Eli Karin fikk aldri brukt de nye lakseskinnskoene

Far Emil Sigfred Lunde og mor Olufine Johanna Henriksen giftet seg Nyttårsaften 1933. De bodde på Klosteret da Liv ble født i 1935. Bildet er fra 1940 og faren er montert inn i ettertid, da han omkom i 1939. Eli Karin sitter fremst. Foto: Privat

Andre del i serien om eksplosjonsulykken på Vågen 20. april 1944.

Olufine Lunde, moren til Eli Karin og søsteren Liv hadde sett ut vinduet og blitt oppmerksomme på den kraftige stikkflammen fra båten borte på Festningskaien. De bodde i tredje etasje i Nykirkegaarden 6, de gamle trehusene som gikk helt ned i sjøen nedenfor Nykirken på Nordnes. Det var om morgenen den 20. april 1944. Den dagen den hollandske båten Voorbode skulle gå i luften på Festningskaien og forandre Bergen for alltid. 

Hun skyndte seg å kle på barna. Den eldste datteren, Liv på 8 år, stod lengre inne i rommet, mens Eli Karin på 4 år stod sammen med mamma nærmere vinduet.
Da smalt det.

Eli Karin kan fremdeles huske dette.

– Jeg holdt på å kle meg, hadde fått kjolen på og en arm inn i den, så løp vi til vinduet. Jeg ble slått bakover og mor fant meg ikke. Jeg husker det var veldig varmt og godt, og jeg hørte at hun ropte langt borte, forteller Eli Karin, som nå er tilbake ved Nykirken ved stedet der hun bodde da den tragiske hendelsen skjedde for over 70 år siden.

Eli Karin Eustice er i dag en sprek 76-åring og føler seg privilegert. Det vekket mange minner å vende tilbake til der hun bodde da eksplosjonen rammet i 1944.

Vokste opp uten far

Eli Karin mistet sin far i et av de første krigsforlisene den 1. desember 1939, da Arcturus fra Det Bergenske Dampskibsselskab ble torpedert og senket av en tysk ubåt. Derfor bodde moren alene i Nykirkegården med sine to barn. De hadde flyttet fra Sandviken i 1942. Men den lille familien bodde noen år før dette på Klosteret, da faren levde.

Dessverre var de i rommet som vendte mot Vågen da det smalt, skriver moren Olufine Lunde i en prisbelønt øyevitneskildring om den tragiske hendelsen denne dagen 20. april 1944.

Det nederste huset på venstre side er Nykirkegaarden 6. Foto: Olai Schumann Olsen, Billedsamlingen UiB. Det er datert mellom 1920 og 1939.

– Jeg sprang ut i entreen, der jeg hørte en svak pipende lyd, og begynte å grave febrilsk med bare hendene i haugen av glass, tresplinter og nedrast veggpuss. Det lykkes meg å få gravd henne ut av haugen. Hun så fæl ut og blødde akkurat som meg – jeg hadde et stygt kutt i hånden – ellers var vi alle sluppet bra fra det, skriver Olufine Lunde.

Kom seg ikke ut

Trappen var simpelthen blåst vekk, så det store spørsmålet var hvordan de skulle komme seg vekk. Å hoppe fra tredje etasje var umulig. Moren karret seg opp til loftet og fant en takluke, og klarte å komme seg opp på taket ved å stå på en kasse. I en fart fikk hun barna opp på loftet. Da kom hun på de to andre damene som bodde i huset og mens barna ventet på loftet fikk hun hentet de to damene og fikk dem også med opp.

Berget seg over takene

– Forsiktig kavet jeg meg ut på taket og hjalp de to barna opp gjennom takluken til vi alle tre stod der oppe, høyt over Vågen og med utsikt til all elendigheten omkring oss. Skritt for skritt aket vi oss bortover taket, den minste på armen min, den største holdt i skjørtet mens vi balanserte langs takrennen, fire etasjer til værs. Vi kom over vårt tak, over ett til og ut på det tredje som tilhørte huset lengst opp mot Strandgaten. Her parkerte jeg barna, ba dem stå bom stille på takrennen og ikke løfte en fot mens jeg akte meg tilbake over takene for å hjelpe de to damene. De klarte nemlig ikke å komme seg opp takluken og ropte på hjelp. Da det vel var besørget, balanserte jeg på ny hen over de tre takene dit hvor barna merkelig nok stod helt urørlig, kanskje litt lamslått ennå av sjokket, skildrer Olufine.

Kart fra 1913. Her ser vi Nykirkegaarden og husene der. Nykirkegaarden 6 er nederst mot sjøen og familien gikk over takene til den røde murbygningen, hvor de fikk firt seg ned og ble reddet av folk som slo inn veggene. Kart: Bergen Kommune

De klatret ned en brannstige. Trinn for trinn til de kom ned i etasjen under, hvor alt var mørkt. Der begynte de å banke på veggene til folk utenfor hørte dem.

– Så snart de hadde klart å brekke opp en av plankene i veggen, presset jeg meg ut gjennom hullet og fikk barna med meg. Vi var berget!

– Jeg må ikke dø

Huset deres med alt de eide brant opp. Eli Karins mor hadde bare én tanke i hodet da lastebilen brakte dem bort fra stedet på vei til sykehuset:

– Jeg må ikke dø før barna kommer i trygge hender og under legebehandling.

Morens hånd var stygt skadet og lenge kunne det se ut til at den måtte amputeres.  Eli Karin kan takke moren for mye, og også for at ansiktet hennes ser fint ut i dag.

– Mor holdt hånden foran ansiktet mitt da det smalt. Og hadde ikke hun gjort det, er det ikke godt å si hva som hadde skjedd, sier Eli Karin.

Vi kan se arrene i ansiktet hennes fremdeles, mellom der hvor morens fingre dekket.

Nordnes-kjenner og historieinteressert Roy Løvaas stikker også innom for å hilse på Eli Karin da hun er tilbake der huset deres stod. Det var gjennom et bilde av Nykirkegaarden på Fotomuseum Bergen at de to fikk kontakt og Eli oppsøkte plassen som hadde vært hjemmet deres før den skjebnesvangre dagen i 1944.

– Det var ganske vemodig og følelsesladet å se dette bildet, skrev Eli Karin i kommentarfeltet og fortalte kort om historien bak.

Minnene strømmer på da Eli Karin ser seg om. Peker og sammen med Roy finner de ut akkurat hvor huset stod. Og alt annet som er forandret. Nykirken står der som et minnesmerke og lett å orientere seg utfra.

Operasjoner

Etter eksplosjonen fulgte flere operasjoner for Eli Karin og det ble sykehusopphold både for henne og søsteren Liv. Moren ble liggende enda lenger på sykehus og det ble nødvendig å få jentene evakuert fra byen, og de ble sendt til Førde i Hordaland. De kom til hver sin familie. De savnet mammaen sin veldig men de hadde det veldig godt, begge to, forteller Eli Karin. Hun ble etterhvert sendt til Sandane og hadde det godt der også. Så er det neste hun husker at hun reiste med båten til Bergen.

– Jeg gikk ned landgangen og så etter mor. Og der så jeg henne og min søster Liv. Jeg gråt og gråt, og spurte mor hvor vi skulle bo. Hun så glad ut og sa bare, vent så skal du se. Dermed ble det leilighet i Sandviken for den lille familien. Der hadde familien bodd før de flyttet til Nykirkegaarden.

Eli Karin og søsteren Liv i 1943. Foto: Privat.

– Jeg husker mor fortalte at hun hadde kjøpt nye sko til meg før eksplosjonsulykken. Det var ekte lakseskinnssko. De var så nye at jeg ikke hadde fått brukt dem ennå. Selvfølgelig fikk jeg heller aldri brukt dem, for de strøk med i ulykken. Mor fortalte at jeg snakket mye om lakseskinnsskoene som jeg aldri fikk brukt. Jeg eide aldri senere fiskeskinnssko, husker Eli Karin.

Til tross for krig og elendighet var min barndom lys og lykkelig. Familiene vi ble evakuert til behandlet oss enestående og vi barna hadde en kjærlig mor som var vår trøst og sikkerhet, sier Eli Karin takknemlig.

Trosset moren

Tilfeldighetene brakte henne til USA på besøk til onkelen. Men etter kort tid fant hun kjærligheten der. Moren ville ha henne hjem, det var skummelt med utlendinger på den tiden og sendte billett, men hun trosset henne og giftet seg med sin utvalgte.

– Enda så snill jeg var, så gjorde jeg altså det, smiler hun.

Men etterhvert slo de seg ned i Bergen og fikk to barn. Mannen var snekker/tømrer. Eli Karin hadde tatt hjelpepleierutdanning og ble siden bedriftsøkonom og jobbet som kontorsjef og regnskapssjef. For halvannet år siden døde ektemannen, og Eli Karin fyller dagene med dans og aktiviteter. Hun jobber på seniorkafeen på Sartor og hører på musikk. Og griner gjerne en skvett når sangene fra 1950- og 1960-årene hun og mannen likte så godt kommer.

Nå bor hun tett ved sønnen på Sotra, men den spreke 76-åringen klarer seg fint selv og synes hun er så privilegert.

– Mor sa til meg; Du har vært et så snilt barn, du har min velsignelse.

Det er kanskje derfor jeg har hatt et så godt liv selv etter hendelsene i min barndom, tror Eli Karin.

Akkurat bak Eli Karin her er det Nykirkegaarden 6 lå, helt nede ved sjøen.

Her ser vi husene i Nykirkegaarden i bakgrunnen i 1931. Kilde: Roy Løvaas.

Les også:

Del 1 – Eksplosjonen som forandret alt

Følg Nordnesrepublikken