som betyr så mye. Når jeg hører diskusjonen om hva folk vi ha i Sentralbadet, tenker jeg; Det er oss.
– Det stedet er superfint. Hvilken fremtid skal denne byen ha? Hvilken beskjed skal vi gi til omverdenen?
Det er utarbeidet en rapport som sier at Sentralbadet er veldig godt egnet til aktivitetene til Carte Blanche, BIT Teatergarasjen og øvinger til DNS. Summen for oppgraderinger som må til er 370 millioner kroner. Salgssummen byrådet håper å få for bygget er 70 millioner kroner.
– Vi har innhold, men ikke hus. Det bygges flere kulturhus der de ikke har penger igjen til innhold. Det er absurd. Både vi og DNS er i hovedsak statlig finansiert. De sikreste leietakerne du kan ha!
Men nå er det bare Festspillforestillingen Birthmark i tankene til Hooman Sharifi. Urpremieren fredag 29. mai er utsolgt, men du har flere muligheter å få den med deg.
Linker:
Følg Nordnesrepublikken
Facebook
Twitter
Instagram